Hvilken anvendelse har barneloven på barn som er født før loven trer i kraft og foreligger det en feil i barneloven?

endringer i barneloven

Barneloven er fra 1981 så det er ikke «barn» igjen fra da loven først trådte i kraft, men det er stadig nye bestemmelser og lovendringer i barneloven. Hvordan forholder barneloven seg til allerede fødte barn når en lovendring kommer?

  • Hovedregelen er at loven gjelder likt for alle barn. Også de som er født før lovendringer.
  • Unntak gjelder for farsskap som er fastsatt eller følger av tidligere lovgivning. Det er altså ikke slik at en lovendring kan med noen automatikk endre farsskap.
  • Avtaler om fast bosted, samvær eller foreldreansvar står seg også gjennom nye lovendringer. En avtale blir ikke ugyldig selv om den skulle være helt eller delvis i strid med lovendringer som kommer etter avtalen ble inngått.
  • Til slutt heter det at » Samværsrett direkte etter § 42 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.» I § 42, andre ledd, første punktum står det at; «Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet.» Bestemmelsen fremstår for meg som ulogisk. Man har ikke samværsrett direkte etter § 42. 2. ledd, 1. pkt og jeg lurer på om det er gjort en lovteknisk feil her. Skulle man følge ordlyden det vises til så har ikke foreldre som skiller lag før loven trer i kraft plikt til å vise barna omsorg og omtanke.

Her ser man dagens bestemmelse:

Barneloven § 88. Kva lova har å seie for barn som er født før lova tek til å gjelde.

Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort fylgjande unntak:

a)Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her.
b)Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett direkte etter § 42 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.

Og dette er bestemmelsen det vises til:

Barneloven (versjon 2019) § 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet

Det fremstår ulogisk at man utleder en samværsrett direkte av en bestemmelse som sier at den som har barnet må gi barnet omsorg og omtanke. Den gjeldende § 88 ble endret i 2004 i en større barnelovsrevisjon. Dette er den eneste gangen bestemmelsen er endret og den opprinnelige bestemmelsen (den gang § 70) fra 1981 lyder:

Barneloven § 70 (utgått/endret). Kva lova har å seie for barn som er født før lova tek til å gjelde.

Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort fylgjande unntak:

a)Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her.
b)Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett direkte etter § 44 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.

I ei rettssak som går når lova tek til å gjelde, skal lova leggjast til grunn dersom hovudforhandlinga ikkje alt er byrja.

Ei sak som på den tida lova tek til å gjelde er teken opp for ei avgjerdsmakt som ikkje lenger kan ta mot slike saker, kan likevel få si avgjerd der

Det er altså slik at den gamle § 70 (som tilsvarer dagens § 88) viser til § 44 (den tidligere versjonen av nåværende § 42.) Henvisningsteksten i daværende § 70 er lik dagens § 88, men det den viser til i daværende § 44 er ikke det samme innholdet som i dagens § 42.

Barneloven (utgaven fra 1981 – gjelder ikke nå) § 44. Samværsrett.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Har foreldra ikkje levt saman etter at barnet vart født, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, samværsrett berre når slik rett er avtala eller fastsett

Ynskjer den eine av foreldra å ordne samværsretten på annan måte enn det som fylgjer av reglane her, eller er foreldra usamde om omfanget av samværsretten, kan saka reisast for retten. Er dei samde om det, kan saka i staden gå til fylkesmannen. Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare

Her er begynner sammenhengen å bli logisk: Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.

Altså var den opprinnelige meningen at nye bestemmelser i loven ikke ble gjeldende for de som har fått samværsrett på bakgrunn av at samværsforelder har bodd sammen med bostedsforelder etter barnet ble født, men senere skilt lag. Dette så lenge de ikke har skilt lag før § 44, andre ledd, første punktet trådte i kraft. Altså har du fått samværsrett på bakgrunn av denne gamle bestemmelsen (§ 44) så mistet du den ikke selv om nye bestemmelser skulle sette andre vilkår for å få samværsrett.

Dagens tilsvarende henvisning viser til et helt annet innhold. Altså barns krav på omsorg og omtanke fra de som ivaretar dem. Slik jeg ser det er har ingen av lovrevisjonene av barneloven de siste 28 årene fanget opp dette.

En kan heller ikke se at kommentarutgaven til barneloven har fanget opp denne feilen i loven.


Trenger du bistand etter barneloven fra erfaren advokat kan du ta kontakt med oss på telefon 75175800 eller ved å fylle ut dette skjemaet.

Du kan også ringe barnerettstelefonen: 820 90 009 (betaltjeneste)

Barnerettstelefonen i 2 år

Ring 820 90 009 (les vilkårene her)

Det har nå gått 2 år med barnerettstelefonen hvor du kan ringe 820 90 009 og snakke med Advokat Christian Wulff Hansen om saker etter barneloven eller barnevernloven. Du betaler bare for faktisk brukt tid ved at tiden trekkes direkte fra telefonregningen din i stedet for at du faktureres. Vanligvis faktureres du av advokatfirma for hvert påbegynte 15. minutt eller hver påbegynte halvtime. Snakker du 7 minutter i barnerettstelefonen med advokat så betaler du 7 minutter. Og selv om du snakker 30 minutter så vil det være billigere enn de fleste advokatfirma hvor du blir fakturert 30 minutter.

Er du usikker på når telefontjensten er tilgjengelig? følg med på www.barnerettstelefonen.no

Hva er «stuttare utanlandsferder»?

Det følger av barneloven § 41 at en forelder som har del i foreldreansvaret har rett til å ta med barnet på «stuttare» turer til utlandet. altså kortere utenlandsturer. Det er selvfølgelig forutsatt at dette er innenfor denne forelederens tid med barnet etter avtale med den andre forelderen hvis foreldrene ikke bor sammen.

Kortere er ikke definert i loven og det fremstår uklart hva som er grensen mellom et kortere utenlandsopphold og et lengre.

I kommentarutgaven til barneloven er heller ikke spørsmålet løst. Det fremkommer der at i første utgave av boken er 1 mnd regnet som kortere utenlandsferd, mens 3 mnd ble sett på som for lang tid. I en annen lovkommentar er grensen satt til 4 uker. Realiteten er at spørsmålet ikke er løst.

Opprinnelig i lovforarbeidene (Ot.prp nr. 56 (1996-97) vises det til på side 51 «turer til utlandet» og «ferie til utlandet.» Slik jeg ser det er dette en regel som er ment å tillate alt fra sydenturer til besøk av slektninger i andre land. Det vil som regel begrense seg selv med at skoler og noen ganger barnehage setter krav til oppmøte, samt at den andre forelder har en interesse av at det ikke går for lang tid uten tid med barnet. Jeg tolker dette som en typisk «ferie»-bestemmelse og at det under samvær (juleferie, påskeferie, sommerferie osv) ikke er noen lovmessig hindring for at ferien legges til utlandet. Det vil være naturlig at man legger begrensninger til innenfor den andres avtalte tid med barnet. Dersom den andre ikke har noe samvær i det hele tatt, men del i foreldreansvaret er det kunstig at denne skal ha for stor innflytelse på lengden og da vil det offentliges krav til oppmøte i forskjellige sammenhenger (skole, barnehage, helsekontroll, tannlege mv) sette en del skranker. Møtes det ikke til disse er som regel resultatet bekymringmelding til barneverntjenesten. Noe utover skolerutens sommerferie vil jeg tenke ikke er en kort utenlandstur.

 

 


Barneloven § 41. Utanlandsferd for barnet

Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak?

vitneførselbarnefordeling

Fortsatt bruker de fleste begrepet barnefordeling, mens nyere begrepsbruk vil kalle slike saker foreldrekonflikter. Jeg foretrekker sak etter barneloven selv om det har et noe videre nedslagsfelt.

Når du fører en sak etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar er det alltid en vanskelig øvelse og bestemme seg for hvilke vitner som skal føres, om noen. Jeg har ført mange saker uten vitner hvis saken og omstendighetene i saken tilsier det. Skal jeg føre vitner har jeg noen generelle tanker som jeg ofte, men ikke alltid følger:

  • Jeg er forsiktig med familievitner. Min tanke er at retten forventer at blod er tykkere enn faktum og at de fleste har en familie som støtter sine nærmeste ganske blindt. Unntaket for meg er hvis noen i familien er særlig sentral med tanke på å ha mye kontakt med barna. Det beste eksemplet er samboer eller ektefelle som jeg mener nesten er obligatorisk å føre. Skal retten ta stilling til et bostedsalternativ, må de nesten få et godt innblikk i hvem som skal dra omsorgen.
  • De som tilbringer mye tid med barnet bør alltid vurderes. Typisk er barnehage og skole. De bør ikke alltid føres, men i saker der reaksjoner hos barnet er tema eller fungeringen til barnet er tema er det naturlig. Har sakkyndige snakket med barnehage/skole avhenger det for meg hva som da har kommet frem.
  • Egne venner er jeg som regel forsiktig med. Altså partens egne venner. Jeg har hatt klienter som mener at de var på sommerferie sammen ett år og den vennen kan forklare at da gikk alt bra. Jeg prøver å holde meg unna å føre vitner som skal bekrefte at en hendelse gikk bra når man ikke kan si noe om resten av året som gir store anledninger til hendelser som ikke har gått bra. Har mor slått to ganger det siste året og dette ikke var tema eller tilfelle da venn med familie var med så avkrefter ikke det noe.
  • Familievernkontor, konfliktråd osv vil som regel ikke kunne eller ville stille som vitne.
  • Hva med psykologen som var oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1? Ja, noen ganger er det naturlig. Nr. 1 hjemler ikke at sakkyndige er med videre til hovedforhandling og det er en av partene som må føre han som vitne dersom han skal høres i hovedforhandlingen. Retten har også et ansvar for at saken er best mulig opplyst og det kan ikke utelukkes at det er riktig av retten å innkalle sakkyndige. Her mener jeg retten bør være varsom, men jeg mener ikke det er utelukket. Også i saker hvor det har vært oppnevning etter nr 1 og en annen sakkyndig har utredet etter nr. 3 kan det være fornuftig. Faren er da at den som har hjulpet til etter nr 1 vil påpeke klart at han ikke har samme grunnlag som den som har utredet etter nr. 3 og selv formaner å stå svakere i sin vurdering.
  • Hva med engasjere en psykolog som part og føre denne som vitne? Det er lov å engasjere sakkyndig privat for kanskje å utrede mer spesifikt og avklare en problemstilling retten ikke har brukt særlig tid på eller hvor man er uenig. Det er ikke veldig vanlig å gjøre dette og det skyldes nok bla at mangelen på felles styring fra aktørene i hvilke arbeidsoppgaver, subjektivt valg av hvem man engasjerer skaper mistanke om bestilling av resultat, og på samme måte at vitnet får betalt av en av partene direkte. På den andre side så vil jeg tenke at dersom det skal anvendes som motvekt til en allerede foretatt utredning så har man ingenting å tape på det. Er det en god fagperson med gode vurderinger som spriker fra det som er fremlagt av en annen sakkyndig så kan det ha betydning.

Hvor er Wulff?

advokatbarnefordelingJeg jobber med barnefordelingssaker/foreldrekonfliktsaker over hele landet. Dersom du har behov for et møte er dette noen av stedene jeg vil være fremover:

19.10.2016 til 25.10.2016 Oslo & Ski

27.10.2016 til 28.10.2016 Bodø

02.11.2016 Trondheim

10.11.2016 til 11.11.2016 Ålesund

14.11.2016 Mo i Rana

15.11.2016 til 16.11.2016 Bodø

18.11.2016 til 19.11.2016 Trondheim

22.11.2016 Mo i Rana

27.11.2016 til 28.11.2016 Hokksund / Drammen / Tønsberg

Ønsker du et møte et av disse stedene kan du kontakte meg her: KONTAKTSKJEMA