Rettskraft og tvangskraft

tvangskraftrettskraftI saker etter barneloven opererer man med to begreper for den legitimiteten en avgjørelse har. F.eks. hvor et samvær er avtalt eller bestemt.

Tvangskraft er et begrep som benyttes for når man kan begjære bruk av tvang etter barneloven § 65. Rettskraft er et begrep som betegner når alle ankemuligheter er uttømt og saken er endelig avgjort for domstolene.

Inngår foreldrene en avtale utenfor retten, som på familievernkontoret eller hjemme ved kjøkkenbordet, så har ikke avtalen som utgangspunkt tvangskraft eller rettskraft. Unntaket er hvis man i avtalen tar inn at den skal stadfestes av Fylkesmannen og at den deretter sendes dit.

Inngår man en avtale i retten så blir avtalen rettskraftig og tvangskraftig samtidig.

Når man har fått en dom i tingrett eller lagmannsrett er dommen ikke rettskraftig og tvangskraftig før ankemuligheter er uttømt eller dommen akseptert av begge parter.

Så hvorfor skille mellom begrepene og Tvangskraft hvis de som regel går hånd i hånd og inntreffer samtidig? Jo, når man begjærer en midlertidig avgjørelse så vil dommen man får midlertidig være tvangskraftig før den er rettskraftig. Dommen er tvangskraftig med en gang den er avsagt selv om ankeprosessen pågår. Dette er svært praktisk når den som begjærer en midlertidig avgjørelse ønsker å hindre en brå flytting av barnet ved å kreve bosted hos seg frem til saken er endelig avgjort.

Svakheten i lovsystemet er som jeg har omtalt tidligere at det ikke er noe tidskrevende for tingrettene til å ta stilling til en slik begjæring. Konsekvensen kan noen ganger være like alvorlig som akuttvedtak i barnevernsaker og bør ha omtrent samme fristsystem. Altså bør en slik type sak komme opp i løpet av en uke før at det skal være noe poeng å ha en slik akuttinngrepsmulighet med umiddelbar tvangskraft.

 

Bindende avtale om bosted og samvær

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.

Tvangsfullbyrdelse når man ikke har en dom fra retten

Barneloven har en egen bestemmelse om tvang, barneloven § 65. Etter § 65 kan man be retten om en kjennelse på at man skal kunne idømme tvangsbøter for en bostedsforelder som ikke følger en samværsavtale og man skal kunne få bistand av politiet for en bostedsforelder hvor samværsforelderen ikke kommer tilbake med barnet etter avtale (noen rimelighetsgrenser må påregnes.) Men hva med når partene har en muntlig eller skriftlig avtale de har etterlevd i kort eller lang tid?

Dersom partene ikke har en dom kan en ikke anvende § 65 som tvangsbestemmelse. Da er det mest naturlig at en i «nødsituasjon» krever en midlertidig avgjørelse etter bl. § 60. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige før de er rettskraftige og disse vil da kunne være effektive hvis målet er raskt å etablere en situasjon hvor tvangskraft er nødvendig.

Rettskraft og tvangskraft

Hva er rettskraft og hva er tvangskraft? I barneloven er det ikke alltid at disse to inntrer samtidig. Rettskraft har en dom eller en kjennelse når den ikke lengre kan ankes videre. For tingretten betyr det når ankefristen til lagmannsretten er utgått (vanligvis 1 mnd ved dom) og for lagmannsretten betyr det når ankefristen til Høyesterett er utgått (det er få saker Høyesterett tar opp til behandling.) Man kan også få rettskraft dersom man inngår et rettsforlik. Et rettsforlik blir rettskraftig med en gang det er undertegnet i retten. Et tips er derfor å være obs på om det er en sak hvor barnet trenger tilvenning til et nytt samværssystem eller lignende. I slike tilfeller så bør all opptrapping/tilvenning inngå i forliket.

Tvangskraft derimot betyr når man kan benytte tvangsmidler som tvangsbot eller tvangshenting. I dommer sammenfaller tidspunktet for rettskraft og tvangskraft. At noen midler krever at man igjen går til retten er en egen prosess. Det er verdt å merke seg at midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 blir tvangskraftig med en gang de er avsagt. Det er derfor ikke slik at man må vente til ankefristen er ute før dommen/kjennelsen kan håndheves. Et praktisk eksempel er hvor en forelder som har omsorgen sier at nå flytter han/hun barnet til en annen kant av landet. Samværsforelderen ønsker ikke dette og ber om en midlertidig avgjørelse i retten, samtidig som det bes om en varig avgjørelse. Dersom den midlertidige avgjørelsen medfører at samværsforelderen får omsorgen frem til saken skal avgjøres endelig, så er flyttingen stoppet uten at man må vente på at ankefristen går ut. Her opplever jeg at mange advokater ikke vet at systemet er slik og ikke kjenner til innholdet i barneloven § 65.