Sakkyndigmandat hvor dommere fraskriver seg ansvar

Advokatfirmaet Wulff
Advokatfirmaet Wulff

Jeg har mange saker etter barneloven rundt om i tingrettene i Norge og det er veldig forskjellig hvordan dommerne i de forskjellige tingretter utformer mandat til sakkyndig bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber sakkyndige utrede tilknytning, omsorgsevne og slike ting. Andre dommere derimot ber sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilken samværsløsning barnet bør ha. Etter min mening er siste fremgangsmåte lovstridig og ikke tillatt. Ved å legge denne vurderingen over til sakkyndige løfter man vurderingen bort fra det domstolsapparat vi har utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurdering skal være ett bevis, men det kan være flere. Noen sakkyndige går ikke i særlig dybde i observasjoner, mens andre gjør det. Det kan tenkes at vitner som opplever barnet annerledes kjenner barnet bedre. Dessverre opplever jeg at når en dommer på egent initiativ har bedt sakkyndige «løse» saken så blir det også resultatet i saken. Selv om sakkyndige kan stilles spørsmål i hovedforhandlingen, så er ikke dette tilfredsstillende.

Som oftest mottar prosessfullmektigene rapporten ca samtidig som sluttinnleggsfristen. Altså ganske tett opp til hovedforhandlingen. Muligheten til da å legge strategi for føring av vitner er mer begrenset, selv om muligheten er der. Jeg har også opplevd flere ganger at sakkyndiges rapport leveres etter sluttinnleggsfristen. Det er svært uholdbart.

Vi har føringer for sakkyndige mandat i Q15-2004, men jeg opplever at de fleste tingretter bryr seg lite om disse føringene. Jeg antar at det er på tide med en oppdatert veiledning til domstolene hvor sakkyndiges rolle og mandater i større grad presiseres. Tidspunktet for dette er rett også nå som utgiftene utelukkende skal tas av staten og hvor det er lagt føringer i lovverket på når det bør oppnevnes sakkyndig.

Bruk av sakkyndig – Saksbehandlingstiden i domstolene

I NOU 1998:17 «Barnefordelingssaker» skriver utvalget på side 25 (pkt 5.2.3) at det er samstemmighet om at oppnevning av sakkyndige er den faktor som aller mest fører til forelengelse av saksbehandlingen. Det tar tid å finne en sakkyndig som partene kan enes om og som kan påta seg oppdraget. I praksis er det nå slik at valg av sakkyndig i stor grad er opp til retten (iallfall etter nr. 1 i § 61 men ofte tar retten seg den frihet etter nr. 3 også) Noen ganger kan den sakkyndige ikke ta fatt på arbeidet med en gang og trenger svært ofte 2-3 mnd på å fullføre sitt arbeid. Videre kan saksbehandlingstiden forlenges ved at det nå er 4 kalendere som skal finne dato for hovedforhandling i stedet for 3 datoer.

Jeg har ikke opplevd at retten er var med å oppnevne sakkyndig med dette som begrunnelse, men om det foregår hvor begrunnelsen er begravd under en mer «spiselig» begrunnelse er vanskelig å vite. Det kan noen ganger virke som om det er tilfeldig hvorvidt retten ønsker bistand av en sakkyndig. Noen tingretter er mer opptatt av sin statistikk mht saksbehandlingstid og vil derfor «trikse» med saksbehandlingen for at det skal se fint ut. Jeg har bl.a. i denne sammenhengen opplevd èn tingrett i Norge som stanser sakene mellom saksforberedende møter. Dette skal strengt tatt ikke gjøres i disse periodene, men det ser nok bra ut på statistikken.