Forståelse av retten sin avgjørelse om samvær med tilsyn

samvær med tilsyn, barnelova § 2, beskyttet tilsyn, støttet tilsyn, rettsforlik, barns beste interesse, begrunnelse for tilsynet, samværsavtaler, tidsbegrenset tilsyn, varighet av tilsynet, ansvarlig myndighet, praktisk gjennomføring, barnets behov, foreldrenes situasjon, barnets synspunkter, tilsynsperson, barnets trygghet, samvær med privat tilsyn, barnets velvære, rettsavgjørelse.

Når det gjelder spørsmål om samvær med tilsyn i henhold til barnelova § 2, er det viktig å forstå hvordan retten tar sin avgjerd om dette. I dette blogginnlegget vil vi utforske prosessen som ligger bak rettens beslutning om beskyttet tilsyn eller støttet tilsyn, samt hva som kreves når det gjelder begrunnelse og samværsavtaler.

Avgjerdens formål og grunnlag

Først og fremst må retten fastsette om samvær med tilsyn skal være av beskyttet karakter eller av støttende karakter. Denne beslutningen er avgjørende for å sikre barnets trygghet og trivsel. Beskyttet tilsyn benyttes i tilfeller hvor det er bekymringer knyttet til barnets sikkerhet eller velvære under samvær, mens støttet tilsyn brukes i mindre kritiske situasjoner. Uansett må rettens avgjerd grunngis i henhold til tvistelova § 19-6.

Når det inngås rettsforlik mellom partene, må formålet og begrunnelsen for tilsynet være tydelig angitt i avgjørelsen. Begrunnelsen skal inkludere en vurdering av barnets behov, barnets synspunkter og foreldrenes forutsetninger. Dette er avgjørende faktorer for å sikre at samværet er i barnets beste .

Påleggets innhold og varighet

Retten må også fastsette detaljene for gjennomføringen av tilsynet, inkludert antall timer samvær med tilsyn per år og varigheten av tilsynet. Generelt sett skal pålegget være tidsbegrenset, og det bør normalt ikke overstige ett år. Hvis tilsynet forventes å vare lenger enn ett år, må dette særskilt begrunnes.

Pålegget kan også inneholde andre spesifikasjoner, som tid og sted for tilsynet eller behovet for assistanse knyttet til barnets transport til samværet. Dette er viktige detaljer som må tas hensyn til for å sikre en smidig gjennomføring av tilsynet.

Rådføring med ansvarlig myndighet

Før retten tar sin avgjerd om samvær med tilsyn, skal den konsultere ansvarlig myndighet for å få råd om hvordan pålegget kan gjennomføres i praksis. Dette er en viktig del av prosessen for å sikre at tilsynet blir gjennomført på en effektiv måte, med tanke på praktiske detaljer som tilsynspersoners arbeidstid og tilgjengelige lokaler.

I alle tilfeller er målet å sikre barnets beste i saker om samvær med tilsyn. Retten har en sentral rolle i å balansere foreldrenes rettigheter og barnets trivsel, og det er avgjørende at avgjerdene som tas, er nøye vurdert og begrunnet.

Bruk av sakkyndige i foreldretvistsaker

Hva er sakkyndiges rolle i foreldretvistsaker? Hvordan bidrar sakkyndige til rettferdig behandling av foreldretvistsaker? Hva sier barneloven § 61 om bruk av sakkyndige? På hvilke måter kan sakkyndige bistå i meklingsprosessen? Hvordan sikres barnets beste i foreldretvistsaker?

Når det gjelder foreldretvistsaker, spiller bruk av sakkyndige en vital rolle i domstolsprosessen. Disse sakene, som ofte preges av høyt konfliktnivå mellom foreldrene, kan innebære alvorlige anklager som vold, overgrep, rusproblematikk, eller psykiske lidelser. Det er derfor avgjørende at domstolene har tilgang til adekvat fagkunnskap, som ikke alltid er til stede internt i rettssystemet. Ekspertisen fra sakkyndige, som kan være psykologer eller medisinere, bidrar til en mer informert og rettferdig behandling av saken.

Barneloven § 61 understreker denne viktigheten ved å legge til rette for en variert bruk av sakkyndige. Disse ekspertene kan inneha ulike roller utover tradisjonell utredning. For eksempel, i henhold til barneloven § 61 første ledd nr. 3, kan sakkyndige delta i saksforberedende møter. Dette er viktig fordi barnet, som står sentralt i saken, ikke er en formell part i prosessen, men deres velferd og behov er alltid i fokus.

Domstolene har flere alternativer når det gjelder mekling i foreldretvister. De kan utføre meklingen selv, med eller uten støtte fra sakkyndige, eller la en sakkyndig håndtere meklingen direkte. Sakkyndiges bistand kan være avgjørende i disse situasjonene for å fremme konstruktiv kommunikasjon og løsning mellom foreldrene.

En annen viktig funksjon sakkyndige kan ha er å føre samtaler med barnet, som tillatt under barneloven § 61 første ledd nr. 4. Dette gir barnet en mulighet til å uttrykke sine tanker og følelser i et trygt og støttende miljø. Videre, ifølge barneloven § 61 første ledd nr. 7, kan domstolen gi foreldrene mulighet til å prøve ut en foreløpig avtale i en bestemt periode. I en slik prøveperiode kan sakkyndige også ha en rolle i å veilede foreldrene, noe som kan bidra til en bedre forståelse og praktisering av avtalen.

EMK, Menneskerettigheter og Barneloven

Barneloven Norge, samværsrettigheter, barnets beste, EMK og barnerettigheter, foreldreansvar, barnets stemme i rettssaker, familierett, konfliktløsning i familier, skilsmisse og barn, omsorgsfordeling, barnekonvensjonen, foreldrerettigheter, familiedynamikk, barnesentrert rettssystem, rettigheter ved samvær, barnevern og menneskerettigheter, rettslig håndtering av samvær, barn i skilsmisse, psykologisk velferd for barn, norsk familiepolitikk, barnevennlig rettspraksis, foreldrekonflikt og samvær, barn og rettssikkerhet, besøksrett, familierettens utfordringer, individuell tilnærming i familierett, barns rettigheter i Norge, juridiske aspekter ved omsorg, samværsavtaler, samvær og psykologisk helse.

I Norge representerer barneloven et viktig skjæringspunkt mellom nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettighetsstandarder, spesielt som fastsatt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Når det gjelder samvær mellom foreldre og barn, står Norge overfor utfordringen med å harmonisere nasjonale bestemmelser med internasjonale forpliktelser, særlig med fokus på barnets beste. Dette blogginnlegget tar for seg hvordan Norge, gjennom sin barnelov, adresserer disse menneskerettslige aspektene, spesielt i forhold til samværsrett og respekten for barnets stemme og rettigheter.

EMKs påvirkning på Norges barnelov

Norge, som en signatar til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), integrerer EMKs prinsipper aktivt i sin nasjonale lovgivning, inkludert barneloven. EMK, spesielt Artikkel 8 som omhandler retten til respekt for privat og familieliv, har en betydelig innvirkning på hvordan samværsrettigheter er strukturert og håndhevet i Norge. Disse rettighetene må balanseres med nødvendigheten av å beskytte barnets beste. Denne balanseringen krever en nøye vurdering av både barnets og foreldrenes rettigheter, og skaper en dynamisk som kontinuerlig påvirker utviklingen av samværsreguleringer i norsk rett.

Barnets stemme i lys av menneskerettigheter

En sentral del av Norges tilnærming til samværsrett, i tråd med EMK og menneskerettighetsprinsipper, er vektleggingen av barnets stemme. Ifølge Artikkel 12 i FNs barnekonvensjon, som Norge har ratifisert, har barn rett til å uttrykke sine meninger i alle saker som angår dem, og disse meningene skal tillegges passende vekt i henhold til barnets alder og modenhetsnivå. I praksis innebærer dette at barnets synspunkter og ønsker er vesentlige faktorer i avgjørelser om samvær. Dette reflekteres i hvordan norske domstoler og barneverninstanser tar hensyn til barnets perspektiv når de vurderer samværsordninger. Det sikrer at barnets rettigheter og velferd ikke bare blir ivaretatt, men også at barnet anerkjennes som en aktiv deltaker i prosessen. Denne tilnærmingen fremmer et mer rettferdig og barnesentrert rettssystem, hvor barnets stemme fungerer som en nøkkelkomponent i å forme deres eget familieliv.

Utfordringer og balansering av rettigheter

Håndteringen av samværsrettigheter i Norge står overfor komplekse utfordringer, spesielt når det gjelder å balansere rettighetene til barnet med rettighetene til foreldrene. Mens EMK og FNs barnekonvensjon legger stor vekt på barnets beste, må norske myndigheter også sikre at foreldrenes rett til familieliv respekteres. Dette kan ofte føre til vanskelige avveininger, spesielt i tilfeller der foreldrenes ønsker og barnets beste ikke nødvendigvis er i harmoni.

I situasjoner med konflikt eller uenighet mellom foreldre, blir barnets stemme enda mer kritisk. Myndighetene må derfor anvende en sensitiv og individuell tilnærming, med grundige vurderinger av hvert enkelt tilfelle. Norsk rettspraksis viser en tendens til å favorisere løsninger som fremmer barnets psykologiske og emosjonelle velferd, samtidig som man respekterer foreldrenes rettigheter og behov for samvær. Denne balansen er ikke alltid lett å oppnå, og krever en dyptgående forståelse av både juridiske prinsipper og menneskelige aspekter.

Foreldresamvær og barnets beste: En vurdering basert på varierte kriterier

barnelovens § 43, foreldresamvær, barnets beste, samværsavtaler, domstolsavgjørelser, foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljø, reiseavstand mellom foreldre, lovendring 2006, vurdering av samvær, omsorgsoppgaver, foreldrenes karaktertrekk, trygghet og stabilitet, individuell vurdering i samværssaker.

I 2006 gjennomgikk barnelovens § 43 en viktig lovendring som påvirket hvordan avtaler og domstolsavgjørelser om foreldresamvær skulle vurderes. Ifølge det tredje punktumet i § 43 annet ledd, skal det ved fastsettelse av samvær legges vekt på flere sentrale faktorer. Disse faktorene er avgjørende for å ivareta barnets beste og sikre at barnet opprettholder en sterk og positiv tilknytning til begge foreldrene.

Et av de primære hensynene er å fremme best mulig samlet foreldrekontakt. Dette innebærer at samværsavtaler og rettsavgjørelser skal tilrettelegges slik at barnet får en balansert og meningsfull kontakt med begge foreldrene, noe som er avgjørende for barnets følelsesmessige og sosiale utvikling.

Videre er barnets alder et viktig kriterium i vurderingen. Alderen påvirker barnets behov og evne til å tilpasse seg ulike samværsordninger. For eksempel kan yngre barn trenge mer stabilitet og forutsigbarhet, mens eldre barn kan være bedre rustet til å håndtere lengre perioder borte fra hver forelder.

Tilknytningen til nærmiljøet er også et vesentlig hensyn. Barnets skole, venner, fritidsaktiviteter og andre sosiale koblinger spiller en stor rolle i deres liv, og eventuelle samværsordninger bør søke å bevare disse viktige relasjonene så langt det lar seg gjøre.

Reiseavstanden mellom foreldrene er et praktisk, men essensielt aspekt som må tas i betraktning. Lengre reiseavstander kan påvirke logistikken og gjennomførbarheten av samværsordningen, og det må vurderes hvorvidt slik reising er i barnets beste interesse.

Ved lovendringen i 2006 ble det klargjort at disse kriteriene ikke er ment å være uttømmende, og det ble understreket at andre relevante hensyn også kan tas i betraktning. Dette kan omfatte tidligere utførelse av omsorgsoppgaver, barnets tilknytning til den ene av foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, og behovet for trygghet og stabilitet.

Departementet påpekte at endringene ikke var ment å modifisere de eksisterende retningslinjene for hva som anses som relevante momenter i vurderingen av barnets beste. Snarere var målet å gi en klarere veiledning om hvilke faktorer som bør vurderes i slike avgjørelser.

Dansk rett og barnets samværsrettigheter

Dansk rett, forældreansvarsloven, barnets samværsrett, familieretten, Familieretshuset, avgjørelse om samvær, barnets beste, beskyttelse mot vold, alternativ kontakt, telefonsamtaler, elektronisk post, foreldres ansvar, samværsavtaler, barn og foreldre i Danmark, vilkår for samvær

I Danmark er utgangspunktet etter forældreansvarsloven at barnets forbindelse med begge foreldrene skal bevares, og barnet har rett til samvær med begge, jf. forældreansvarsloven § 19 første ledd. Denne loven legger vekt på at foreldrene har et felles ansvar for gjennomføringen av samværet, noe som fremmer et samarbeidsbasert tilnærming til barneomsorg etter en separasjon eller skilsmisse.

Ved uenighet mellom foreldrene om omfanget eller utøvelsen av samværet, trer Familieretshuset eller familieretten inn for å treffe avgjørelser. Det er viktig å merke seg at Familieretshuset kun kan ta avgjørelser om samvær når dette ikke anses som inngripende for barnet, i henhold til lov om Familieretshuset § 27 første ledd nr. 3. Hvis saken er mer komplisert eller inngripende, oversendes den til familieretten for en avgjørelse.

Familieretshuset og familieretten har myndighet til å treffe beslutninger om både omfanget og utøvelsen av samværet. De kan også fastsette spesifikke vilkår som for eksempel deponering av pass og ruskontroll, jf. forældreansvarsloven § 21. Dette reflekterer en tilnærming som sikter mot å ivareta barnets sikkerhet og foreldrenes ansvarlighet.

Avgjørelser tatt av Familieretshuset og familieretten skal alltid være basert på hva som er best for barnet, i tråd med forældreansvarsloven § 4. Denne bestemmelsen sikrer også at barnet er beskyttet mot vold eller annen skadelig behandling, inkludert å være vitne til vold.

Interessant er det at forældreansvarsloven § 22 også åpner for alternative former for kontakt mellom barnet og den forelderen det ikke bor sammen med. Dette kan omfatte telefonsamtaler, brev, elektronisk post, fotografier og lignende, noe som viser en fleksibilitet og anerkjennelse av moderne kommunikasjonsmidler i å opprettholde båndet mellom barn og foreldre.

Hva slags kostnader omfattes ved kostnadsfordeling for samværsutøvelse?

Reisekostnader, Samværskostnader, Barneloven, Kostnadsfordeling, Foreldreansvar, Barnefordeling, Rimelige kostnader, Nødvendige kostnader, Samværsavtaler, Reiseregler, Foreldresamarbeid, Barneomsorg, Barnerettigheter, Deling av utgifter, Rimelighet i kostnader, Samværsforeldre, Bostedsforeldre, Kostnader ved samvær, Rettigheter og plikter, Forliksrådet.

I barnefordelingssaker oppstår ofte spørsmålet om hvordan reisekostnadene i forbindelse med samvær skal fordeles mellom foreldrene. Det er viktig å ha en klar forståelse av hvilke kostnader som omfattes av regelverket for å unngå tvister og uenigheter. I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hva slags kostnader som omfattes av reisekostnadsreglene i barneloven.

Definisjon av reisekostnader

Først og fremst er det nødvendig å definere hva som menes med reisekostnader i denne sammenhengen. Reisekostnader omfatter alle kostnader foreldrene har i forbindelse med reisen til barnet og eventuelle voksne som er involvert. Dette følger av § 44 første ledd andre punktum i barneloven.

Det er viktig å merke seg at reisekostnader ikke inkluderer kostnader knyttet til feriereiser som gjennomføres under samværet. Videre inkluderes heller ikke eventuell tapt arbeidsfortjeneste som foreldrene måtte ha i forbindelse med reisen.

Rimelighet og nødvendighet

Dersom foreldrene ikke blir enige om noe annet, må reisekostnadene som skal fordeles være rimelige og nødvendige. Den som påstår at den andre forelderen ikke har valgt den rimeligste løsningen, må kunne bevise dette. I denne sammenhengen er det viktig å ha barnets beste som hovedfokus. Det betyr at selv om en reisemåte kan være dyrere, kan den likevel være det beste alternativet for barnet.

Kostnader ved bilkjøring

Når det gjelder kostnader knyttet til bilkjøring, har departementet lagt til grunn at det kun er de faktiske reisekostnadene som omfattes. Dette innebærer at kostnader som forsikring på bilen ikke inkluderes. Konkrete eksempler på faktiske reisekostnader ved bilkjøring kan være utgifter til drivstoff, bomavgifter, ferger, og tunneler. Uavhengig av antall transportmidler som benyttes, er det reisekostnadene fra dør til dør som skal fordeles mellom foreldrene.

Overnattingsspørsmålet

I noen tilfeller kan avstanden mellom samværsforelderens bosted og bostedsforelderens bosted være så stor at det kreves overnatting underveis. Loven, forarbeidene og rettspraksis gir ingen klare retningslinjer for hvordan slike kostnader skal håndteres. Det blir derfor opp til foreldrene å komme til enighet om spørsmålet om overnatting og hvordan kostnadene skal fordeles. Dersom foreldrene ikke klarer å bli enige, kan saken bringes inn for forliksrådet.

Forvaltning av reisekostnader ved samvær etter lovendring

reisekostnader, samvær, barneloven, inntektsfordeling, organisatoriske endringer, forvaltning av reisekostnader, foreldreansvar, lovendring, bidragsavtale, barnebidrag, økonomisk ansvar, dokumentasjon av inntekt, samværsavtaler, reiseutgifter, rettferdig fordeling, foreldreansvar, barne- og familievern, NAV, inntektsberegning, samarbeid mellom foreldre

Nylig har det vært betydningsfulle organisatoriske endringer i barne- og familievernet som har påvirket forvaltningen av reisekostnader ved samvær. Endringer i barneloven har ført til en omfordeling av ansvaret for denne viktige oppgaven. I dette blogginnlegget vil vi utforske disse endringene og deres innvirkning på foreldre som er involvert i samværssaker.

Reisekostnader og barneloven

Lovens hovedregel er tydelig når det gjelder fordeling av reisekostnader ved samvær. Dersom foreldrene ikke blir enige om en annen ordning, skal kostnadene fordeles forholdsmessig etter deres inntekter. Med andre ord, den som har den høyeste inntekten skal ta på seg den største delen av reiseutgiftene som er nødvendige for å muliggjøre samvær. Denne regelen reflekterer det felles økonomiske ansvaret foreldrene har for å sikre at barnet opprettholder en sunn og nær relasjon med begge foreldrene, selv om de ikke bor sammen i det daglige.

Inntektsberegning og dokumentasjon

For å implementere denne regelen krever loven en nøyaktig beregning av foreldrenes inntekter. Ifølge Ot.prp.nr.43 (2000–2001) bør det samme inntektsbegrepet som ved fastsetting av barnebidrag benyttes. Dette inkluderer personinntekt medregnet positive netto kapitalinntekter over et visst beløp per år. I tillegg skal eventuelle økonomiske stønader som mottas av bostedsforelderen, som utvidet barnetrygd eller kontantstøtte, legges til vedkommendes inntekt.

Skjønn og dokumentasjon av inntekt

I tilfeller der foreldrene ikke kan gi tilfredsstillende dokumentasjon av inntektene sine, eller der en av foreldrene ikke har inntekt, kan inntekten fastsettes ved skjønn. Dette gir rom for en vurdering av foreldrenes økonomiske situasjon når det gjelder reisekostnader. Tilsvarende gjelder for saker som omhandler fordeling av reisekostnader.

Samværsavtaler og avgjørelser

I tilfeller der det allerede eksisterer en bidragsavtale eller en tidligere avgjørelse om reisekostnader, kan det være hensiktsmessig å basere seg på de tidligere inntektene som grunnlag, dersom de fortsatt er relevante. Det er viktig å merke seg at det er foreldrene selv som skal avgjøre spørsmålet om reisekostnader, og begge parter må samarbeide for å gi hverandre nødvendig informasjon om inntektene sine.

Utfordringer og rettslige rammer i samværsspørsmål

juridisk morskap, barneloven, morskap i Norge, juridisk foreldreskap, surrogatiavtaler, assistert befruktning, farskap i Norge, medmorskap, norsk lov om morskap, mors rettigheter, juridiske forhold ved fødsel, rettslig separasjon, enke og farskap, barnelovens bestemmelser, medmødre, norske juridiske regler, surrogati i Norge, familielov, rettigheter ved surrogati, rettssaker om morskap, medmor ved assistert befruktning, rettssaker om farskap, norsk lov om foreldre, juridiske unntak i morskap, rettslige konsekvenser ved surrogati, juridisk presumsjon, morskap ved ekteskap, medmors rettigheter, juridiske spørsmål om farskap, juridisk klarhet i morskap, farskap etter separasjon

Samvær er ikke bare en rettighet, men også en mulighet for foreldrene å samarbeide til beste for barnet. Foreldre har myndighet til å avtale omfanget av samvær basert på hva som oppleves som mest hensiktsmessig for barnet. Denne avgjørelsen bør nødvendigvis inkludere barnets mening, med hensyn til alder og modenhet. Samvær skal kun eksistere når det kan fastslås at det er til barnets beste.

Den forelderen som ikke bor fast sammen med barnet, har generelt sett rett til samvær. På samme måte har barnet rett til samvær med begge foreldrene. Denne retten til samvær står uavhengig av om foreldrene har foreldreansvar eller ikke.

Forelderen med samvær har myndighet til å ta daglige avgjørelser, inkludert påkledning, måltider, leggetider, aktiviteter og mer. Dette gir samværsforelderen en aktiv rolle i barnets rutiner og dagligliv.

Bostedsforelderen har en større myndighet når det gjelder mer omfattende beslutninger i barnets dagligliv, som søknader om fravær fra skolen eller deltakelse i tidkrevende fritidsaktiviteter. I tilfeller der det oppstår konflikter som ikke er direkte knyttet til foreldreansvaret eller daglig omsorg, er det vanligvis bostedsforelderen som har den avgjørende stemmen.

Foreldrene har frihet til å avtale omfanget av samværet. Samtidig må det for hvert enkelt barn inngås en konkret avtale mellom foreldrene eller fastsettes en ordning gjennom en rettsavgjørelse. Barnets mening skal tas i betraktning før en avtale inngås.

“Vanlig samvær” har en spesifikk definisjon i loven. Dette omfatter blant annet en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, tre uker i sommerferien, samt annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Denne samværsordningen gjelder imidlertid bare når vanlig samvær er avtalt eller fastsatt.

Samfunnsutviklingen har økt bevisstheten om betydningen av å opprettholde nære relasjoner med begge foreldrene, selv ved separasjon. Samværsordninger skal tilpasses hver enkelt situasjon og ta hensyn til faktorer som barnets alder, nærhet til nærmiljøet og reiseavstand mellom foreldrene.

I noen tilfeller kan det være nødvendig å sette betingelser for samvær, som for eksempel tilsyn under samværet. Dette skjer når det er nødvendig for å sikre forsvarlig samvær. Samværsforelderen kan avtale dette med den andre forelderen eller søke domstolene om å fastsette slike betingelser.

Samværsavtale – feriesamvær

mockups (471)Samværsavtaler er skreddersøm i de alle fleste saker. Få velger å legge til grunn at det skal være “vanlig samvær” og følge lovens definisjon. Det er viktig å understreke at “vanlig samvær” er ingen minsterett til samvær, men bare en definisjon. Når man syr sammen en samværsavtale er det mange punkter som kan være relevant. Det er også mange måter å avvikle ferier på både mht fleksibilitet, deling, starttid osv.

Tar man påskeferien som et eksempel så er en vanlig måte å ta denne inn i en samværsavtale på:

“påskeferien deles i to like deler. Fra dagen for skoleslutt til onsdag før skjærtorsdag. Fra onsdag før skjærtorsdag til andre påskedag. Foreldrene skal ha hver annen gang første og annen del av påsken. I 2016 skal far ha første del.”

Andre vil ikke dele opp påsken da det kan være en del reiseaktivitet knyttet til påsken og at det er bedre å ha hele påsken hver annen gang:

“Hver annen påske fra dagen etter skoleslutt til andre påskedag. Mor skal ha påskeferien i 2016.”

Noen ganger starter ferien samme dag som skolen slutter, mens andre ganger er det best å starte ferien dagen etter da barnet er mer uthvilt og kanskje selve reisen til den andre forelderen er lang og slitsom. Det kan også  være barnets alder som motiverer hva man velger som utgangspunkt. På samme måte så vil det variere om feriesamværet slutter dagen før skolestart eller om barnet drar rett fra samværforelder til skolen. Det kan være at foreldrene bor i samme nabolag og at det er greit nok at ferien avsluttes samme dag som skolen starter. Det kan også være at foreldrene bor på hver sin kant av landet og at man må avslutte ferien dagen før.

Det er mange hensyn å ta og derfor vil det ikke i lovgivningen ikke legge opp til at konkrete løsninger skal passe for alle.