Rettssal vs. Møterom

Som jeg har vært inne på før er det svært ulik praksis i norske tingretter hva gjelder fremgangsmåten i behandlinger av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det som er felles for de fleste er at det holdes ett eller flere saksforberedende møter før partene kommer til en evt. hovedforhandling som resulterer i at retten tar en avgjørelse. Det som derimot varierer er hvilke type lokaler som tingretten anvender til sine saksforberedende møter. Jeg opplever disse kombinasjonene:
– Bruk av møterom uansett tematikk og påstander.
– Bruk av rettssal uansett tematikk og påstander.
– Bruk av rettssal først til å fremlegge saken, for så å flytte til et møterom for å se om man klarer å finne noe å forlike eller enes om.

De fleste av mine klienter har samme oppfatning når det gjelder anvendelse av rettssal i et saksforberedende møte. De opplever at konflikten tilspisser seg og at de kommer lengre unna en løsning enn hvor partene samles rundt et møtebord i retten.

Desverre opplever en an noen dommere behandler et saksforberedende møte som en “mini-hovedforhandling” hvor partene står i vitneboksen og avlegger ed og etterpå blir spurt ut av advokatene og dommeren (evt. sakkyndige.) I flere av de tilfellene hvor jeg har opplevd dette har det ikke engang blitt begjært en midlertidig avgjørelse slik at man vet at retten ikke på bakgrunn av dette møte skal komme til en avgjørelse.

Dette er nok et eksempel på at det bør utformet et nytt rundskriv som legger klare føringer på hvilke fremgangsmåter som er tjenelig i gitte situasjoner. Det bør ikke være noe i veien for at man legger føringer som sier at utgangspunktet / hovedregelen skal være at saksforberedende møter skal avholdes på møterom egnet til å fremforhandle folik og ikke i rettssaler som for mange oppleves skremmende og hardner atmosfæren i rommet. Som advokat savner jeg en slik konformitet blandt tingrettene i landet.