Rett til å bestemme når barnet er hos den andre forelderen

barnefordelingDet er en grunnleggende tanke at foreldrene forvalter sin egen tid med barna uansett om det er under samvær eller det er der barnet bor fast. Dette er ikke regulert av barneloven, men vil være en selvfølge da innflytelse over den andres tid er umulig å håndheve i detalj. Det vil være lite nyttig å ha en avgjørelse som ikke kan settes tvang bak om nødvendig. Til eksempel når barnet skal legge seg, hva skal barnet spise til middag og når og hvilke leker skal barnet ha.

Det er likevel noen unntak. Den som har fast bosted kan ta de fleste avgjørelser i barnets hverdag. Det fremgår av barneloven § 37.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Det vil si at bostedsforelderen kan melde på fritidsaktiviteter osv. Det kan gå ut over samværsforelderens tid og man må anta at samværsforelderen i stor utstrekning bør følge opp disse aktivitetene selv om de er bestemt av den andre forelderen. Tanken bør være at aktivitetene er i barnets interesse og da også i begge foreldres interesse å følge opp. Motsatt så kan ikke samværsforelder, uten å konferere med bostedsforelderen, melde barnet på aktiviteter i den andres tid, bestille reiser for barnet i den andres tid osv. barneloven § 37 tillegger alle disse avgjørelser til bostedsforelder.

Rett til å bestemme innholdet i samværet

Mange foreldre som har den daglige omsorgen for sine barn er bekymret for hva som skjer under samværet mellom barnet og den andre forelderen. Dersom det er svært alvorlige bekymringer om rus, overgrep eller vold, vil den som har den daglige omsorgen måtte handle etter hvor sterke holdepunkter det er i slike bekymringer. Det er viktig at man her skiller erfaringer fra den tiden man var sammen med personen fra konkret kunskap om situasjonen slik den er i dag. Å handle på antakelser kan fort slå tilbake mot den som fremsetter beskyldninger.

Å bestemme innholdet i samværet er noe annet. Eller, sagt på en annen måte, ha rett til å få informasjon om alt som har skjedd eller kunne påvirke hva som skjer under samværet, er noe helt annet. Da legger man til grunn at det ikke er alvorlige bekymringer, men at man ikke er helt trygg på at barnet har en god opplevelse. Forutsatt at det ikke er bekymringer i den grad at det er grunn til å stoppe samværet eller kreve tilsyn, har bostedsforeldren ingen rett til å diktere eller ha noe innflytelse på aktiviteter, mat og andre konkrete ting under samværet. Det er ingen lovbestemmelse som gir den som har daglig omsorg noen suverenitet over dette. Det ligger i situasjonens natur at samværsforelderen ikke kan planlegge middagene til bostedsforelderen og barnet, eller si noe om leggetid. At det er en fordel at foreldrene har samme rutiner er noe annet, men satt på spissen har man ingen slik rett.

Den regelen som best korresponderer med temaet er barneloven § 42:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Av § 42, 2. ledd fremgår det klart at det er den som er sammen med barnet som kan ta avgjørelser av betydning for omsorgen mens barnet er der. Erfaringsmessig er dette svært vanskelig for mange foreldre. Spesielt ser man ofte mødre i barnets første 2 år som ikke er trygg på at far gjør alt riktig rundt mating, legging, stell osv. Det er derfor rett som det er klienter som ønsker at vi i en rettssak skal be om at dommen skal inneholde instruksjoner for hvordan samværet skal gjennomføres. Dette vil domstolene ikke gjøre og man må gi fra seg kontrollen. Er det grunn til alvorlig bekymring blir det noe annet og man må søke å få til samvær som tar hensyn til bekymringene. Enten at de skal være på konkrete steder, men tilsyn, bare dagssamvær eller at den andre forelderen kommer på besøk.