Valg av sakkyndig

I økende grad ønsker retten innspill fra advokatene i valget av sakkyndig. I planleggingsmøtene blir man gjerne spurt om det er sakkyndige man ikke vil ha og om det er sakkyndige man mener er egnet i den konkrete saken. Advokater som har vært i den aktuelle tingretten flere ganger tidligere har her en fordel da det er umulig å ha en mening om sakkyndigsituasjonen i en tingrett man ikke har vært i før. Vi i Advokatfirmaet Wulff ha vært rundt i de fleste tingrettene i Norge i flere år og har nå unik erfaring med flere sakkyndige rundt om i landet.

Så hva er viktig når man velger en sakkyndig? Litt av svaret er åpenbart; at vedkommende er flink faglig. Hva det innebærer kan være vanskelig for en ikke-psykolog å vurdere, men har man hatt vedkommende noen ganger i retten får man etterhvert et inntrykk av det faglige nivået, men også hvilke egenskaper sakkyndige har som mekler osv.

selv tenker jeg at det er stor forskjell ofte på hvilken sakkyndig som er ønskelig i en oppnevning etter § 61, første ledd, nr 1 og etter nr. 3. Det vil si at det er stor forskjell på om sakkyndige skal mekle saken eller utrede saken. Noen tingretter presser nesten på partene til å akseptere at samme sakkyndig går fra rollen som mekler og over i utrederrollen, mens andre tingretter er helt på den andre yttersiden og automatisk bytter ut meklere som har meklet når saken skal utredes. Generelt er jeg for at mekler ikke utreder da rollene er så forskjellige.

I en meklerrolle er det viktig med en sakkyndig som har gode menneskelige, empatiske evner og som evner å få begge parters tillit. Her er fokus ofte å hjelpe partene å legge det vonde bak seg og søke nye gode løsninger i fremtiden. Noe som ofte handler om at partene føler seg forstått og tatt hensyn til.

som utreder derimot er det viktigere at man får kartlagt faktum grundig. Noen av de samme evnene er nødvendig for å «slippe til» på en god måte, men likevel er utrederrollen mer polariserende og innebærer oftere å løfte frem negative sider og konfrontere i større grad. En annen svært viktig faktor er at sakkyndige «er på ballen» – som for min del innebærer at de kan starte jobben med det samme. Flere sakkyndige som påtar seg oppdrag med 3-4 mnd frist starter arbeidet 3-4 uker før fristen og har i realiteten ikke muligheten til å gjøre en god jobb. At sakkyndige klarer å skrive fine store ord og begrunne sine standpunkt er greit, men å bli kjent med en situasjon vil alltid kreve tid. Hastverk og siste-liten-arbeid er aldri formålstjenelig i saker om barn. Ikke minst vil det kunne komme opplysninger i samtaler som krever innhenting av dokumenter som kan ta noen uker eller som krever flere komparenter. Det er også noe med å leve med informasjon og la informasjon modne i sitt sakkyndige sinn som kan føre til nye vinkler og prosesser. her syndes det betraktelig og jeg er nå opptatt i planleggingsmøtene med at den sakkyndige som skal engasjeres må svare på når han eller hun kan påbegynne arbeidet.

Andre viktige ting er om saken krever spesiell kunnskap. Det kan være autisme eller andre diagnoser som krever særlig kunnskap hos den sakkyndige. Det kan også være kultur i innvandrerfamilie som er viktig ikke blir feiltolket. Det er min opplevelse at stadig flere tingretter utenfor de største byene aksepterer at det velges sakkyndige som holder til et stykke unna da kostnadene (som tingretten tar) ikke blir noe særlig større.

Viktigste lovendringen på lenge

WulffleserBarneloven § 61, andre ledd er nå endret ved at også første ledd nr. 3 er tatt inn i rekken over hvilke tiltak som betales av staten. Det vil si at staten nå dekker kostnadene til sakkyndig utredning. Det har de 10 årene jeg har ført saker om fast boste, samvær og foreldreansvar vært mange som har tapt rett fordi deres økonomi har vært for dårlig til å få saken utredet skikkelig. Uansett om det ble begjært sakkyndig utredning eller om domstolen følte de måtte ha det, så var det partene, vanligvis saksøker eller den som begjærte utredningen, som satt igjen med en regning. En regning som var uforutsigbar og kunne ligge på mellom 40.000 og 150.000. Enda verre var det at domstolene kunne sende regningen til advokatene selv om klientene ikke ønsket en utredning. En situasjon som fort kunne føre til uforutsigbare tap for advokaten og utlegg mot egen klient.

Nå tar endelig staten regningen. Det er den beste løsningen også fordi retten fortsatt er den som bestiller utredningen gjennom å sile om de mener det er behov for en slik utredning eller ikke. Faren derimot, og det tror jeg mange tingretter vil gjøre, er å la være å begjære utredning på tross av at det er behov for det for ikke å påføre kostnader. Det blir spennende å se på de saker som er stevnet etter 01.01.2014 når endringen trådte i kraft hvordan domstolene vil håndtere at det nå er de som skal ta regningen. Vil de fortsette å velge de samme sakkyndige når de har erfaring med hvilke som skriver de største regningene? Vil de sette strengere krav til kvaliteten på arbeidet nå som staten betaler? Det blir uansett lettere å rådig egne klienter når ikke lengre klientens økonomi blir styrende for om man kan få saken forsvarlig opplyst der det er alvorlige bekymringer.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Bruk av sakkyndig – Saksbehandlingstiden i domstolene

I NOU 1998:17 «Barnefordelingssaker» skriver utvalget på side 25 (pkt 5.2.3) at det er samstemmighet om at oppnevning av sakkyndige er den faktor som aller mest fører til forelengelse av saksbehandlingen. Det tar tid å finne en sakkyndig som partene kan enes om og som kan påta seg oppdraget. I praksis er det nå slik at valg av sakkyndig i stor grad er opp til retten (iallfall etter nr. 1 i § 61 men ofte tar retten seg den frihet etter nr. 3 også) Noen ganger kan den sakkyndige ikke ta fatt på arbeidet med en gang og trenger svært ofte 2-3 mnd på å fullføre sitt arbeid. Videre kan saksbehandlingstiden forlenges ved at det nå er 4 kalendere som skal finne dato for hovedforhandling i stedet for 3 datoer.

Jeg har ikke opplevd at retten er var med å oppnevne sakkyndig med dette som begrunnelse, men om det foregår hvor begrunnelsen er begravd under en mer «spiselig» begrunnelse er vanskelig å vite. Det kan noen ganger virke som om det er tilfeldig hvorvidt retten ønsker bistand av en sakkyndig. Noen tingretter er mer opptatt av sin statistikk mht saksbehandlingstid og vil derfor «trikse» med saksbehandlingen for at det skal se fint ut. Jeg har bl.a. i denne sammenhengen opplevd èn tingrett i Norge som stanser sakene mellom saksforberedende møter. Dette skal strengt tatt ikke gjøres i disse periodene, men det ser nok bra ut på statistikken.