Terskel for bekymring

bekymret for dommer

Etter 2019 står jeg igjen med en bekymring for at det er så store terskelforskjeller for når bekymringer en forelder har deles av domstol og sakkyndig at jeg er bekymret for rettssikkerheten.

Saker etter barneloven pleier man å si aldri er helt like, men noen ganger er de så like at ulik behandling blir påfallende. Ta en typisk situasjon hvor mor flytter ut av felles hjem og kommer med beskyldninger mot far om adferd som knytter seg til sinnemestring. Det er i dag umulig å vite om dommer/domstol vil ta dette på alvor uansett hvor god mors forklaring er. Noen domstol nesten avfeier det automatisk og nærmest presser mor inn i en samværsløsing hun ikke er komfortabel med, mens andre domstoler maner om forsiktighet og at man må gå sakte og forsiktig frem i tilfelle det hun sier er sant.

Dette gjelder mange andre tema som bringes til retten også. Rettssikkerhet blir et tema når det varier så mye som det spesielt har gjort i 2019 fra domstol til domstol. Det synes å ha utviklet seg en kultur i de fleste domstoler (men noen ganger varierer det fra dommer til dommer også) hvor man enten har en høy terskel for å anerkjenne bekymringer eller en lav terskel. Svaret burde nok nesten alltid være en lav terskel, men med fokus på hurtig avklaring, men dette er ikke tilfelle hos alle domstoler. Dessverre mistenkes det enorme fokuset dommere i 2019 har hatt på domstolen sin statistikk for saksbehandlingstid (betydning for sammenslåingdebatt) å ha motivert enkelte dommere til å presse frem forlik som aldri skulle vært inngått. Dommere har jeg opplevd sagt bl.a. at de ikke forstår hvorfor saken er stevnet inn på tross av at en annen domstol garantert ville tatt saken på høyeste alvor og ment det var riktig både med en utredning og at man måtte gå forsiktig frem.

Det er ikke tilstrekkelig at det lages nasjonale veiledere for både fremgangsmåter og hvordan man skal håndtere slike saker når det er påstander om vold. Noen må passe på at domstolene faktisk setter seg inn i veilederne. Jeg setter spørsmål ved kompetansen til mange dommere. Selv erfarne dommere. Enten kan de ikke fagfeltet eller så er iveren etter en positiv saksbehandlingsstatistikk så stor at rettssikkerheten får stå i andre rekke.

Uansett hva som er svaret håper jeg 2020 blir et bedre år for forutsigbarhet i barneretten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.