saksforberedende møte

Tingretten nekter å oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

av

barnefordelingsadvokat

I barneloven § 61, første ledd nr. 3 heter det etter lovendringen 01.01.2014 at:

Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.

Ordlyden er i dag mer formanende mot tingretten da det i første setning sies klart at der det trengs bør retten oppnevne sakkyndig for å uttale seg. Bestemmelsen tar videre i dag inn eksempler på problemstillinger som vanligvis vil være en pådriver for en slik oppnevning. Det er en noe merkelig oppbygging av bestemmelsen når det i første setning brukes “bør” når det trengs og det i andre setning sies det at i disse (alvorlige) tilfellene “kan” retten oppnevne en sakkyndig. God systematikk tilsier at rekkefølgen av disse to burde endres. Altså at retten kan oppnevne der det trengs, men i de gitte tilfellene av alvorlige problemstillinger bør retten gjøre det. Dette ville gitt en bedre og mer logisk systematikk. Ved neste revisjon bør dette endres.

Dersom retten kommer til at det ikke skal oppnevnes sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 kan denne avgjørelsen påankes. Dette følger direkte av barneloven § 62 hvor det heter:

§ 62. Anke over avgjerder under saksførebuinga

Rettens val av tiltak etter § 61 første stykket kan ikkje ankast. Unntak gjeld for avgjerd om å nekte å oppnemne sakkunnig etter § 61 første stykket nr. 3 og avgjerd om å nekte å innhente fråsegner som nemnd i § 61 første stykket nr. 6.

Her fremgår det at bare nr. 3 og nr. 6 tiltakene i § 61 kan ankes over til lagmannsretten.

Hadde “bør” og “kan” endret rekkefølge slik jeg angir ville nok dette medført bedre retningslinjer for tingrettene.

Sør-Trøndelag tingrett – Sak etter barneloven

av
Møterom i Sør-Trøndelag tingrett
Møterom i Sør-Trøndelag tingrett

19. september er advokat Christian Wulff Hansen i sak etter barneloven i Sør-Trøndelag tingrett. Det fremgår av barneloven § 61, første ledd, nr 1 at man kan avholde opp til tre saksforberedende møter. I det andre saksforberedende møtet er det vanlig at man konsentrerer seg om hva som har skjedd siden det første møtet. At det er et andre møte tilsier at man hadde en midlertidig enighet i det første møtet som skulle prøves ut og evalueres.

Kan du beskrive barnet?

av

Noen spørsmål og tema går igjen i nesten alle saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Spør ikke advokaten så spør dommeren eller den rettsoppnevnte sakkyndige; “kan du beskrive barnet”?

Spørsmålet tjener mange formål. Viktigst er nok at retten vil kjenne barna og da også de saken handler om. Er det sårbare barn, er det motstandsdyktige barn, må man ta noen spesielle hensyn osv.

En annen viktig grunn til å spørre er for å avdekke hvem av foreldrene som synes å kjenne barna best. Den ene beskriver kanskje bare et lykkelig barn, mens den andre beskriver nyanser i sårbarheter bak den lykkelige fasaden. det kan selvfølgelig være at barnet opptrer forskjellig hos hver av foreldrene, men også det vil være viktig å få belyst.

Videre vil en beskrivelse av barn kunne gi noen føringer for hvordan barna skal høres dersom det er naturlig å høre dem, jf. bl. § 31.

 

Innkalling til saksforberedende møte etter barneloven § 61, første ledd nr 1.

av

Mer eller mindre alle som har havnet i en barnefordelingssak, en sak etter barneloven om fast bosted, samvær og/eller foreldreansvar, får en innkalling fra tingretten til å møte i et saksforberedende møte etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1.

 

bestemmelsen lyder:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

 

Bestemmelsen inneholder som en kan lese en beskrivelse av hva et slikt møte har som mål. Retten skal søke å klarlegge vha foreldrene er uenige om, drøfte videre saksbehandling og mekle mellom partene dersom saken er egnet for det.

Svært mange tingrette, også noen av landets største, følger ikke loven og bruker det saksforberedende møtet til å avholde en minirettssak der det er uklare regler, ingen vet på forhånd hva som skjer og hvor det plutselig godtas vitneførsel. Som advokat i mange av disse sakene er det nå viktig at problemstillingen rundt disse møtene og manglende retningslinjer bringes frem.

Mange dommere gjennomfører innledningsforedrag, kryssforhør av partene og en skarp tone for så å lufte mulighetene for forlik. Det er utrolig hvor forskjellig praksis det er rundt om i landet rundt disse møtene. Størst suksessprosent mht forlik opplever jeg i saker hvor tingrettene gjennomfører mekling innledningsvis i regi av sakkyndige. gjerne separate meklinger. om det gjør sakkyndige inhabil til å være med som utreder så er det helt i orden. det viktigste er at man gjør et skikkelig meklingsforsøk. Konfrontasjonsstilen skjerper konflikten og gjør det svært vanskelig å få til fornuftige løsninger. Noen dommere møter og sier at de ikke har erfaring med slike saker og fører det derfor som enhver annen sak. Dette er en tabbe og jeg synes det er graverende at ikke Domstoladministrasjonen fokuserer på å lære dommerne barnerettsprosess når den nå er så mye mer fokusert på mekling enn nesten en hvilken som helst annen prosess. Jeg er ikke kjent med noen andre sakstyper hvor lovverket åpner for opp til tre meklingsmøter før evt. hovedforhandling. Jeg har forøvrig oplevd flere ganger at retten til og med har avhold fire saksforberedende møter og at det var det som skulle til for å få et endelig forlik.

 

Jeg har hatt svært mange slike saker i svært mange av Norges tingretter og er overbevist om at følgende fremgangsmåte gir best resultat:

  1. Retten settes på et møterom rundt et møterom, med dommer og sakkyndig. Rettssal brukes ikke.
  2. Retten innleder. Sier at sakens dokumenter er kjent og at man derfor ikke har behov for innledningsforedrag.
  3. Partene får si litt om sitt standpunkt og egen advokat får veilede litt. spørsmål fra motpartens advokat bør utelukkes og fokus bør være på de virkelig viktige tingene. Kan noe utelates for ikke å hindre enighet så bør det det.
  4. bartene setter seg deretter på hvert sitt rom og sakkyndige går mellom partene som får konferere med sin advokat når det er den andre parten sakkyndige snakker med. Da holdes aktiviteten oppe og forlsag er hele tiden gjennomdrøftet når sakkyndige snakker.
  5. Dersom systemet kommer på plass med rytme og deling av derier så møtes man i fellesskap igjen og gjennomgår detaljer for hentetid, sted osv.
  6. Blir partene ikke enige går det over i planlegging av hovedforhandling, diskusjon om oppnevning av sakkyndig til utredning osv.
  7. Er det begjært midlertidig avgjørelse, og retten velger å ta dette ( er en “kan” regel) så bør advokatene tillates ytterligere spørsmål til sine klienter og til motparten før en prosedyre.
  8. Når det er begjært midlertidig avgjørelse bør det derfor ikke settes av bare en havl dag slik det ofte gjøres. Man bør ha godt med tid til å søke enighet og ikke rushe partene mot en hovedforhandling. De utroligste sakene lar seg erfaringsmessig løse med hjelp fra gode advokater og gode dommere og psykologer.

Mekling ved samlivsbrudd: en oversikt over effektstudier

av

På nettsiden til Tidsskrift for Norsk Psykologforening kan du lese artiklen Mekling ved samlivsbrudd: en oversikt over effektstudier skrevet av Wenke Gulbrandsen og Odd Arne Tjersland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

 “Foreldrene gir ganske likeartede svar på hva som var nyttig ved meklingen: De fikk hjelp til å kommunisere med hverandre innenfor en regulert ramme, anledning til å legge frem sitt syn, snakke om barna, bekymringer ble tatt på alvor, og de fikk nyttige innspill fra mekleren” 

Les hele artiklen her… 

Mekling ved samlivsbrudd: en oversikt over effektstudier

av

På nettsiden til Tidsskrift for Norsk Psykologforening kan du lese artiklen Mekling ved samlivsbrudd: en oversikt over effektstudier skrevet av Wenke Gulbrandsen og Odd Arne Tjersland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

 “Foreldrene gir ganske likeartede svar på hva som var nyttig ved meklingen: De fikk hjelp til å kommunisere med hverandre innenfor en regulert ramme, anledning til å legge frem sitt syn, snakke om barna, bekymringer ble tatt på alvor, og de fikk nyttige innspill fra mekleren” 

Les hele artiklen her… 

Advokatens rolle i et saksforberedende møte

av

Ikke alle får god informasjon fra retten eller sin advokat om hva et saksforberedende møte etter barneloven er. Ikke minst så er mange uforberdt på hvilken rolle advokaten skal spille i et slikt møte. I de fleste domstoler, og da de fleste dommere, ønsker at partene skal sitte nærmest dommeren og da på et møterom i stedet for å benytte en rettssal. Jeg kan ikke forberede mine klienter på dette som en sikkerhet da noen dommere benytter rettssaler og da er det naturlig at advokatene sitter nærmest dommeren. Jeg mener det er uheldig med bruk av rettssal så lenge man ikke skal prosedere.

Advokaten skal være tilbaketrukket. Advokaten er med som en støtte for sin klient. En rådgiver. Det er partene selv som har hovedrollene og som skal snakke mest. Dommeren ønsker å bli kjent med partene, deres syn på saken og forsøke å finne ut hva som er det egentlige problemet i de sakene hvor dette ikke er opplagt.

Det blir ofte muligheter til flere pauser i et slikt møte. Dette er en naturlig tid for advokaten og klienten å konferere. I noen slike møter er advokatene mer aktive. Da som regel etter ønske fra dommeren. Erfarne advokaten kan fort finne på å overkjøre den uerfarne dommer og det er en av mange grunner til ikke å benytte dommerfullmektiger i barnefordelingssaker. Det er åpenrom for å gå frem på flere måter. MAnge benytter sakkyndig og plasserer partene på hvert sitt rom. Andre dommere vil ikke skille partene og ønsker at alt skal foregå på møterommet. Som regel er dette kulturene i de forskjellige tingrettene som styrer.

Rettssal vs. Møterom

av

Som jeg har vært inne på før er det svært ulik praksis i norske tingretter hva gjelder fremgangsmåten i behandlinger av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det som er felles for de fleste er at det holdes ett eller flere saksforberedende møter før partene kommer til en evt. hovedforhandling som resulterer i at retten tar en avgjørelse. Det som derimot varierer er hvilke type lokaler som tingretten anvender til sine saksforberedende møter. Jeg opplever disse kombinasjonene:
– Bruk av møterom uansett tematikk og påstander.
– Bruk av rettssal uansett tematikk og påstander.
– Bruk av rettssal først til å fremlegge saken, for så å flytte til et møterom for å se om man klarer å finne noe å forlike eller enes om.

De fleste av mine klienter har samme oppfatning når det gjelder anvendelse av rettssal i et saksforberedende møte. De opplever at konflikten tilspisser seg og at de kommer lengre unna en løsning enn hvor partene samles rundt et møtebord i retten.

Desverre opplever en an noen dommere behandler et saksforberedende møte som en “mini-hovedforhandling” hvor partene står i vitneboksen og avlegger ed og etterpå blir spurt ut av advokatene og dommeren (evt. sakkyndige.) I flere av de tilfellene hvor jeg har opplevd dette har det ikke engang blitt begjært en midlertidig avgjørelse slik at man vet at retten ikke på bakgrunn av dette møte skal komme til en avgjørelse.

Dette er nok et eksempel på at det bør utformet et nytt rundskriv som legger klare føringer på hvilke fremgangsmåter som er tjenelig i gitte situasjoner. Det bør ikke være noe i veien for at man legger føringer som sier at utgangspunktet / hovedregelen skal være at saksforberedende møter skal avholdes på møterom egnet til å fremforhandle folik og ikke i rettssaler som for mange oppleves skremmende og hardner atmosfæren i rommet. Som advokat savner jeg en slik konformitet blandt tingrettene i landet.

Fortid, nåtid og fremtid: Vanskelig å vite hva retten mener er viktig

av

Som skrevet om tidligere så er det en hovedregel at det i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar, avvikles ett eller flere saksforberedende møter før en evt. hovedforhandling. Hvordan man blir møtt av domstolen i det saksforberedende møtet varierer svært mye og det er svært få prosedyrer man med sikkerhet kan si at klienten kan forvente. Det er derfor svært vanskelig for oss advokater å forberede klientene på hva de kan forvente i disse møtene. Jeg pleier å fortelle mine klienter at de kan få et godt innblikk i hvordan mange slike saker behandles ved å se på videoene som Sør-Trøndelag tingrett har lagt ut på nettet (disse kan du se i dette innlegget lengre ned.)

En av tingene som varierer fra møte til møte, dommer til dommer, domstol til domstol, er i hvilken grad dommeren ønsker å høre sakens historie. Mange dommere mener at det er nødvendig at partene forteller om seg, sin situasjon og hvordan de har kommet til det punktet de er i dag. Andre ganger opplever man at dommeren bare ønsker å høre hvordan partene har det i dag og hva de kan tenke seg fremover. Personlig mener jeg at det er nødvendig at sakens historie blir godt belyst. I de sakene historien blir godt belyst er min erfaring at man i større grad klarer å komme frem til forlik som partene ønsker. Slike forlik tar bedre innover seg hvilke utfordringer partene må forholde seg til og hvorfor de ikke selv har klart å få til løsninger tidligere. Å bare se fremover fører ofte til at ordninger ikke går, endringssøksmål osv. Det hender altså at man møter i retten og får beskjed om veldig direkte at jeg vil ikke høre om det som har vært. Jeg mener både at dette er svak saksbehandling og at man begår en saksbehandlingsfeil ved at retten plikter på eget initiativ å belyse saken så godt som mulig. Ved å snu ryggen til det som har skapt problemet mener jeg retten ikke setter seg i en posisjon hvor de vil klare å finne en god løsning på problemet. Her har domstolene nok en grunn til å møtes i slike saker og komme frem til retningslinjer knyttet til hvordan slike saker bør behandles.

Videoene er modelert etter noe som kalles “konflikt og forsoning.” også denne modellen har jeg skrevet om tidligere og er ikke en standardsaksbehandling i alle saksforberedende møter, men har i stor grad påvirket hvordan de fleste slike møter nå avvikles:

Det tredje saksforberedende møtet i tingretten

av

Barneloven § 61 åpner for at man har opptil tre saksforberedende møter for tingretten. Navnet er noe misvisende da det er mer meklingsmøter når man har mer enn ett møte. For å ha en grunn til å ha flere møter så har man vanligvis en midlertidig avtale mellom partene som skal prøves ut.

Når du møter i det tredje saksforberendende møtet er det ofte forventet at man skal klare å få til en endelig avtale. Da har man hatt 2 perioder med prøveordning, med de tilpassninger som har vært naturlige. Klarer man ikke da å få til en endelig avtale blir det ikke flere saksforberedende møter og man går over til å planlegge hovedforhandlingen. Det blir da satt dato, antall dager, avtalt bruk av evt. sakkyndig osv.

Det tredje saksforberedende møtet i tingretten

av

Barneloven § 61 åpner for at man har opptil tre saksforberedende møter for tingretten. Navnet er noe misvisende da det er mer meklingsmøter når man har mer enn ett møte. For å ha en grunn til å ha flere møter så har man vanligvis en midlertidig avtale mellom partene som skal prøves ut.

Når du møter i det tredje saksforberendende møtet er det ofte forventet at man skal klare å få til en endelig avtale. Da har man hatt 2 perioder med prøveordning, med de tilpassninger som har vært naturlige. Klarer man ikke da å få til en endelig avtale blir det ikke flere saksforberedende møter og man går over til å planlegge hovedforhandlingen. Det blir da satt dato, antall dager, avtalt bruk av evt. sakkyndig osv.

Saksbehandlingen i enkelte tingretter

av

Hvordan en sak etter barneloven behandles i den enkelte tingretten varierer svært mye. Fra det eksemplariske (etter min mening er Sør-Trøndelag tingrett en av de mest profesjonelle) til det helt udugelige (jeg skal avstå fra å nevne tingrett og navn, men det finnes tingretter som ikke har den minste anelse hvordan saker etter barneloven bør behandles.)

Alle tingretter synes å innkalle til saksforberedende møter. Dette er en hovedregel som nesten aldri fravikes på tross av at bestemmelsen åpner for å unnlate det i flere saker enn hva som i praksis gjøres i dag. Konsekvensen er at det i saker som har versert lenge med et vedvarende høyt konfliktnivå feilaktig blir forsøkt meklet. Noen ganger er det behov for en avgjørelse i en sak som er vanskelig å leve med for alle involverte.

Som advokat som har ført barnefordelingssaker fra Kristiansand i sør til Vadsø i Nord, vil jeg gjerne fremheve noen av variasjonene jeg har opplevd:
– Noen tingretter, spesielt de som ligger lengre nord i landet, benytter i stor utstrekning sakkyndige (viktig for denne modellen) til å gå mellom partene som blir henvist til hvert sitt rom eller til å bytte på å være inne å snakke med sakkyndige i det rommet som anvendes. Min erfaring er at dersom det er en god sakkyndig så har denne modellen mye for seg. Konflikten tilspisser seg lite og det er lettere å være åpen med vanskelige meninger og påstander. Her kan en sakkyndig tillate seg å være veldig klar, også ettersom de fleste tingretter har en lav list for å bytte sakkyndig i overgangen fra saksforberedende møter til hovedforhandling. En slik lav list kan derfor bidra til at mange saker løser seg tidlig i prosessen. En ulempe med dette systemet er at det ofte fremstår som en “ansvarsfraskrivelse” fra dommeren som ønsker å bli hentet når alt er på plass for å føre enigheten inn i rettsboken. Dommeren risikerer ikke å gjøre seg inhabil, men jeg har opplevd at gjenstående punkter først løser seg når dommeren kommer inn i rommet. Igjen vil dette kunne avhenge av hvilken strategi sakkyndige legger.

– Noen tingretter mekler ikke hver for seg i det hele tatt. Min erfaring er at dette ofte gjelder de største tingrettene i landet. Her er man kanskje mer fokusert på at man skal bruke tiden fornuftig og ikke dra prosessen ut slik separate møter vil gjøre. Her holder man fellesmøte hvor partene i pauser kan snakke sammen med sine advokater før man går videre i prosessen. En fordel med denne løsningen er at man unngår misforståelser da disse kan løses momentant. Hvor man mekler separat vil det lett være mindre tema og små detaljer som ikke viderebringes eller som misforstås uten at de kan klares opp i raskt. Dommer og sakkyndig risikerer samtidig sjeldent at de inhabiliserer seg selv.

– Etter min mening vil det beste som regel være en mellomløsning hvor man har et fellesmøte først, hvor begge partene får lov å gjøre domstolen kjent med deres syn og personlighet, for så etterhvert gå hver for seg. Dette sikrer fordelene med begge ordningene uten at ulempene blir de samme. Dersom saken har et lavt konfliktnivå (veldig relativt) så vil jeg selv foretrekke at møtet er felles hele veien.

Saksbehandlingen i enkelte tingretter

av

Hvordan en sak etter barneloven behandles i den enkelte tingretten varierer svært mye. Fra det eksemplariske (etter min mening er Sør-Trøndelag tingrett en av de mest profesjonelle) til det helt udugelige (jeg skal avstå fra å nevne tingrett og navn, men det finnes tingretter som ikke har den minste anelse hvordan saker etter barneloven bør behandles.)

Alle tingretter synes å innkalle til saksforberedende møter. Dette er en hovedregel som nesten aldri fravikes på tross av at bestemmelsen åpner for å unnlate det i flere saker enn hva som i praksis gjøres i dag. Konsekvensen er at det i saker som har versert lenge med et vedvarende høyt konfliktnivå feilaktig blir forsøkt meklet. Noen ganger er det behov for en avgjørelse i en sak som er vanskelig å leve med for alle involverte.

Som advokat som har ført barnefordelingssaker fra Kristiansand i sør til Vadsø i Nord, vil jeg gjerne fremheve noen av variasjonene jeg har opplevd:
– Noen tingretter, spesielt de som ligger lengre nord i landet, benytter i stor utstrekning sakkyndige (viktig for denne modellen) til å gå mellom partene som blir henvist til hvert sitt rom eller til å bytte på å være inne å snakke med sakkyndige i det rommet som anvendes. Min erfaring er at dersom det er en god sakkyndig så har denne modellen mye for seg. Konflikten tilspisser seg lite og det er lettere å være åpen med vanskelige meninger og påstander. Her kan en sakkyndig tillate seg å være veldig klar, også ettersom de fleste tingretter har en lav list for å bytte sakkyndig i overgangen fra saksforberedende møter til hovedforhandling. En slik lav list kan derfor bidra til at mange saker løser seg tidlig i prosessen. En ulempe med dette systemet er at det ofte fremstår som en “ansvarsfraskrivelse” fra dommeren som ønsker å bli hentet når alt er på plass for å føre enigheten inn i rettsboken. Dommeren risikerer ikke å gjøre seg inhabil, men jeg har opplevd at gjenstående punkter først løser seg når dommeren kommer inn i rommet. Igjen vil dette kunne avhenge av hvilken strategi sakkyndige legger.

– Noen tingretter mekler ikke hver for seg i det hele tatt. Min erfaring er at dette ofte gjelder de største tingrettene i landet. Her er man kanskje mer fokusert på at man skal bruke tiden fornuftig og ikke dra prosessen ut slik separate møter vil gjøre. Her holder man fellesmøte hvor partene i pauser kan snakke sammen med sine advokater før man går videre i prosessen. En fordel med denne løsningen er at man unngår misforståelser da disse kan løses momentant. Hvor man mekler separat vil det lett være mindre tema og små detaljer som ikke viderebringes eller som misforstås uten at de kan klares opp i raskt. Dommer og sakkyndig risikerer samtidig sjeldent at de inhabiliserer seg selv.

– Etter min mening vil det beste som regel være en mellomløsning hvor man har et fellesmøte først, hvor begge partene får lov å gjøre domstolen kjent med deres syn og personlighet, for så etterhvert gå hver for seg. Dette sikrer fordelene med begge ordningene uten at ulempene blir de samme. Dersom saken har et lavt konfliktnivå (veldig relativt) så vil jeg selv foretrekke at møtet er felles hele veien.

Konflikt og forsoning i barnefordelingssaker

av

Sør-Trøndelag tingrett har laget en video som forklarer gangen i systemet “konflikt og forsoning” som praktiseres av de fleste tingretter i Norge. Konflikt og forsoning er en modell med flere saksforberedende møter hvor det er mekling som er i fokus og hvor det er vanlig med bistand fra en sakkyndig psykolog. Nyttig for alle som er involvert i barnefordelingssaker.

Forlik etter hovedforhandling er berammet

av
Forlik etter hovedforhandling er berammet

Som jeg har vært inne på tidligere så er barnerettsprosessen spesiell da den har et fokus på forlik som er større enn i alle andre rettsdisipliner. I tillegg til advokatenes skriv frem og tilbake, er det krav om mekling og meklingsattest før retten behandler saken. Det som mange parter kanskje ikke er klar over er at forsøk på forlik ikke stopper etter man har hatt saksforberedende møte(r). I mange saker inngås forlik under hovedforhandlingen eller i dagene før hovedforhandlingen.

Hvordan man under hovedforhandlingen legger opp forliksdiskusjonen er svært varierende og ikke en lovfestet prosess, annet enn at det fremgår av barneloven § 59, 2. ledd hvor det fremgår at “Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.”

I min erfaring er det mest effektivt dersom man kan ta forliksforhandlingene før innledningsforedragene og da før konflikten tilspisser seg. Anførsler og påstander, ikke minst partsforklaringer og vitneforklaringer, vil nesten alltid gjøre forliksklimaet dårligere. På tross av dette er det noen dommere som venter til etter partsforklaringene med å se om det er rom for forlik. Dette mener jeg er dårlig saksstyring.

Trenger du hjelp i din barnevernsak? Ring oss på 751 75 800 eller send en melding ved bruk av dette skjemaet:

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Hvordan foregår et saksforberedende møte i en barnefordelingssak?

av

I prosesser etter barnelovens kapittel 7 (om fast bosted, samvær og foreldreansvar) skal det som hovedregel avvikles ett eller flere saksforberedende møter før det berammes en evt. hovedforhandling med vanlig bevisførsel og dom.

Det saksforberedende møtet kommer i stand som regel etter at stevning og tilsvar er innkommet til retten. Noen ganger blir dato berammet allerede etter stevning er innkommet og før tilsvar er innkommet. Det kan bero å hvilken hast saken har. Skal en av partene flytte de nærmeste ukene og det får betydning for hvor barnet skal være kan et slikt møte komme i gang ganske raskt. Domstolen er etter bl. § 59 pålagt å prioritere saker etter barneloven.

Retten ringer til begge advokatene for å finne et tidspunkt som passer advokatene og retten. Det undersøkes ikke og tas ofte ikke hensyn til om partene kan den aktuelle datoen eller ikke. Partene må innrette seg etter den dato som blir satt så sant ikke vektige grunner tilsier at parten ikke kan møte.

Hvordan gjennomføringen av et saksforberedende møte (hvor det ikke er begjært en midlertidig avgjørelse) gjennomføres, er ikke likt i alle domstoler. Det er ikke likt fra dommer til dommer i den enkelte domstol heller. Noen ganger får tingrettens lokaliteter også betydning for gjennomføringen av saken. Det som er mest vanlig er at man benytter et møterom hvor partene sitter ved et møtebord sammen med sine advokater og dommer (evt også sakkyndige) sitter ved samme bord.

Det partene bør være oppmerksomme på er at det er de som har hovedrollen og at det er de som må regne med å snakke mest. Mange tror at siden de har med seg advokat så skal de ha en tilbaketrukket rolle. Slik er det ikke. De fleste dommere vil at partene skal sitte nærmest dommeren og advokatene lengst fra. Dette i motsetning til hovedforhandlingen.

De fleste dommere innleder med å få partenes versjon av hvorfor man er der og hva som er problemene. Noen få dommere lar advokatene ha et innledningsforedrag. Dette mener jeg er mot sin hensikt når det er fokus på enighet i slike møter. Et advokatinnlegg vil som oftes tilspisse konfikten og bør utestå til at det er klart at noe forlik ikke er mulig. Dersom en har begjært en midlertidig avgjørelse så vil det senere i møtet være naturlig at det går over i slike formelle prosesser.

Det kan også være greit å ha for øyet at barn over 7 år bør høres før eller i forbindelse med slike møter. Barnelovens § 31 gir barnet en rett til å bli hørt før det tas viktige avgjørelser for deres situasjon. Uansett resultat i et slikt møte, så bør man ikke inngå forlik uten å kjenne barnets ønske.

mange saker avsluttes etter saksforberedende møter. Eller i møtet gjennom at det inngås rettsorlik. Andre saker legger opp til flere saksforberedende møter (maks tre) for å prøve ut diverse ordninger for å se om de fungerer. Slike prøveordninger er ofte med på å tilrettelegge for en endelig løsning.

Dersom forhandlingsviljen er fraværende og man ikke kommer noen vei, vil møtet bli benyttet til å planlegge rettssaken. Da settes tidspunkt for når hovedforhandlingen skal være, man ser på om man trenger mer enn 1 dag og man ser på behovet for sakkyndig utredning.

Inhabile dommere etter saksforberedende møter

av

Som jeg tidligere har vært inne på så er det svært forskjellig hvordan tingrettene rundt i Norge gjennomfører saksforberedende møter etter barneloven § 61. Det kan være at det er rett at man gjennomføringen er forskjellig basert på om det er foreldre i Oslo, Kirkenes, Sandnessjøen eller Volda. Mulig skal man ta hensyn til lokale sedvaner og lynne selv om det noen ganger kan være en gråsone opp mot den forutsigbarhet som skal være i rettssystemet og som skal danne grunnlaget for rettssikerheten vi forventer.

Selv har jeg opplevd klare motsetninger i hvordan dommere ser på sin egen rolle og sin habilitet i tilknytning til gjennomføringen av mekling i de saksforberedende møtene. I bl.a. Trondheim tingrett har jeg opplevd at dommeren ikke ville gjennomføre en modell hvor partene satt på hver sine rom og hvor dommeren litt friere kunne snakke med partene og stimulere til forlik. Beskjeden var klar, det ville lett inhabilisere dommeren. Nylig i en tingrett på Helgeland kom det i stand et forlik etter at dommeren kort tid etter møtet var satt i gang plasserte partene på hvert sitt rom og meklet ved å gå imellom. Her var ikke habilitet et problem. I samme periode opplevde jeg i en annen tingrett i trøndelag at dommeren gikk på sitt kontor og sakkyndige fikk i oppgave å gå mellom partene som satt hver for seg. Også da ble det inngått forlik. Selv kan jeg derfor bekrefte at mulighetene for forlik synes større når argumentene ikke flyr over bordet og man kan reagere momentant på påstandene. Kanskje burde nettopp denne meglingssituasjonen ha klarere rettningslinjer basert på den erfaringen som aktørene gjør seg. Hvis målet er forlik som grunnlag for barnets beste, bør kanskje ikke enkelte dommere føle at en slik meklingsgjennomføring ikke er mulig, når det i så mange andre tingretter gjennomføres. forøvrig bør man også tenke slik at dersom en slik modell ofte fører til enighet, så er det bare greit at dommeren risikerer å inhabilisere seg selv og at saken evt. overtas av en annen dommer i den videre saksbehandling dersom meklingen mislykkes. Er det ikke flere enn èn dommer som kan ta saken bør heller ikke tingretten fortsette som selvstendig enhet. Jeg tenker da spesielt på de tingretter som bare har èn dommerstilling og èn fullmektigstilling.

Diskuter saksforberedende møter med andre her…

Planleggingsmøte eller saksforberedende møte

av

Det heter i barneloven § 61, 1. ledd, nr. 1 at “Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane.”

Selv om bestemmelsen åpner for at man kan unnlate å ha saksforberedende møte i barnefordelingssaker har jeg enda ikke opplevd at en tingrett har fraveket hovedregelen. I andre sivile saker benyttes også et planleggingsmøte hvor det gjennomgås en liste med standardspørsmål som skal legge føringer for saksbehandlingen. I saker etter barneloven trer det saksforberedende møtet i § 61, 1. ledd nr. 1 foran tvistelovens § 9-4:

§ 9-4. Saksstyring. Plan for den videre behandling

(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.

(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a) om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b) om saken bør behandles etter særlige regler,
c) om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d) om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e) om behandlingen av saken bør deles opp,
f) gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g) om sluttinnlegg skal inngis,
h) berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i) om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j) andre forhold av betydning for saksforberedelsen.

(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.

Av alle tingrettene jeg har hatt saker etter barnelovens kapittel 7 i Norge, og det er mange, så er det bare Rana tingrett som har både planleggingsmøte etter tvisteloven og saksforberedende møte etter barneloven. Hvorfor de har lagt seg til en slik dobbeltbehandling for en sakstype som er lovbestemt at skal gå hurtig er jeg ikke kjent med.

Barneloven § 59. Sakshandsaminga

Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.

Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.

Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.

Konflikt og forsoning

av

“konflikt og forsoning” er navnet på et prosjekt som først ble prøvd i Indre Follo tingrett. Meningen bak ordningen var at barnefordelingssaker som bringes inn for retten fortrinnsvis skal løses gjennom mekling og forlik. I dag praktiseres konflikt og forsningsmodellen i alle norske domstoler hvis partene ønsker det. Det er nå sånn at det blir innkalling til et saksforberedende møte når stevning er sendt til retten. Retten har mulighet til å avholde mer enn ett saksforberedende møter. Mange benytter denne muligheten til å forsøke løsninger midlertidig. Man kan forsøke løsninger av den varighet som partene finner naturlig. Det kan være at perioden er knyttet opp til skoleåret til barna eller at sommerferien skal være et skjæringspunkt. Det er opp til 3 saksforberedende møter som benyttes. Klarer man ikke å få til en permanent enighet i det tredje møtet så vil neste skritt være hovedforhandling.

Det som ofte ikke kommer opp som tema er at flere saksforberedende møter øker omkostningene i saken. Det bør ikke være styrende, men faktum blir fort at i saker hvor begge partene har fri rettshjelp, så vil viljen til å prøve forskjellige løsningen nok være større. I saker hvor en eller begge partene betaler selv vil det ofte sitte lengre inne å holde saken i livet uten en rask og endelig løsning. At kostnadsspørsmålet skal hindre en utprøving av løsninger som kan være best for barnet, samtidig som en risikerer at partene kanskje gir et inntrykk av ikke å være løsningsorientert er uheldig. Dette er helt klart et argument for å fortsette å heve grensene for hvem som faller inn under løsningen fri sakførsel. Kanskje at det loven får større fleksibilitet til å gjøre unntak dersom man inngår i en “konflikt og forsoning” modell.