Beviskravet når barnevernssak og straffesak vurderes ut fra samme handling

Det hender at en situasjon hvor en eller begge foreldrene mistenkes for å ha vært voldelig mot sitt barn oppstår og at det avledes to saker ut fra situasjonen: en sak etter barnevernloven og en etter straffeloven. Jeg mener det i for liten grad er en diskusjon knyttet til graden av sannsynlighetsovervekt for at den offentlige part skal få medhold.

I saker etter barnevernloven når det er et spørsmål om omsorgsovertakelse er det vanlig sannsynlighetsovervekt som er kravet. Altså mer sannsynlig enn ikke sannsynlig. I saker etter straffeloven må skyld bevises utover enhver rimelig tvil. Situasjonene er ikke direkte sammenlignbar da en omsorgsovertakelse som regel er mer sammensatt enn bare en enkel straffbar handling. Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved om sannsynlighetsovervekt burde være tilstrekkelig i en sakstype hvor konsekvensen av medhold for det offentlige av de fleste vil beskrives som betydelig mer byrdefullt enn konsekvensen av idømmelse av straff etter straffeloven.

Bruk av fysisk avstraffelse i oppdragelsen

I barneloven har vi ingen bestemmelser som regulerer hvilke sanksjoner du kan ilegge et barn. I 2010 fikk barneloven et tillegg i § 30 om at man ikke skal utsette barn for vold.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Vold har hele tiden vært ulovlig etter straffeloven §§ 228 og § 229, slik at endringen i barneloven mer er av politisk art for å markere at man ikke skal bruke fysisk avstraffelse i oppdragelsen av barn.

§ 228. Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 1 Aar.

Fra rettspraksis har vi eksempler på at foreldre straffes for å ha vært for hardhendte med sine barn. Et kjent eksempel er en far som ble dømt for å ha knipset sitt barn hardt på munnen slik at leppen ovnet opp. Det var et brudd på straffeloven § 228.

Trenger barneloven en bestemmelse om at det ikke er lov å slå barn?

En av bestemmelsene som ble tilføyd barneloven nylig og som ble satt i kraft umiddelbart i stedet for 1. juli 2010 var § 30, 3. ledd som lyder:

«Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.»

Det er en selvfølge at det ikke skal benyttes vold mot barn. har vært straffbart å benytte vold etter straffeloven § 228 og 229 i mange år. Straffeloven retter seg like mye mot barn som mot voksne. Hva er så poenget med å ta med bestemmelsen i barneloven? Barnelovens bestemmelse er ikke nødvendig, men er en programerklæring som alle ønsker velkommen. Det er en lovfestet selvfølgelighet. Det er smør på flesk samtidig som det ender debatten om hva man kan benytte som virkemiddel i irettesettelse av barn. Men hva er konsekvensen av at man gjør dette som nå er «forbode»? Det er ikke straff. Strafferetten er et beist som påtalemyndigheten gjennom straffeloven og straffeprosessloven følger opp. Det vil ikke komme noen tiltaler etter barneloven. Eneste grunnen til å ha bestemmelsen i barneloven er å gjøre klart at slik opptreden skal vektlegges tungt i saker om bosted, foreldreansvar og samvær. Det har selvfølgelig veid tungt lenge før bestemmelsen ble tatt inn, men synliggjøringen kan kanskje være en vekker for enkelte som fortsatt mener at det er greit å bruke klapps o.l. mot barn. Det er det nå ikke. Dersom voldsdefinisjonen i barneloven ligger på samme minstelist som straffeloven § 228 så er det eksempler på at foreldre som har knipset barnet hardt på munnen har fått straff.

Barneloven trenger strengt tatt ikke noen slik bestemmelse, men i barnas lov er det heller ingen ulempe at forbudet har fått en symbolsk plass.