Hvordan legge opp bevisføringen i barnefordelingssaker

Bevisførsel i saker om fast bosted og samvær kan for mange være en vanskelig sak. Det er for mange parter og noen advokater fristende å føre en rekke familiemedlemmer til parten sin som skal fortelle hvor god forelder den ene er og hvor dårlig forelder den andre er. Min erfaring er at retten legger svært begrenset vekt på familievitner. Selv kaller jeg dette pappegøyevitner. De gjengir og forsterker som regel bare det egen part allerede har sagt. Erfaringsmessig er det «objektive» vitner som har størst vekt. Det kan være helsesøster, lærere, barnevernet, barnehageansatte, psykologer, ruskonsulent, støttekontakt, avlastningshjem og andre som har god innsikt i familiens liv, men som ikke har noen egeninteresse i utfallet, som er mest fornuftig å føre som vitne.

Det man bør unngå er at man legger opp til en vitneførsel som skal snakke nedlatende om den andre parten. Man beveger seg da fort over i det usaklige og sjangsen for at man skader sin egen sak blir fort større enn at vitnene bidrar til et positivt resultat.

Har man plikt å møte når man er innkalt som vitne?

Ja. Dersom du er innkalt som vitne i en barnefordelingssak (barnevernsak eller annen sak) har du plikt å møte dersom du er gitt tilstrekkelig varsel. I tvisteloven § 13-3 (2) heter det:

Vitner skal om mulig gis én ukes varsel. Fristen kan innskrenkes til én dag dersom hensynet til rask behandling av saken gjør det påkrevd eller det legges til rette for at vitnet kan avhøres uten å forsømme viktige gjøremål. Vitner som befinner seg i nærheten av rettsstedet eller et sted hvor fjernavhør kan foretas, plikter å møte straks om dette kan skje uten vesentlig ulempe for vitnet.

Hovedregelen er altså at du har krav på èn ukes varsel dersom en advokat eller retten ønsker at du skal vitne i en rettssak. I noen tilfeller kan det være nødvendig med svært korte varsler (akuttvedtak, midlertidig begjæring o.l.), men i hovedsak vil 1-uke-regelen gjelde.

I praksis varierer det hvor god advokatene er til å varsle vitner på forhånd. Jeg har selv som regel at jeg ikke fører opp noen vitner som jeg ikke har snakket med selv på forhånd. Uansett hvor bastant mine klienter er i sitt ønske er det mitt krav at jeg har snakket med vitnet først. I tillegg til da å være sikker på at vitnet har noe å bidra med i saken, vil vitnet også bli kjent med at han eller hun skal møte og etter beste evne få oppgitt tid, sted og andre praktiske detaljer. Noen ganger er ikke timeplanen for saken satt opp før kort tid før rettsmøtet og det vil mange ganger være vanskelig å være helt nøyaktig med tidspunkt for oppmøte. Også uforutsett tidsbruk under saken kan føre til en forskyvning av møtetidspunktet for vitnene. Ofte vil man derfor ha vitner på tilkalling slik at en kan ringe for så å få et oppmøte 10-15 minutter senere. Hvor stram prosessen kjøres varierer fra domstol til domstol.

Vitner i barnefordelingssaker

Vitner i barnefordelingssaker følger de samme regler som vitner i andre sivile rettssaker.

Plikter og rettigheter vitner i barnefordelingssaker har – disse finner du i tvistelovens kapittel 24 og kan kort oppsummeres slik:

Alle som stevnes som vitner har plikt til å møte etter innkalling dersom de oppholder seg i Norge.
Dersom vitnet har gyldig fravær kan unntak gjøres.
I noen tilfeller kan vitnebevis innhentes på andre måter enn direkte for den dømmende rett.
Retten kan pålegge et vitne å ta med dokumenter og andre bevis som det plikter å legge fram.
Vitnet plikter etter anmodning å friske opp sitt kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke eller gjennomgå bevis vitnet har tilgang til, som regnskap, møtereferater mv., og om nødvendig gjøre notater eller ta med gjenstander til retten.
Retten kan bestemme at et vitne som uteblir uten gyldig fravær, skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte, og at et vitne som møter beruset, kan holdes i fengslig forvaring til det blir edru.
Vitnene avhøres enkeltvis og skal ikke følge forhandlingene før de er avhørt.
Retten kan beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring.

Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere svært fra sak til sak. I barnefordelignssaker mener jeg personlig at det er unøndvendig å føre flere familiemedlemmer, slekninger og venner, da disse svært unntaksvis kan tilføye saken mer enn parten selv kan. Rene gjentakelser av partens forklaring er undøvendig.

Etter min mening vil de mest fornuftige vitnene i barnefordelingssaker som oftes være skoleansatte, barnehageansatte, helsesøster, BuP, PPT og andre som har en mer objektiv stilling i forhold til partenes ønsker. Det er likevel greit at venner og familie som har spesielle førstehåndsopplevelser parten selv ikke har, føres som vitne. En grundig sakkyndig rapport bør begrense behovet for vitneførsel.

Vitner i barnefordelingssaker

Vitner i barnefordelingssaker følger de samme regler som vitner i andre sivile rettssaker.

Plikter og rettigheter vitner i barnefordelingssaker har – disse finner du i tvistelovens kapittel 24 og kan kort oppsummeres slik:

Alle som stevnes som vitner har plikt til å møte etter innkalling dersom de oppholder seg i Norge.
Dersom vitnet har gyldig fravær kan unntak gjøres.
I noen tilfeller kan vitnebevis innhentes på andre måter enn direkte for den dømmende rett.
Retten kan pålegge et vitne å ta med dokumenter og andre bevis som det plikter å legge fram.
Vitnet plikter etter anmodning å friske opp sitt kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke eller gjennomgå bevis vitnet har tilgang til, som regnskap, møtereferater mv., og om nødvendig gjøre notater eller ta med gjenstander til retten.
Retten kan bestemme at et vitne som uteblir uten gyldig fravær, skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte, og at et vitne som møter beruset, kan holdes i fengslig forvaring til det blir edru.
Vitnene avhøres enkeltvis og skal ikke følge forhandlingene før de er avhørt.
Retten kan beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring.

Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere svært fra sak til sak. I barnefordelignssaker mener jeg personlig at det er unøndvendig å føre flere familiemedlemmer, slekninger og venner, da disse svært unntaksvis kan tilføye saken mer enn parten selv kan. Rene gjentakelser av partens forklaring er undøvendig.

Etter min mening vil de mest fornuftige vitnene i barnefordelingssaker som oftes være skoleansatte, barnehageansatte, helsesøster, BuP, PPT og andre som har en mer objektiv stilling i forhold til partenes ønsker. Det er likevel greit at venner og familie som har spesielle førstehåndsopplevelser parten selv ikke har, føres som vitne. En grundig sakkyndig rapport bør begrense behovet for vitneførsel.