Follo tingrett – Sak etter barneloven § 36

30. juni 2017 er advokat Wulff Hansen i Follo tingrett på Ski i sak etter barneloven § 60, jf. § 36.

Follo tingrett er en tingrett under Borgarting lagdømme i Ski, ca. 25 km sydøst for Oslo, i Akershus fylke. Etablert 1. januar 2006 ved en sammenslåing av Indre Follo tingrett og Ytre Follo tingrett, begge før 2002 under betegnelsen herredsrett. Wikipedia

For forsiktig – En uheldig utvikling som kan ta tid å reversere

I flere av landets domstoler hvor jeg fører saker etter barneloven om samvær med barn har det utviklet seg en tendens til å ta på barnas situasjon med silkehansker også i de tilfeller hvor det er åpenbart at den forelder som søker samvær ikke har noen spesielle forhold ved seg som tilsier store begrensninger. Jeg ser med stor bekymring på en tendens til å benytte flere saksforberedende møter til å tilvenne et barn samvær med sin far eller mor hvor samværsforelderen er en helt vanlig person. Da mener jeg ikke saker hvor rus, vold og overgrep er et tema. Jeg har det siste året vært vitne til for mange saker hvor barnet får dagssamvær på 1-2 timer med samværsforelderen for så å øke samværet til 3-4 timer etter flere mnd med tilvenning. I mellomtiden overlates barnet til besteforeldre, barnehage, venner og andre i betydelig lengre tidsperioder enn det samværsforelderen får ha barnet. Det virker nesten som retten i noen tilfeller ikke klarer å se denne dimensjonen og gjør barnet oversårbar i en tilknytningsperiode til samværsforelderen, mens det faller for døve ører at et større persongalleri med fjernere tilknytning til barnet har betydelig lengre tid med barnet.

For meg er det betenkelig at også sakkyndige i stor utstrekning bidrar til unødvendig opptrapping hvor forholdet mellom barn og samværsforelder er tilstrekkelig godt til å utøve vanlige samvær. Min frykt er at jo lengre disse situasjonene får slå rot i landets domstoler, jo dypere i folks rettsoppfatning blir de forplantet. Skal lovverket ha et utgangspunkt og et slags mål om at vanlig samvær skal danne rammen for forventet tid med barnet, så må også bevisbyrden for at dette skal begrenses vesentlig falle på den part som vil begrense omfanget. Det oppleves for variert hva dommere og sakkyndige mener et barn på 1 år, 2 år, 3 år osv. tåler i slike situasjoner. Det er i tillegg lite eller ikke noe fokus på hvilke farer som ligger til at barnet holdes borte fra en forelder i større grad enn naturlig.