Samvær og tvang

Hvordan fungerer samværsretten i henhold til barneloven?, Hva er prosessen for tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser?, Hvilke rettigheter har barn ifølge barneloven?, Hvordan påvirker foreldreansvaret gjennomføringen av samvær?, Hva er konsekvensene av å ikke etterleve en samværsavgjørelse?, Hvordan kan foreldre løse samværsavtaler utenfor rettssystemet?, Hvilke plikter har foreldrene når det gjelder samværsrett?, Hvordan kan tvangsboten fastsettes i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven?, Hva er forskjellen mellom en rettsavgjørelse og en samværsavtale?, Hvordan kan en utenlandsk rettsavgjørelse om samvær håndteres i Norge?, Hvilken rolle spiller fylkesmannen i forhold til samværsavtaler?, Hva er de viktigste aspektene ved tvangsfullbyrdelse av samværsretten?, Hvordan kan barnets beste vurderes i en rettssak om samvær?, Hvilke konsekvenser kan en tvangsbot ha for bostedsforelderen?, Hvordan kan juridiske verktøy sikre gjennomføringen av samværsretten?, Hva er de vanligste årsakene til konflikter om samvær?, Hvilke rettigheter har samværsforelderen i forhold til tvangsfullbyrdelse?, Hva er forskjellen mellom juridisk praksis og rettslig prosess i saker om samvær?, Hvilke rettigheter har barnet i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en forelder kreve ny vurdering av foreldreansvaret i tilfeller av samværsbrudd?, Hva er de vanligste utfordringene i gjennomføringen av samvær?, Hvordan kan foreldre løse konflikter om samværsrett utenfor rettssystemet?, Hva er de juridiske konsekvensene av å ikke respektere samværsavtalen?, Hvilke alternativer har foreldrene hvis samværsretten ikke blir respektert?, Hvordan påvirker barnets trivsel gjennomføringen av samvær?, Hvilke rettigheter har bostedsforelderen i forhold til tvangsfullbyrdelse?, Hvilken rolle spiller barnets ønske i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en tvangsbot påvirke den økonomiske situasjonen til foreldrene?, Hva er de vanligste juridiske verktøyene som brukes i tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser?, Hvordan kan en rettsavgjørelse om samvær påvirke foreldrekonflikten?, Hvilken betydning har samværsrettens gjennomføring for barnets utvikling?, Hvordan kan en tvangsbot fastsettes proporsjonalt med den økonomiske situasjonen til foreldrene?, Hva er de vanligste argumentene i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en rettsavgjørelse om samvær påvirke barnets livskvalitet?, Hvilken betydning har foreldrenes samarbeid for gjennomføringen av samvær?

I en verden preget av stadig skiftende familiedynamikk og økende vektlegging av barns rettigheter, er spørsmålet om samværsrett en sentral utfordring i mange familierettssaker. Å sikre at barnet opprettholder jevnlig kontakt med begge foreldre etter en eventuell samlivsbrudd er ikke bare et juridisk krav, men også en moralsk og emosjonell nødvendighet for barnets velvære og utvikling.

I henhold til barneloven § 42 er ethvert barn berettiget til samvær med begge foreldre, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Foreldrene har et gjensidig ansvar for å sikre gjennomføringen av denne retten. Dersom samvær ikke anses til barnets beste, må domstolen fatte en avgjørelse om dette, i samsvar med barneloven § 43.

Det finnes flere tilnærminger til å løse spørsmålet om samværsrett. Når foreldrene er enige, kan de selv avtale omfanget av samværet, i tråd med barneloven. Slike avtaler kan imidlertid ikke tvangsfullbyrdes. Ønsker foreldrene at avtalen skal ha juridisk bindende kraft, må de søke om dette hos fylkesmannen, forutsatt at avtalen i hovedsak ivaretar barnets beste.

En rettslig avgjørelse om samværsrett kan tvangsfullbyrdes uavhengig av om den er fastsatt ved dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft. Videre kan en utenlandsk rettsavgjørelse om samvær også tvangsfullbyrdes i Norge, gitt at den oppfyller visse kriterier.

I tilfeller der en forelder unnlater å etterleve en samværsavgjørelse, kan bostedsforelderen pålegges en tvangsbot i samsvar med barneloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Dette tvangsmiddelet fungerer som et pressmiddel for å sikre gjennomføringen av samværet. Det er viktig at tvangsboten fastsettes på en slik måte at den gir et reelt press og står i forhold til den økonomiske situasjonen til den som ikke etterlever avtalen.

I tilfeller der gjennomføringen av samværet anses umulig, skal det ikke ilegges tvangsbot. Dette kan være tilfeller der det er risiko for at barnet utsettes for fysisk eller psykisk skade eller fare. Barnets ønske om ikke å gjennomføre samværet skal også tas i betraktning, men dette må veies opp mot foreldrenes plikt til å bidra til gjennomføringen av samværet.

Når det gjelder tvangsfullbyrdelse, er det viktig at rettens prøving av dette spørsmålet ikke skal være lik prøvingen som allerede er gjort i hovedsaken. Retten skal kun behandle relevante spørsmål knyttet til tvangsfullbyrdelsen. I de fleste tilfeller vil retten fastsette tvangsbot dersom samværsretten ikke blir respektert, med mindre det foreligger omstendigheter som gjør gjennomføringen umulig.

I tillegg til tvangsboten kan den som har samværsrett, kreve ny vurdering av foreldreansvaret eller barnets faste bosted dersom den fastsatte samværsretten hindres av bostedsforelderen.

I denne balansegangen mellom å sikre barnets rett til samvær og samtidig ivareta dets beste, er tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser et viktig juridisk verktøy. Det er imidlertid avgjørende at slik tvangsfullbyrdelse skjer med omhu og respekt for barnets behov og rettigheter.

Samværshindring i barneloven: Rettslige konsekvenser og løsningsmekanismer

Barneloven, samværshindring, tvangsfullbyrdelse, barns rettigheter, foreldreansvar, tvangsbot, mekling, foreldresamarbeid, samværsrett, rettslige konsekvenser, foreldrekonflikter, barnets beste, familierett, konfliktløsning. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva er samværshindring ifølge barneloven, og hvilke konsekvenser kan det få? Hvordan kan samværsrett tvangsfullbyrdes ifølge barneloven § 65? Hvilke hensyn tas det ved tvangsfullbyrdelse av samværsrett? Hvordan kan mekling brukes som et alternativ til tvangsfullbyrdelse av samvær?

Barneloven i Norge er et fundamentalt verktøy for å ivareta barns rettigheter i forhold til samvær med begge foreldrene. Spesielt i situasjoner der det foreligger samværsavtaler eller dommer, spiller loven en nøkkelrolle i å håndtere og forebygge samværshindringer. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvordan barneloven adresserer disse utfordringene, og hvilke juridiske mekanismer som er tilgjengelige for å sikre barnets rett til samvær.

Samværshindring: En alvorlig utfordring

Når en bostedsforelder hindrer eller vanskeliggjør det avtalte samværet, anses dette som samværshindring i henhold til barneloven. Denne handlingen bryter direkte med barnets rettigheter og kan ha alvorlige konsekvenser for barnets velferd og forholdet til samværsforelderen. Barneloven § 43 femte ledd tilbyr en løsning for samværsforelderen ved å tillate en kreve ny avgjørelse dersom samværet hindres.

Tvangsfullbyrdelse av samværsrett

Når det kommer til håndhevelse av samværsretten, gir barneloven § 65 mulighet for tvangsfullbyrdelse gjennom tvangsbot. Dette betyr at dersom en avtale eller dom om samvær ikke respekteres, kan det ilegges en økonomisk straff til den som hindrer samværet. Tvangsbøter fungerer som et pressmiddel for å sikre at samværsavtaler etterleves, og størrelsen på boten avhenger av de økonomiske forholdene til den som hindrer samværet.

Hensyn ved tvangsfullbyrdelse

Ved vurdering av tvangsfullbyrdelse, er barnets beste alltid den overordnede hensikten. Barneloven understreker at tvangsbot ikke skal fastsettes dersom oppfylling av samværsretten er umulig, for eksempel ved risiko for vold eller skade på barnets helse. Dette prinsippet om “umulighet” sikrer at barnets sikkerhet og velferd alltid er prioritert.

Mekling som alternativ til tvangsfullbyrdelse

I henhold til barneloven § 65 a, som trådte i kraft 1. januar 2018, kan retten før beslutning om tvangsfullføring oppnevne en sakkyndig eller godkjent mekler for å prøve å oppnå en løsning gjennom dialog. Dette er i kontrast til mekling etter § 52, som fokuserer på å utarbeide en skriftlig avtale om foreldreansvar og bosted. Mekling etter § 65 a er ment å oppmuntre til frivillig oppfyllelse av plikter og å redusere konfliktnivået mellom foreldrene.

Lovgivning i Finland om barns omsorg og samværsrett

finsk lovgivning, vårdnad om barn, umgängesrätt, barnets rett til samvær, foreldreavtale, socialnämnden, barnets beste, barnets meninger, tvangsfullbyrdelse, domstolsavgjørelser, foreldreansvar, barnets behov, fleksibel kommunikasjon, moderne samværsformer, barnets alder og utvikling

I Finland er barnets rett til samvær med en forelder det ikke bor sammen med, grundig regulert i loven om “vårdnad om barn och umgängesrätt.” Formålet med samværsretten, som er definert i § 2 av loven, er å sikre barnets rett til å etablere og opprettholde kontakt med den forelderen det ikke bor med. Dette er en fundamental del av barnets rettigheter og understreker betydningen av relasjonen mellom barn og foreldre.

Samværsretten i Finland omfatter ikke bare fysiske besøk, men også å være sammen på andre måter, noe som kan inkludere digital kommunikasjon. Dette gir en fleksibilitet som er tilpasset moderne kommunikasjonsformer og barnets behov.

Foreldrene har mulighet til selv å avtale omfanget av samværsretten, som det fremgår av lovens § 7 a. Enhver slik avtale skal bekreftes av socialnämnden (sosialnemnda), som i denne prosessen vurderer både barnets beste og barnets meninger. Dette sikrer at barnets stemme og velvære er sentrale i avgjørelsen. Når en avtale er bekreftet av socialnämnden, kan den tvangsfullbyrdes på samme måte som rettskraftige domstolsavgjørelser, ifølge § 8.

Domstolen har også myndighet til å fatte beslutning om samvær, som angitt i §§ 9 og 9 a. Disse avgjørelsene skal, i likhet med avgjørelser om foreldreansvar, primært baseres på hva som er best for barnet, jf. § 10. Loven fremhever spesifikke faktorer som bør vurderes, inkludert barnets alder og utviklingsnivå, “karaktär och anlag” (karakter og anlegg), eventuelle spesielle behov hos barnet, samt avstanden mellom foreldrenes hjem.

Den finske lovgivningen anerkjenner således viktigheten av å opprettholde en sterk og sunn forbindelse mellom barn og begge foreldrene. Samtidig sikrer loven at alle beslutninger tas med barnets beste som det fremste kriteriet, og at barnets eget perspektiv og behov blir vurdert nøye i hver enkelt sak.

Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven. Meklers oppdrag og mandat

barns rettigheter, barnekonvensjonen, FN-konvensjoner, internasjonale avtaler, menneskerettigheter, norsk rett, inkorporering, ratifisering, barns deltakelse, folkerett, barnerettigheter i Norge, barns innflytelse, menneskerettsloven, barns velferd, barnekonvensjonens betydning, barns situasjon, grunnlovsbestemmelse, ratifisering i Norge, barnekonvensjonens historie, internasjonale standarder, FN-erklæring om barns rettigheter, barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, barns uttalerett, norsk lovverk, FN-generalforsamling, barns særlige situasjon, FNs internasjonale barneår, barns rettigheter i norsk rett, menneskerettighetskomité, norske forbehold i barnekonvensjonen

Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven gir klare retningslinjer og rammer for mekling i saker som involverer foreldreansvar, bosted, og samvær når foreldre ikke bor sammen. Meklers oppdrag og mandat er av avgjørende betydning for å sikre barnets beste i slike situasjoner.

Hvem omfattes av meklingsordningen?

Meklingsordningen gjelder foreldre med barn under 16 år. Dette gjelder for barnets juridiske foreldre, og foreldreskapet skal normalt være registrert i folkeregisteret. Meklingsplikten gjelder også for unge foreldre under 18 år med foreldreansvar, og i saker der foreldrene bor i utlandet, men saken skal behandles etter norsk rett.

Når og hvorfor skal foreldre mekle?

Foreldre skal mekle ved samlivsbrudd, før søknad om separasjon eller skilsmisse (dersom de er gift eller samboere), og ved uenighet om flytting av barnet. Mekling er også påkrevd før en sak kan bringes inn for domstolen (foreldretvister) når det er uenighet om foreldreansvar, bosted, samvær, eller barnets bosted i utlandet.

Mekler kan ikke nekte foreldrene mekling etter at saken nettopp er avgjort av retten, da domstolene tar stilling til om vilkårene for å reise sak er oppfylt. Mekler kan avvise begjæring om mekling når det fremstår som klart at foreldrene ikke vil reise sak for domstolen.

Unntak fra mekling

Det er unntak fra mekling i visse tilfeller, for eksempel når det kreves skilsmisse etter formell separasjon eller når saken allerede er brakt inn for retten med påstand om skilsmisse. Unntak gjelder også når en forelder er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot sine egne barn.

Taushetsplikt for meklere

Alle meklere har taushetsplikt etter barneloven og ekteskapsloven. Taushetsplikten gjelder opplysninger om “personlige forhold” som mekler får kunnskap om i forbindelse med meklingsoppdraget. Dette inkluderer opplysninger om klientforhold og opplysninger som kommer fram under meklingen.

Mekler har ansvar for å sikre at taushetsbelagt informasjon ikke blir kjent for uvedkommende, inkludert opplysninger som sendes elektronisk.

Opplysningsplikt til barnevernet

Meklere har på visse vilkår opplysningsplikt til barnevernet, spesielt i saker der barnets beste kan være truet. Denne plikten omfatter både opplysninger som mekler gir av eget tiltak og pålegg fra barneverntjenesten.

Meklers beslutningsmyndighet

Mekler har beslutningsmyndighet når det gjelder meklingens gjennomføring, inkludert spørsmål om oppmøteplikt, fritak fra mekling, og deltakelse av støttepersoner i meklingen. Meklers beslutninger er prosessledende og kan ikke påklages.

Forholdet til forvaltningsloven

Familievernkontorene, der meklere jobber, er forvaltningsorganer i henhold til forvaltningsloven, og derfor gjelder forvaltningslovens regler i tillegg til spesialreglene i familievernkontorloven.

Forskriften gir en klar struktur og tydelige retningslinjer for meklere i deres viktige arbeid med å hjelpe foreldre med å finne løsninger som ivaretar barnets beste i saker som berører foreldreansvar, bosted, og samvær. Ved å følge disse retningslinjene kan meklere bidra til å skape bedre forhold for barn i slike utfordrende situasjoner.

Tvangsgrunnlag for utlegg i saker om reisekostnader

tangsgrunnlag, utlegg, reisekostnader, barneloven, NAV, tvangsfullbyrdelse, fylkesmannen, betaling, pengekrav, foreldre, samvær, fordeling, statsforvalteren, tvangsfullbyrdelsesloven, særlige grunner, rettssystemet, bidrag, motregning, mekling, betalingsforpliktelser.

I saker om reisekostnader ved samvær mellom barn og foreldre spiller juridiske bestemmelser og regler en viktig rolle. En av de viktige bestemmelsene som regulerer dette området, finner vi i barneloven § 44 andre ledd femte punktum. Denne bestemmelsen fastslår at et vedtak fra NAV om fordeling av reisekostnader er et tvangsgrunnlag for utlegg. Men hva betyr egentlig dette, og hvordan påvirker det foreldrene?

Tvangsfullbyrdelse av NAVs vedtak

Når NAV har behandlet en sak om fordeling av reisekostnader, kan vedtaket som blir fattet, bli tvangsfullbyrdet. Dette betyr at dersom den ene forelderen ikke oppfyller kravet som er fastsatt i NAVs vedtak, kan det inndrives som et alminnelig pengekrav etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Dette gir en praktisk mekanisme for å sikre at foreldrene oppfyller sine forpliktelser når det gjelder å dekke reisekostnader knyttet til samvær med barnet.

Bakgrunnen for tvangsgrunnlaget

I Ot.prp.nr.69 (2007–2008) side 19 uttaler departementet at fylkesmannen (nå statsforvalteren) er en offentlig faginstans med kompetanse på feltet. Dette tilsier at vedtakene som fattes om deling av reisekostnader bør kunne tvangsfullbyrdes. Å gi fylkesmannens vedtak tvangskraft har flere fordeler, inkludert å unngå behovet for å ta saken opp i retten. Dette sparer både tid og penger for alle parter, og det kan også føre til at flere foreldre velger å løse saken ved å henvende seg til fylkesmannen, noe som avlaster rettssystemet.

Det er imidlertid viktig å merke seg at tvangsgrunnlaget kun gjelder vedtak fra fylkesmannen som fastslår at det ikke foreligger særlige grunner som gjør en annen fordeling av reisekostnadene rimelig. Vedtakene tar ikke stilling til reiseutgiftenes størrelse eller hvordan utgiftene skal fordeles mellom foreldrene. Derfor kan ikke vedtak som kun fastslår at det ikke foreligger særlige grunner tvangsfullbyrdes.

Motregning og betaling av reisekostnader

Ved fastsettelse av reisekostnader hos NAV er det viktig å merke seg at det ikke er anledning til å gjøre opp bidragsgjeld ved motregning. Reisekostnader og bidrag til barnet er separate økonomiske forpliktelser, og det er barnets rettighet å motta bidrag, jf. barneloven § 67 tredje ledd. Reisekostnader mellom foreldrene skal derfor behandles som et eget pengekrav, og det er viktig at foreldrene klarer å finne en løsning for hvordan betalingen skal skje mellom dem.

For noen foreldre kan det være hensiktsmessig at den ene forelderen legger ut for reisekostnadene og senere får pengene tilbake, mens for andre kan det være mer praktisk å dele kostnadene på annen måte. I tilfeller der foreldrene ikke klarer å enes om betalingsordningen, bør betalingen normalt skje etter at utgiftene er påløpt. Dette gir foreldrene muligheten til å følge opp betalingen i samsvar med faktiske kostnader.

Barneloven § 65 – Hvordan fungerer tvangsfullbyrdelse av avgjørelser etter barneloven?

tvangsfullføring, barneloven, foreldreansvar, fast bosted, samværsrett, tvangsfullbyrdelsesloven, tvangskraft, rettsforlik, innkreving, tvangsbøter, skatteetaten, Statens innkrevingssentral, barnets beste, rettigheter for barn, tvangsfullbyrdelse, foreldreansvaret, praktiske endringer, rettskraftig avgjørelse, barnets deltakelse, barnets interesser, juridisk prosess, rettssystemet, barnelovens endringer, beslutninger om samvær, juridisk veiledning, advokat, barnerett, tvangsmulkt, rettsforlikets omfang, familierett

Å forstå tvangsfullføring av juridiske avgjørelser i forbindelse med foreldreansvar, bosted og samværsrett innebærer en utforskning av tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 13. Hva skjer når en avgjørelse skal gjennomføres med tvang? Hva er de spesifikke tvangsgrunnlagene for tvangsfullføring? Disse spørsmålene belyses gjennom Barneloven § 65, som gir oss innsikt i hvordan rettssystemet håndterer tvangsfullføring av ulike typer beslutninger.

Vedtak truffet av statsforvaltaren om tvangskraft for avtaler i henhold til § 55 er særlige tvangsgrunnlag. Det samme er rettskraftige dommer og rettsforlik. Men hva betyr det i praksis? Spørsmålet er hvordan? For eksempel kan tvangsfullføring av beslutninger om foreldreansvar og bosted fastsettes ved henting eller tvangsbot. Hva med samværsrett? Her er det tvangsbot som er aktuelt.

Men ikke alt kan tvangsfullføres. Det er nødvendig å balansere tvangsfullføring med hensynet til barnets velferd. Når det er fare for fysisk eller psykisk skade, er tvangsfullføring ikke en aktuell løsning. Det er viktig å sikre at tvangsfullbyrdelse ikke setter barnets helse i fare.

Hva med barnets mening? Barneloven § 65 tar høyde for dette ved å inkludere barnets stemme. Barnets mening skal veie tungt, basert på alder og modenhet. Tvangsfullbyrdelse skal ikke tvinges på barnet mot deres vilje, med mindre hensynet til barnet krever det.

For å tilrettelegge gjennomføringen av fastsatt samvær, kan retten gjøre praktiske endringer. Dette er for å sikre at beslutningene kan gjennomføres på en smidig måte, til det beste for alle parter.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral håndterer tvangsbøter. Innkreving skjer kun på forespørsel. Men hva med begrensninger? Boten kan ikke kreves inn for mer enn åtte uker av gangen. Det er viktig å følge reglene for innkreving for å sikre en rettferdig prosess.

Barneloven § 65 har blitt endret i 2017 for å harmonisere reglene med tvangsfullbyrdelsesloven og for å skape et mer strukturert regelverk. Endringene omfatter flere punkter i prosessen og er gjort for å gjøre regelverket mer tilgjengelig for alle parter. Dette sammen med andre endringer gir en helhetlig forståelse av hvordan tvangsfullføring av avgjørelser fungerer.

Samlet sett gir Barneloven § 65 oss en inngående innsikt i tvangsfullbyrdelsesprosessen, og hvordan ulike avgjørelser om foreldreansvar, bosted og samværsrett håndteres. For å forstå de konkrete detaljene og implikasjonene, må man også se til tvangsfullbyrdelsesloven for en komplett forståelse av regelverket.

Rettsforlik vs. utenrettslig forlik: Hvorfor rettsforlik kan være det beste alternativet

rettsforlik, dom, tvangskraft, utenrettslig forlik, rettskraftig dom, barneloven, §60, §65a, tvang, rettssak, forhandlinger, forliksrådet, forliksklage, partsforhold, forliksavtale, tvisteløsning, rettssystemet, juridisk, tvist, kompromiss, juridisk avtale, tvangsgjennomføring, tvangsfullbyrdelse, rettskrav, rettsvern, tvisteløsning utenfor domstolene, forhandlingsteknikk, alternative tvisteløsningsmetoder, rettslig avtale, rettskrav, tvangsgjennomføring

Når det kommer til å løse en tvist mellom to parter, er det flere måter å gjøre det på. En av de vanligste måtene er å inngå et forlik. Men det er viktig å være klar over forskjellen mellom et rettsforlik og et utenrettslig forlik. Her vil vi forklare hva som skiller de to, og hvorfor det kan være lurt å velge et rettsforlik.

Rettsforlik har samme virkning som en dom

Det viktigste å være klar over er at et rettsforlik har samme virkning som en dom. Det vil si at begge parter er forpliktet til å følge det som er avtalt, og dersom en part ikke overholder avtalen, kan den andre parten bruke tvang for å gjennomføre det avtalte. Rettsforliket har tvangskraft, som betyr at man kan få tvangskraftige avgjørelser etter barneloven § 60 og § 65a hvis det skulle bli nødvendig.

Utenrettslig forlik har ikke samme virkning

På den andre siden har et utenrettslig forlik ikke samme virkning som en dom eller et rettsforlik. Selv om begge parter er enige om en avtale, kan man ikke bruke tvang for å gjennomføre den hvis den andre parten ikke overholder avtalen. Dette kan være en stor ulempe hvis man står overfor en motpart som ikke vil følge avtalen. Man har ikke samme rettsvern som man har med et rettsforlik.

Velg rettsforlik hvis du ønsker tvangskraft

Hvis man vil ha en avtale som har tvangskraft, bør man velge et rettsforlik. Det gir deg som part en større trygghet og sikkerhet i forhold til å få gjennomført avtalen. Selv om det kan være fristende å velge enklere løsninger som et utenrettslig forlik, kan det bli en kostbar erfaring hvis det ikke fungerer som man ønsker.

Konklusjon

For å oppsummere: rettsforlik og rettskraftig dom har tvangskraft og gir deg mulighet til å bruke barneloven § 60 og § 65a hvis det blir nødvendig å tvinge den andre parten til å følge avtalen. Utenrettslig forlik har ikke samme virkning, og det kan være en stor ulempe hvis man står overfor en motpart som ikke vil følge avtalen. Derfor kan det være lurt å velge et rettsforlik hvis man ønsker tvangskraft og større trygghet i avtaleforholdet.

Ny barneloven

nybarnelovDet er for tiden mye snakk om “Ny barnelov.” Det er ikke foreslått noen ny barnelov men noen endringer i barneloven fra 1981.

I hovedsak kan endringene oppsummeres slik (mine formuleringer og jeg tar ikke med de mindre vesentlige endringene. Disse kan leses selv i proposisjonen – link nederst)

  • Det skal bli vanskeligere å flytte uten enighet. Lengre varslingstid (3 mnd i stedet for 6 uker), varsel gjelder også ved flytting ut av landet og pålagt mekling for den som vil kreve flytting.
  • I Tvangsbestemmelsen § 65 er det nå presisert at “Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.” Det har vært slik tidligere også, men nå tydelig.
  • I ny 65 er det ikke så mye nytt, men mest presiseringer. At Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje er en formulering som nok vil skape mange vanskeligheter siden mange av nektelsessakene omhandler kraftig påvirkning av barnas mening eller påstand om det. At retten kan gjøre endringer (små) i de rettskraftige og tvangskraftige avtaler/dommene som skal tvangsfullbyrdes vil kunne avhjelpe noen situasjoner, men vil nok mest ikke treffe blink. De fleste nektelsessakene er ikke justeringssaker.
  • En ny bestemmelse u § 65 a gir mulighet for oppnevning av sakkyndig i 65-saker. Dessverre tror jeg dette vil føre til alt for lang saksbehandlingstid i saker som burde vært avgjort svært raskt.
  • I § 36 står delt bosted foran bosted alene som alternativ, men loven er ikke endrer. Det er fortsatt bosted hos den ene som vil være sitausjonen frem til noe annet er bestemt når foreldrene flytter fra hverandre. Alt som er gjort er at rekkefølgen på alternativene er listet opp i motsatt rekkefølge for å vise politisk at delt er et ønsket resultat i flere saker. Det vil fortsatt fremgå av bestemmelsen at det skal særlige grunner til for å komme til delt bosted.

Endringene som fremkommer av den nye lovproposisjonen (Regjeringens forslag til Stortinget) er


Forslag til ny bl. § 42 a

§ 42 a Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga. Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

 

Nåværende § 42 a

§ 42 a.Varsel ved flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.


Nytt første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Nåværende første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

 


Forslag til ny bl. § 35:

§ 35 skal lyde: § 35 Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine. For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.

 

Nåværende bl. 35:

§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.

Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.

Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.

Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.


Forslag til ny § 65

§ 65 Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminneleg verneting. Barnelova § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens Innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

 

Nåværende § 65

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.


Ny bestemmelse

§ 65 a Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget. Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram. Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er setje i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga. I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.


Du kan laste ned hele proposisjonen her: Prop. 161 L (2015-2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap)