Voldsutøverens omsorgskompetanse

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

 

Omsorgskompetanse er en viktig faktor i å forhindre vold i hjemmet og beskytte barn mot skade. Forskning har vist at det ikke er en enkeltstående psykologisk profil som kjennetegner alle voldsutøvere, men det er likevel flere belastende faktorer som ofte sammenfaller med vold, som for eksempel vold i egen oppvekst og rusproblemer.

Voldsutøvere mangler ofte forståelse for og tanker om eventuelle skader på barna og kan derfor ha vanskeligheter med å prioritere barnas behov og trygghet foran sine egne. Ofte rettferdiggjør utøverne volden, og de kan forklare sinne og vold overfor barna ut fra barnas negative atferd og behov for strenge grenser.

Det er viktig å understreke at utøvere av vold ikke nødvendigvis har rett til samvær med barna sine dersom det utgjør en risiko for barnas sikkerhet og velferd. Det er også avgjørende å hjelpe utøvere med å forstå at deres atferd kan skade barna og å oppmuntre til refleksjon rundt deres rolle som omsorgspersoner.

For å hindre vold og beskytte barn mot skade er det avgjørende å styrke utøvernes omsorgskompetanse, for eksempel ved å tilby terapi og rådgivning. Dette vil hjelpe utøvere med å utvikle en bedre forståelse for barnas behov og gi dem verktøyene de trenger for å håndtere stress og konflikter på en konstruktiv måte. Samtidig må samfunnet arbeide for å forebygge vold og øke kunnskapen om vold i hjemmet, slik at flere barn kan beskyttes mot skade og utøverne kan få hjelp til å endre sin atferd.

Trenger barneloven en bestemmelse om at det ikke er lov å slå barn?

En av bestemmelsene som ble tilføyd barneloven nylig og som ble satt i kraft umiddelbart i stedet for 1. juli 2010 var § 30, 3. ledd som lyder:

“Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.”

Det er en selvfølge at det ikke skal benyttes vold mot barn. har vært straffbart å benytte vold etter straffeloven § 228 og 229 i mange år. Straffeloven retter seg like mye mot barn som mot voksne. Hva er så poenget med å ta med bestemmelsen i barneloven? Barnelovens bestemmelse er ikke nødvendig, men er en programerklæring som alle ønsker velkommen. Det er en lovfestet selvfølgelighet. Det er smør på flesk samtidig som det ender debatten om hva man kan benytte som virkemiddel i irettesettelse av barn. Men hva er konsekvensen av at man gjør dette som nå er “forbode”? Det er ikke straff. Strafferetten er et beist som påtalemyndigheten gjennom straffeloven og straffeprosessloven følger opp. Det vil ikke komme noen tiltaler etter barneloven. Eneste grunnen til å ha bestemmelsen i barneloven er å gjøre klart at slik opptreden skal vektlegges tungt i saker om bosted, foreldreansvar og samvær. Det har selvfølgelig veid tungt lenge før bestemmelsen ble tatt inn, men synliggjøringen kan kanskje være en vekker for enkelte som fortsatt mener at det er greit å bruke klapps o.l. mot barn. Det er det nå ikke. Dersom voldsdefinisjonen i barneloven ligger på samme minstelist som straffeloven § 228 så er det eksempler på at foreldre som har knipset barnet hardt på munnen har fått straff.

Barneloven trenger strengt tatt ikke noen slik bestemmelse, men i barnas lov er det heller ingen ulempe at forbudet har fått en symbolsk plass.