Sommerferiesamværet gikk ikke som ventet

Sommerferien er den lengste ferien som er vanlig å regulere i samværsavtaler. Foruten om juleferien er det også den ferien som skaper flest følelser hos foreldrene da det er mange forventninger knyttet til denne ferieavviklingen. Enten fra samværsforelderens side som «endelig» skal få god tid sammen med sine barn eller fra bostedsforelderen som må venne seg på tanken om at barnet skal være lenge borte fra hjemmet.

Så hva kan du gjøre dersom ferieavviklingen ikke gikk som planlagt? Svaret vil variere etter bruddene på avtalen er alvorlig og om avtalen har tvangskraft eller ikke:

  1. En avtale har tvangskraft dersom den er inngått i retten som rettsforlik eller registrert hos fylkesmannen etter barneloven § 55.
  2. Hvis en avtalen med tvangskraft brytes og bruddet enten er pågående (samværsforelder nekter å levere barnet tilbake) eller sannsynlig at vil fortsette å skje, kan det begjæres bruk av tvang etter barneloven § 65.
  3. Dersom en avtale ikke er tvangskraftig kan du forsøke å få advokat til å skrive et brev eller i mer alvorlige tilfeller kan du begjære en midlertidig avgjørelse for tingretten eller sende stevning. Merk at stevning krever gyldig meklingsattest og at det som utgangspunkt er slik at det gjør også en begjæring om midlertidig avgjørelse (men loven har unntak her.)
  4. Det viktigste dersom det er et alvorlig brudd på avtalen er at du gjør noe raskt. Hvis du ikke gjør noe befester situasjonen seg og det kan oppfattes som at du er enig eler godtar den nye situasjonen.

Har du behov for å diskutere saken eller haster det kan du ringe Barnerettstelefonen på 820 90 009 (kr 26 pr min) som er tilgjengelig store deler av sommeren (avstengt mellom 31. juli og 14. august)

 

Barnefordeling: Sommerferie

[ad#linkpostrod]

Sommerferie er alltid et tema i barnefordelingssaker. Hvor lang ferie skal barnet ha sammen med den enkelte forelder? Skal det være noen begrensninger på hvor man kan dra? Hva med kontakt mellom barnet og den forelder som ikke er med på ferie? Det er ofte behov for kjøreregler når man utformer en samværsavtale eller et forlik som skal regulere feriesamvær. Her er noen av de punktene man kan tenke litt på i utformingen av en slik avtale:

1. Hvor lang skal ferien være? Lovens nåværende definisjon av «vanlig» er 3 uker. Tidligere var det 2 uker. Likevel er det mange som praktiserer 4 uker. De som praktiserer 4 uker deler også ofte opp ferieukene (2+2 eller 3+1.) Hva man velger avhenger ofte av barnas alder. Å være lenge borte fra sin primæromsorgiver er uproblematisk når man er 12 år, men kan være vanskelig når man er 3 år. Når barnet er i skolepliktig alder er det mange som bare deler skoleferien i to.

2. Når skal man ha blitt enige om hvilke uker hvem skal ha? Foreldre jobber forskjellig og har forskjellig ferietider og har forskjellige ønsker og planer mht sommerferie med sine barn. Det er viktig at det lages kjøreregler for bestemming av hvilke uker den enkelte skal ha. Vanligst er at man skriver at ferieukene skal være bestemt senest 1. mai hvert år og at fortrinnsrett til å bestemme alterneres annet hvert år. Med andre ord, blir man ikke enige bestemmer far hvert annet år og mor hvert annet år.

3. Begrensninger i sted. Det er ikke vanlig å begrense hvor samværet skal gjennomføres, men i noen saker hvor samværsforelderens tilknytning til et annet land er spesielt sterkt, kan det være greit å ha begresninger knyttet til utenlandsreiser. Et slikt punkt bør brukes med forsiktighet og bare hvor absolutt nødvendig.

4. Kontakt med barnet når på ferie med den andre forelderen. Også dette punktet styres mye av alderen på barnet. Å nekte en 14-åring å ringe sin far vil være vanskelig og noen ganger umulig. At en 4 åring ikke nødvendigvis bør ringes ofte når han er på ferie med samværsforelderen kan begrunnes i at man skaper et unødvendig savn hos barnet og at det blir forstyrrende og vanskelig å gjennomføre et godt feriesamvær. Her bør man søke balanse og ta hensyn til at man ikke «drar i barnet» psykologisk når det er på ferie.