I Finland er barnets rett til samvær med en forelder det ikke bor sammen med, grundig regulert i loven om “vårdnad om barn och umgängesrätt.” Formålet med samværsretten, som er definert i § 2 av loven, er å sikre barnets rett til å etablere og opprettholde kontakt med den forelderen det ikke bor med. Dette er en fundamental del av barnets rettigheter og understreker betydningen av relasjonen mellom barn og foreldre.
Samværsretten i Finland omfatter ikke bare fysiske besøk, men også å være sammen på andre måter, noe som kan inkludere digital kommunikasjon. Dette gir en fleksibilitet som er tilpasset moderne kommunikasjonsformer og barnets behov.
Foreldrene har mulighet til selv å avtale omfanget av samværsretten, som det fremgår av lovens § 7 a. Enhver slik avtale skal bekreftes av socialnämnden (sosialnemnda), som i denne prosessen vurderer både barnets beste og barnets meninger. Dette sikrer at barnets stemme og velvære er sentrale i avgjørelsen. Når en avtale er bekreftet av socialnämnden, kan den tvangsfullbyrdes på samme måte som rettskraftige domstolsavgjørelser, ifølge § 8.
Domstolen har også myndighet til å fatte beslutning om samvær, som angitt i §§ 9 og 9 a. Disse avgjørelsene skal, i likhet med avgjørelser om foreldreansvar, primært baseres på hva som er best for barnet, jf. § 10. Loven fremhever spesifikke faktorer som bør vurderes, inkludert barnets alder og utviklingsnivå, “karaktär och anlag” (karakter og anlegg), eventuelle spesielle behov hos barnet, samt avstanden mellom foreldrenes hjem.
Den finske lovgivningen anerkjenner således viktigheten av å opprettholde en sterk og sunn forbindelse mellom barn og begge foreldrene. Samtidig sikrer loven at alle beslutninger tas med barnets beste som det fremste kriteriet, og at barnets eget perspektiv og behov blir vurdert nøye i hver enkelt sak.
