utenlandsferd med barn

Barneloven § 41: Regulering av utenlandsferd for barn

av
Barneloven § 41, utenlandsferd med barn, foreldreansvar, reiseforbud for barn, samtykke til utenlandsreise, barns samtykke, rettslig forbud, politiets utreiseforbud, foreldre uten foreldreansvar, midlertidig avgjørelse, barnets beste. Hva regulerer barneloven § 41 i forhold til barns utenlandsreiser? Når kan retten nedlegge forbud mot utenlandsreiser for barn? Hvilken rolle spiller politiet i å håndheve midlertidige reiseforbud? Hvordan påvirker barnets samtykke beslutninger om utenlandsreiser? Hvilke endringer har blitt gjort i barneloven § 41 for å forbedre reguleringen av utenlandsreiser for barn?

Barneloven § 41 omhandler utenlandsreiser med barn der foreldrene har felles foreldreansvar. Dette er et viktig juridisk område, spesielt i tilfeller der det er usikkerhet om barnet vil returnere etter reisen. Lovbestemmelsen tar sikte på å beskytte barnets velferd og interesser i slike situasjoner.

Kjernen i § 41

  1. Utenlandsferd med felles foreldreansvar: Foreldre med felles foreldreansvar har rett til å ta med eller sende barnet på kortere utenlandsferder. Dette grunnleggende prinsippet anerkjenner foreldrenes rett til å bestemme over barnets reiser, forutsatt at de deler foreldreansvaret.
  2. Rettslig forbud mot utenlandsreiser: I situasjoner hvor det er usikkerhet om barnet vil returnere til Norge, kan retten nedlegge et forbud mot utenlandsreiser for barnet. Dette kan gjelde enkelte reiser eller generelt, og kan settes i forbindelse med saker om foreldreansvar, fast bosted, eller samværsrett. Slik rettslig inngripen er ment å beskytte barnet mot risikoen for ikke å komme tilbake etter utenlandsoppholdet.
  3. Politiet og foreløpig utreiseforbud: Hvis det er fare for at barnet ikke vil returnere, kan politiet legge ned et midlertidig utreiseforbud. Denne avgjørelsen kan ikke påklages og er ment som en akuttiltak i påvente av rettens behandling av saken.
  4. Foreldres samarbeid og samtykke: En forelder uten foreldreansvar kan ikke reise ut av landet med barnet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret. Retten kan gi tillatelse til slike reiser når det er åpenbart at barnet vil komme tilbake.
  5. Barnets samtykke: Et viktig aspekt ved § 41 er at barn som har fylt 12 år må gi sitt samtykke til reisen hvis den skal skje uten en forelder som har foreldreansvar.

Endringer og tilpasninger i lovteksten

  • Omfang av bestemmelsen: Tidligere fokuserte bestemmelsen primært på situasjoner der en forelder reiste med barnet. Endringer i lovens ordlyd gjør nå at bestemmelsen også omfatter tilfeller hvor barnet reiser uten en forelder med foreldreansvar.
  • Klarhet i foreldreansvaret: Tidligere nevnte bestemmelsen «foreldreansvaret åleine». Denne formuleringen er nå fjernet for å klargjøre at bestemmelsen om kortere utenlandsferder gjelder for foreldre med felles foreldreansvar.
  • Forbud og foreldre uten foreldreansvar: Bestemmelsen gir ikke politiet hjemmel til å nedlegge utreiseforbud overfor en forelder som har foreldreansvar alene. Men den andre forelderen, uten foreldreansvar, kan ta saken til domstolene for en midlertidig avgjørelse.

Barneloven § 41. Utanlandsferd for barnet

Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar

Hva er “stuttare utanlandsferder”?

av

Det følger av barneloven § 41 at en forelder som har del i foreldreansvaret har rett til å ta med barnet på “stuttare” turer til utlandet. altså kortere utenlandsturer. Det er selvfølgelig forutsatt at dette er innenfor denne forelederens tid med barnet etter avtale med den andre forelderen hvis foreldrene ikke bor sammen.

Kortere er ikke definert i loven og det fremstår uklart hva som er grensen mellom et kortere utenlandsopphold og et lengre.

I kommentarutgaven til barneloven er heller ikke spørsmålet løst. Det fremkommer der at i første utgave av boken er 1 mnd regnet som kortere utenlandsferd, mens 3 mnd ble sett på som for lang tid. I en annen lovkommentar er grensen satt til 4 uker. Realiteten er at spørsmålet ikke er løst.

Opprinnelig i lovforarbeidene (Ot.prp nr. 56 (1996-97) vises det til på side 51 “turer til utlandet” og “ferie til utlandet.” Slik jeg ser det er dette en regel som er ment å tillate alt fra sydenturer til besøk av slektninger i andre land. Det vil som regel begrense seg selv med at skoler og noen ganger barnehage setter krav til oppmøte, samt at den andre forelder har en interesse av at det ikke går for lang tid uten tid med barnet. Jeg tolker dette som en typisk “ferie”-bestemmelse og at det under samvær (juleferie, påskeferie, sommerferie osv) ikke er noen lovmessig hindring for at ferien legges til utlandet. Det vil være naturlig at man legger begrensninger til innenfor den andres avtalte tid med barnet. Dersom den andre ikke har noe samvær i det hele tatt, men del i foreldreansvaret er det kunstig at denne skal ha for stor innflytelse på lengden og da vil det offentliges krav til oppmøte i forskjellige sammenhenger (skole, barnehage, helsekontroll, tannlege mv) sette en del skranker. Møtes det ikke til disse er som regel resultatet bekymringmelding til barneverntjenesten. Noe utover skolerutens sommerferie vil jeg tenke ikke er en kort utenlandstur.

 

 

Barneloven § 41. Utanlandsferd for barnet

Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar.