Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Misfornøyd med oppnevnt sakkyndig: praksis på utbytting

Et veldig vanlig tema blandt klienter og andre som henvender seg til meg er at de er misfornøyd med den sakkyndiges arbeid i den saken de er i. Det kan være mange grunner til misnøyen, men som oftest er det ikke med bakgrunn i resultatet som sakkyndige råder retten til å komme til, men mer manglende arbeid, manglende forståelse, dårlig kjemi, direkte frekkhet osv. Ikke sjeldent får jeg tilbakemeldinger om at den sakkyndige nesten ikke stilte spørsmål, han/hun var på besøk i 5 minutter og har likevel en helt klar oppfatning av hva som er saksbildet.

Hvorvidt en oppnevnt sakkyndig skal byttes ut vil som oftes bero på hvilken bestemmelse sakkyndige er oppnevn etter (nr 1 for å bistå i saksforberedelser eller nr 3 for å gjøre en utredning.) Min erfaring er at de fleste tingretter som har solid erfaring med barnefordelingssaker vil ha en lav terskel for utbytte av sakkyndig i overgangen mellom nr. 1 og nr 3, mens å bytte mens man har en oppnevning under en av bestemmelsene er meget sjeldent.

At det er lav terskel for å bytte sakkyndig når man går fra saksforberedelsene til en dypere utredning er etter min mening naturlig. I en større utredning er det ofte greit at sakkyndige møter uten for mange forhåndskonklusjoner fattet på tynt grunnlag. Det er også en frihet i dette som gjør at sakkyndige under saksforberedelsene sterkere kan involvere seg i arbeidet med å stimulere partene til forlik uten å trampe i inhabilitetsfellen (siden utbytteterskelen likevel er lav.) I tillegg vil parter som ikke har fri rettshjelp selv måtte betale sakkyndige etter nr. 3 og det er da også naturlig at innflytelsen på det arbeidet som skal gjøres er større enn når retten velger sakkyndig og utformer mandatet på bakgrunn av sitt eget ønske om bistand.

Erfaringen oppsummert er derfor at dersom du ønsker å bytte sakkyndig skal det være en god mulighet for å få medhold i dette ønsket dersom det skjer når saksforberedende møter avsluttes og det er foreslått en oppnevning som innebærer en utredning etter barneloven § 62, nr 3.

Forøvrig kan nevnes at det etter § 61, 2. ledd er staten som skal betale oppnevninger etter nr. 1 og at oppnevning etter nr. 3 mellom saksforberedende møter er mer sjeldent.