samværsnekt

Når kontakten har vært avbrutt: Veien til gjenforening med barnet ditt

av
selvfølelse, barneoppdragelse, familieforhold, foreldrekonflikt, samværsrett, barnas beste, gjenopprettelse av kontakt, samværsnekt, foreldrerett, tillit, kommunikasjon, barnets perspektiv, følelsesmessig utfordring, tålmodighet, respekt, gjenforening, gradvis samvær, forutsigbarhet, stabilitet, rammer og rutiner, positiv holdning, splittet lojalitet, åpen kommunikasjon, samarbeid, konfliktløsning, inkludering av barnet, juridisk veiledning, profesjonell hjelp, barn-forelder-forhold, omsorgsordning

Når kontakten mellom et barn og en forelder blir avbrutt på grunn av samværsnekt fra den andre forelderen, kan det være en følelsesmessig utfordring både for barnet og den fraværende forelderen. Situasjonen krever tålmodighet, respekt og åpen kommunikasjon for å gjenoppbygge tillit og skape en positiv gjenforening.

Det første steget er å forstå barnets perspektiv og anerkjenne deres følelser. Barnet trenger rom til å uttrykke seg og må bli lyttet til uten dom eller avvisning. Å vise empati og skape en trygg atmosfære er avgjørende.

Gjenoppretting av kontakten bør skje gradvis. Start med korte og hyppige samværsmøter, og gi barnet tid til å venne seg til den fraværende forelderen igjen. En gradvis økning i samværstid kan være mer hensiktsmessig enn å hoppe rett inn i lange perioder med samvær.

Det er også viktig å skape forutsigbarhet og stabilitet for barnet under gjenforeningsprosessen. Klare rammer og rutiner kan bidra til å skape trygghet. Sørg for å opprettholde en positiv og respektfull holdning til den andre forelderen, slik at barnet ikke føler seg splittet eller presset til å ta parti.

Underveis i gjenforeningen er åpen og ærlig kommunikasjon avgjørende. Foreldrene må være villige til å samarbeide og løse eventuelle konflikter på en konstruktiv måte. Barnet bør også inkluderes i avgjørelser som angår deres omsorgsordning, slik at de føler seg involvert og hørt.

Husk at hver situasjon er unik, og det kan være nyttig å søke juridisk og profesjonell veiledning for å navigere gjennom denne prosessen på best mulig måte. Ved å være tålmodig, respektfull og fokusert på barnets beste, kan man bidra til å gjenoppbygge kontakten og skape et sterkt forhold mellom barnet og den fraværende forelderen.

Kan jeg bryte avtalen?

av

Jeg får ofte spørsmål om hva en forelder skal gjøre i situasjoner som hvor de er bekymret for barnet når barnet er hos den andre forelderen, men de føler seg tvunget til å levere da de har en avtale. Så hva gjør man? Svaret er at det må du selv vurdere. Alle avtaler kan brytes. Alle rettsforlik og dommer kan brytes. Det egentlige spørsmålet er alltid hva som er konsekvensen dersom en avtale eller dom brytes.

  • Dommer og rettsforlik som er rettskraftig er tvangskraftige. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige. Det samme er avtaler registrert hos fylkesmannen etter bl. § 55. Når en avtale er eller avgjørelse er tvangskraftig kan tvangsreglene i barneloven § 65 anvendes. Utfallet beror på en vurdering av “umulighetskriteriet” og det medfører ingen automatisk konsekvens at slike avtaler brytes. Det er den som mener det er ugreit som må sende en begjæring til tingretten om bruk av tvang.
  • Avtaler som ikke har tvangskraft kan ikke settes makt bak med bruk av verktøyene i bl. § 65. Det er likevel naturlig at man vurderer grundig om man har en holdbar grunn til å holde barnet tilbake. Konsekvensene kan komme ved at den andre holder barnet tilbake (her er man ikke helt maktesløs da det kan falle inn under straffelovens bestemmelser om å unndra barnet sin omsorgsbase) og det kan få konsekvenser i en rettssak at man med for dårlig grunnlag tok et slikt valg. Viser man at man har forvaltet fast bosted og de rettigheter det gir på en for dårlig måte så vil det i en samlet vurdering kunne føre til at bosted blir gitt den andre i en rettssak. Gå derfor nøye igjennom situasjonen og kanskje diskuter den med andre. Er frykten rasjonell? Har jeg bevismessing dekning for mine påstander? Tar barnet skade av situasjonen? Hvis det er barnet som nekter, kan det være farget av mine egne meninger eller er det barnets opplevelse. Her er det mange spørsmål som kan være naturlig å stille seg selv.

Mor har stoppet samværet – hva gjør jeg?

av

samværsnekt

Ja, jeg skrev mor. Det hender selvfølgelig at det er far som har omsorgen og det hender at han stopper samværet med mor, men gjennom de 12,5 årene jeg har jobbet med slike saker så er det suverent flest som opplever spørsmålet slik det er skrevet i overskriften.

Det er nok mange måter å håndtere en slik situasjon, men i noen punkter kan man oppsummere viktige punkter som man bør ta med seg:

  • Dersom det ligger en avtale i bunnen er det avgjørende om avtalen er inngått i domstolene eller utenfor. Dersom avtalen er inngått i domstolene eller at det foreligger en dom i saken, så har den rettskraft og tvangskraft. Det vil si at du kan anvende barneloven § 65 og gå til retten å kreve at mor må betale en tvangsmulkt for hver gang samværsretten ikke blir uført som bestemt. Vurderingen etter § 65 er kun en umulighetsvurdering. Skal ikke gå i dybden på det her, men det er ingen andre krav som må drøftes.
  • Dersom det ikke foreligger en avtale med tvangskraft (det kan også foreligge avtaler med tvangskraft som er inngått utenfor retten, men registrert hos Fylkesmannen, men det er ikke vanlig) foreligger ingen mulighet til utøvelse av tvang. Det vil si at som utgangspunkt er det ingen som vil kunne bistå med å tvangshåndheve avtalen. Ikke politiet, ikke barnevern, ikke familievernkontoret. Ingen.
  • Er samværet stoppet og det ikke er tilstrekkelig god grunn for det (rusmisbruk, vold, overgrepsfare ol) så kan det være greit å vite at ditt eneste effektive verktøy er å bringe saken umiddelbart inn for retten. Du kan også begjære en midlertidig avgjørelse uten at du har meklingsattest. retten vil pålegge deg å ta ut stevning innen en gitt frist og du må derfor bestille time på familievernkontoret for mekling hvis du ikke har gyldig attest (en som ikke er mer enn 6 mnd gammel.)
  • Noen ganger er tiden det viktigste. For de minste barna vil lang tid med opphold kunne bety at man må lage opptrappingsperiode og dermed blir veien tilbake til det som var det normale ofte lengre enn nødvendig.
  • Det kan være at advokatbrev når frem. Noen vil tenke at punktene over er prosessaggressivt, men de fleste vet gjennom kontakt på familievernkontoret, direktekontakt og annet om det er mulig å nå frem med brevskriving. Brevskriving er også sendrektig og risikoen for at veien tilbake til normalen blir lang øker.

Punktene over er myntet mest på saker hvor det ikke er spørsmål om rus osv, men kan også i enkelte slike saker benyttes. Kanskje da med en større ydmykhet i prosessen ved å underlegge seg kontrolltiltak som tilsyn, rustesting osv. Det er ikke nødvendigvis slik at samværsstopp er riktig selv om det har skjedd noe som ikke er bra.

Når barneloven § 64 og § 65 kolliderer

av

Barneloven § 64 lyder:

§ 64.Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Barneloven § 65 lyder:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Logo med mer hvitTenk deg en situasjon hvor samværet har stoppet opp på tross av at man har en dom i bunnen som sier noe om hvordan et samvær skal være. Spørsmålet blir ofte da hva som er den beste måten å løse denne floken på. Barneloven har i hovedsak to verktøy:

  1. Man kan be retten om å ta en ny avgjørelse ved stevning, evt. i kombinasjon med en begjæring om midlertidig avgjørelse. Man må da ha særlige grunner etter § 64. Kanskje krever man at bosted endres til den som ikke har fått samvær.
  2. Man kan etter § 65 begjære tvangsbot. Man ber da retten komme til at hver gang bostedsforelderen ikke sender til samvær som i dommen så skal bostedsforelder betale en sum til staten. Ettersom det ikke er noen tvangsavhenting i slike situasjoner så garanterer ikke en slik begjæring at samværet blir gjennomført.

Det er ikke vanlig å begjære begge delene samtidig ettersom man har brakt på banen at det er gode grunner til å endre på nåværende situasjon så blir det kunstig å samtidig si at man tvangsbot skal ilegges. Det kan tenkes at at det lar seg kombinere dersom de særlige grunnene utelukkende skyldes forhold hos den ene parten, men dersom forholdene har endret seg på begge sider av bordet vil det bli vanskelig å ta stilling til en begjæring etter § 65 når man har gått ut og sagt først at har er det god grunn til å endre den avgjørelsen man ønsker tvangsbot i forhold til.

Jeg bruker ikke begjæring om tvangsbot dersom jeg samtidig går til sak for at jeg mener situasjonen krever en endring. Det fremstår for meg som en mye ryddigere og mer effektiv prosess da og kreve en midlertidig avgjørelse som blir tvangskraftig så snart den er avgjort. Evt. kan man i en begjæring om midlertidig avgjørelse (etter § 60) også ta med begjæring om tvangsbot, men da må man etter min mening ha særlig godt belegg for å kunne legge til grunn at også et nytt regime ikke vil bli fulgt.

 

Står retten til samvær for sterkt?

av

Lovverket gjennom barneloven og rettspraksis i alle instanser har over flere år styrket retten til kontakt mellom biologiske foreldre. I praksis oppleves praktiseringen av samværsretten (barneloven § 42 og § 43) nå slik at å bevise at samvær er skadelig for barnet (§ 43) er nesten umulig. Selv når barnet har mistenkelige skader eller viser stor motvilje synes mange domstoler å ta den enkle utvei og skylde på foreldrenes konfliktnivå. Konfliktnivået mellom foreldrene kan ofte ha stor innvirkning på hvordan barnet er, men det blir ofte glemt eller bagatellisert at konfliktnivået kan være legitimt og at det ikke er et tosidig problem. Det hender at det er den ene part som har skyld i konfliktene. det hender at det er en av partene som opptrer hensynsløst og påvirker barnet negativt.

Situasjonen som synes å råde i rettssystemet i dag ligner litt på foreldrejustis når to barn krangler. “Jaja, dere er like ille.” Noen ganger virker dette å være et utslag av faglig lathet hvor man ikke ønsker å komme til bunns i saken. På tross av at retten har et selvstendig ansvar for at saken blir godt opplyst og man kommer frem til en løsning som er til barnets beste, synes de fleste domstoler uinteressert i å høre hva som har vært problemet mellom partene historisk. Satt på spissen kan man få inntrykket av at det er uvesentlig med langvarig og vedvarende voldlig opptreden bare dommeren i dag får inntrykk av at det ikke er konflikter mellom partene. Etter min mening har det blitt en skjevutvikling i barneretten. Det presses for hardt på mot løsninger som retten ikke vet om er bra for barnet eller ikke. Det presses for hardt på og valses over enkelte bekymringer. Presset vil etter min mening resultere i mange fremtidige omgjørelsesbegjæringer fordi bekymringer blir oversett og barn tar unødvendig risiko.

Når barnet ikke vil til far…. eller mor

av

Når barnet ikke vil til far.... eller mor

Jeg har tidligere skrevet litt om barns egne ønsker i saker etter barneloven. Det enkle utgangspunkt er at barn som har fylt 7 år skal høres før det tas en avgjørelse om fast bosted eller samvær. Ønsket til barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt. Lovbestemmelsen er barneloven § 31 og den gir ikke på noe tidspunkt hjemmel for at barn selv skal kunne bestemme situasjonen.

Mange foreldre kommer med utsagn om tidspunkt hvor barnet selv kan bestemme og hvor de da skal gå til sak eller ta opp spørsmål på nytt igjen. Det er selvfølgelig mulig at foreldrene seg imellom har avtalt at barnets mening ved en viss alder skal få avgjørende vekt, men det er ikke slik at dette er lovfestet. Det som derimot med en viss sikkerhet kan stadfestes er at barnets mening blir vektlagt mer og mer etter alder og modenhet.

Et annet spørsmål som ikke ofte blir berørt er høring av barn under 7 år. § 31, 1. ledd i barneloven åpner for at barn i alle aldre høres, men hvor det i 2. ledd settes som en saksbehandlingsgaranti at barn som har fylt 7 år skal høres. Det er en saksbehandlingsfeil om barnet på 7 år ikke har fått uttale seg, mens det kan være beklagelig i enkelte tilfeller at et barn på 6 år ikke har fått det. Min erfaring er at barn under 7 år nesten aldri høres og det er kanskje med rette at man ikke har dommersamtaler da. På den andre side vil det når saken har en oppnevnt sakkyndig være naturlig at barna i alle aldre blir hørt i den grad deres ønsker fremkommer gjennom den kommunikasjon som er naturlig.

Så hva om barnet ikke vil til den som skal ha samvær? Hva gjør man da? Det er svært vanskelig å finne balansegangen mellom når du har rett til å stoppe samværet og når du har en plikt til å medvirke til å gjennomføre et samvær du selv ikke tror barnet har godt av. Det er også lett å glemme at noen foreldre har hatt svært vonde episoder seg imellom og at de vanskelig klarer å fri seg fra tanken om at den andre også vil oppføre seg slik mot barnet.

Det jeg på generelt grunnlag kan si er at det skal svært mye til for at det er legitimt å stoppe samværet mellom far/mor og barn. Vanligvis kreves klare indikasjoner på vold eller andre overgrep før det fremstår tilrådelig med stansing. Foreldre som stanser samværet av grunner som er lite etterprøvbare risikerer i ytterste fall at barnet blir flyttet til samværsforelderen. Dette er en del av prinsippet “best mulig samlet foreldrekontakt” som kort fortalt kan oppsummeres med at den av foreldrene som samarbeider best og best legger tilrette for kontakt også med den andre, i de fleste tilfellene er best egnet til å ha den daglige omsorgen for barnet. Da den daglige omsorgen, eller fast bosted som det nå heter, innebærer en god del små og store avgjørelser i barnets liv, vil det være en trygghet for barnet at den som har omsorgen tar disse avgjørelsene motivert alene av barnets beste.

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Brudd på samværsavtale + dokumentasjon

av

Brudd på samværsavtale

Dere har en samværsavtale. Den følges noenlunde, men en dag bestemmer den ene forelder seg for at avtalen ikke lengre er den beste løsningen og tar seg tilrette. Et brudd på en samværsavtale skjer ofte. Små brudd som å levere barnet 15 minutter for sent må som regel tolereres, men hva hvis det er en halvtime for sent og dersom det skjer nesten hver gang? Da har den ene parten brutt avtalen gjennom stadig å sprenge grensene for det som er avtalt. I slike situasjoner blir vurderingen vanskelig da det langt fra er noen opplagt grense for når man kan kreve tvangsbot etter § 65 eller at man har særlige grunner etter § 64 til å ta saken opp på nytt igjen.

Når jeg skriver “+ dokumentasjon” i overskriften er det fordi akkurat denne ordsammensetningen har mange søkt på. Jeg tolker det dit at mange lurer på hva som er tilstrekkelig dokumentasjon for å bevise for retten at samværsavtalen er brutt. Det er mange måter å bevise noe på, men det er en vanskelig balansegang ikke å gi et inntrykk av at du selv har konstruert situasjonen. Generelt ser det dårlig ut med video eller lydopptak. Unntaksvis er det grunn etter min mening til å legge frem lydopptak fra telefonsamtaler o.l. Vær oppmerksom på at rettspraksis tegner opp reglene for når slike opptak kan fremlegges. I de fleste tilfeller vil den beste dokumentasjonen være vitner. Gjerne vitner som ikke er nært knyttet til situasjonen, men i mangel av noen slike vitner er egen familie og andre som vanligvis er tilstede vitner som kan benyttes som dokumentasjon. Noen regler om hvilken dokumentasjon som kreves finnes ikke. Strengt tatt er det riktige svaret at du må “sannsynliggjøre” at samværsavtalen er brutt. Hvor mye som skal til for at retten mener det er en oververkt av sannsynlighet for at du snakker sant, er utpreget skjønnsmessig og vil ha varierende svar fra sak til sak.

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]