Ønsker til ny barnelov – Vanlig samvær

Som omtalt tidligere (innlegg av 18.12.18) så er det nedsatt et utvalg som skal komme med forslag til ny barnelov høsten 2020. 

Ett av mine forslag vil være å justere «vanlig samvær» dersom definisjonen i det hele tatt skal få være med over i ny lov. Definisjonen i barneloven § 43 på vanlig samvær misforstås av mange som en minsterett til samværomfang. Det er det ikke selv om man kan argumentere for at dette er en ledesnor for hva som kan forventes. I tillegg kommer at det ikke er noen klar definisjon på helg. Da om den ender på søndag eller mandag. Vanlig er dessuten ikke riktig beskrivelse på den ordningen som er beskrevet ettersom de fleste saker ender med en annen ordningen enn lovens «vanlige.» 

Det har blitt mer og mer vanlig at ingen av foreldrene ønsker at det skal være midtukesamvær med den opprivende effekten dette har på både barnets og foreldrenes hverdag. Det er svært få av de jeg kommer i kontakt med som praktiserer midtukesamvær. De fleste som anerkjenner at en helg fra fredag til søndag blir for lite utvider i stedet helgen til å være fra torsdag til mandag slik at det blir mindre frem og tilbake for barnet. Med en slik utvidet helg får også samværsforelderen kontakt med barnehage/skole og således ta del i barnets hverdag. Mange barn sliter med overganger mellom to hjem og det synes som om foreldrene har forstått dette bedre enn lovgiver. 


Barneloven § 43. Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Vanlig samværsrett

I barneloven § 43 som omhandler omfanget av samværet mv. Bestemmelsen sier at dersom det blir avtalt «vanlig samvær» eller «vanlig samvær» blir bestemt, så vil det si:

«rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.»

Før lovendringen 1. juli 2010 var ikke ettermiddagssamværet med overnatting og høst og vinterferie inngikk ikke. Dette illustrerer problemet med å kalle noe for «normalsamvær.» Ved at «normalsamværet» har endret seg så vises det at virkeligheten og praksis har forandret det som er normalt, slik at lovverket må halte etter. At så få avgjørelser fra tingretten nevner vanlig samvær skyldes nok nettopp at virkeligheten er at de fleste situasjoner krever sin egen ordning og at hva som er vanlig alltid vil endre seg over tid.

Vanlig samværsrett

I barneloven § 43 som omhandler omfanget av samværet mv. Bestemmelsen sier at dersom det blir avtalt «vanlig samvær» eller «vanlig samvær» blir bestemt, så vil det si:

«rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.»

Før lovendringen 1. juli 2010 var ikke ettermiddagssamværet med overnatting og høst og vinterferie inngikk ikke. Dette illustrerer problemet med å kalle noe for «normalsamvær.» Ved at «normalsamværet» har endret seg så vises det at virkeligheten og praksis har forandret det som er normalt, slik at lovverket må halte etter. At så få avgjørelser fra tingretten nevner vanlig samvær skyldes nok nettopp at virkeligheten er at de fleste situasjoner krever sin egen ordning og at hva som er vanlig alltid vil endre seg over tid.

Endringer i barneloven: Ny definisjon av «vanlig samvær»

«Vanlig samvær» har over lengre tid vært definert slik i barneloven § 43:

Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

Etter 01.07.2010 trer følgende ordlyd i kraft i stedet:

Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Normalordningen er således på papiret utvidet. Når jeg sier på papiret så er det fordi alle barnesaker skal avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Dette er presisert i praksis og teori (slik er også hverdagen i retten.) I dette ligger at en mal ikke kan tres over en utall antall saker som har en mengde forskjellige elementer. Som mange andre er jeg derfor svært kritisk til ordbruken «vanlig» og en begrep som «utgangspunkt» hadde passet bedre.

Mulig gir betegnelsen «vanlig samvær» en forhåpning hos enkelte som ikke vil bli møtt i retten eller i utenrettslig sammenheng. Betegnelsen «vanlig samvær» kan også være med å mote opp til rettmessig kamp eller gi drahjelp til parter som ordner samværsavtale uten hjelp fra advokater eller andre.

Vanlig samvær eller normalt samvær

Over tid har det utviklet seg en tanke om at vanlig samvær er hver annen helg fra fredag til søndag og en ettermiddag i uken, vanligvis onsdag. «Tabben» lovgiver gjorde var å lovfeste dette, samtidig som hele barneloven gir uttrykk for at hver sak skal vurderes konkret og styres etter barnets beste. Når jeg sier tabben så er det fordi dette sjeldent blir resultatet i en barnefordelingssak for retten i dag. Etter min mening skulle dette ikke vært lovfestet som en rettesnor da for mange tror at dette er noe de har rett til eller som er et minstesamvær. Dette er det ikke. Det fungerer i dag mer som mat for tanken når man skal se på en mulig frekvens på samværene.

Hva som er normalt varierer selvfølgelig etter alder på barnet og avstand mellom foreldrene. I de situasjoner hvor annen hver helg fremstår som greit, opplever jeg i dag i retten at det oftere blir fra skoleslutt eller barnehageslutt på fredag til skolen eller barnehagen starter på mandag. Overlevering skjer da alltid på skolen eller i barnehagen. Ulempen er at foreldrene må finne andre kanaler for å utveksle informasjon, men har man først kommet i retten er det ofte på grunn av dårlig kommunikasjon og overlevering i barnegage eller på skole kan fremstå fornuftig.

Det har også blitt vanlig at den ene ettermiddagen i uken når det ikke skal være helgesamvær, at denne innebærer en overnatting. Igjen fra etter skoleslutt eller barnehageslutt til levering på skole eller i barnehage dagen etter. Mange dropper også ukesamværet og lager langhelger i stedet. Samvær som starter onsdag eller torsdag og varer til mandag. Noen kjenner barnet sitt slik at de mener det er bedre med et slikt system enn for mye frem og tilbake.

Så når du finner at du tenker i banene «normalsamvær» så vær klar over at det vi opplever i rettssalene i dag som normal, ikke lengre er det samme som står i lovteksten.