For forsiktig – En uheldig utvikling som kan ta tid å reversere

I flere av landets domstoler hvor jeg fører saker etter barneloven om samvær med barn har det utviklet seg en tendens til å ta på barnas situasjon med silkehansker også i de tilfeller hvor det er åpenbart at den forelder som søker samvær ikke har noen spesielle forhold ved seg som tilsier store begrensninger. Jeg ser med stor bekymring på en tendens til å benytte flere saksforberedende møter til å tilvenne et barn samvær med sin far eller mor hvor samværsforelderen er en helt vanlig person. Da mener jeg ikke saker hvor rus, vold og overgrep er et tema. Jeg har det siste året vært vitne til for mange saker hvor barnet får dagssamvær på 1-2 timer med samværsforelderen for så å øke samværet til 3-4 timer etter flere mnd med tilvenning. I mellomtiden overlates barnet til besteforeldre, barnehage, venner og andre i betydelig lengre tidsperioder enn det samværsforelderen får ha barnet. Det virker nesten som retten i noen tilfeller ikke klarer å se denne dimensjonen og gjør barnet oversårbar i en tilknytningsperiode til samværsforelderen, mens det faller for døve ører at et større persongalleri med fjernere tilknytning til barnet har betydelig lengre tid med barnet.

For meg er det betenkelig at også sakkyndige i stor utstrekning bidrar til unødvendig opptrapping hvor forholdet mellom barn og samværsforelder er tilstrekkelig godt til å utøve vanlige samvær. Min frykt er at jo lengre disse situasjonene får slå rot i landets domstoler, jo dypere i folks rettsoppfatning blir de forplantet. Skal lovverket ha et utgangspunkt og et slags mål om at vanlig samvær skal danne rammen for forventet tid med barnet, så må også bevisbyrden for at dette skal begrenses vesentlig falle på den part som vil begrense omfanget. Det oppleves for variert hva dommere og sakkyndige mener et barn på 1 år, 2 år, 3 år osv. tåler i slike situasjoner. Det er i tillegg lite eller ikke noe fokus på hvilke farer som ligger til at barnet holdes borte fra en forelder i større grad enn naturlig.

Står retten til samvær for sterkt?

Lovverket gjennom barneloven og rettspraksis i alle instanser har over flere år styrket retten til kontakt mellom biologiske foreldre. I praksis oppleves praktiseringen av samværsretten (barneloven § 42 og § 43) nå slik at å bevise at samvær er skadelig for barnet (§ 43) er nesten umulig. Selv når barnet har mistenkelige skader eller viser stor motvilje synes mange domstoler å ta den enkle utvei og skylde på foreldrenes konfliktnivå. Konfliktnivået mellom foreldrene kan ofte ha stor innvirkning på hvordan barnet er, men det blir ofte glemt eller bagatellisert at konfliktnivået kan være legitimt og at det ikke er et tosidig problem. Det hender at det er den ene part som har skyld i konfliktene. det hender at det er en av partene som opptrer hensynsløst og påvirker barnet negativt.

Situasjonen som synes å råde i rettssystemet i dag ligner litt på foreldrejustis når to barn krangler. «Jaja, dere er like ille.» Noen ganger virker dette å være et utslag av faglig lathet hvor man ikke ønsker å komme til bunns i saken. På tross av at retten har et selvstendig ansvar for at saken blir godt opplyst og man kommer frem til en løsning som er til barnets beste, synes de fleste domstoler uinteressert i å høre hva som har vært problemet mellom partene historisk. Satt på spissen kan man få inntrykket av at det er uvesentlig med langvarig og vedvarende voldlig opptreden bare dommeren i dag får inntrykk av at det ikke er konflikter mellom partene. Etter min mening har det blitt en skjevutvikling i barneretten. Det presses for hardt på mot løsninger som retten ikke vet om er bra for barnet eller ikke. Det presses for hardt på og valses over enkelte bekymringer. Presset vil etter min mening resultere i mange fremtidige omgjørelsesbegjæringer fordi bekymringer blir oversett og barn tar unødvendig risiko.