Utroskap som argument i barnefordelingssak

Mange som kommer i en konflikt om hvor barna skal bo fast (hvem som skal ha den daglige omsorgen) eller om hvilken samværsløsning som skal praktiseres, ønsker å få belyst hvorfor forholdet tok slutt. Det er en grå sone hvorvidt årsaken til samlivsbruddet har betydning for hvilken løsning som vil være barnets beste eller om det bør være det. I den grad samlivsbruddet skyldes vold og oppførsel som er skadelig direkte og indirekte for barnet, er det klart at dette har betydning i saken. Samtidig kan en argumentere med at det ikke har betydning isolert sett, men at det må kunne tas til inntekt for hvilken personlighet en har med å gjøre og at det er lite trolig at en klarer å skille denne personligheten fra å være forelder.

Noen vil få gehør for argumentet at det er mulig å være en dårlig kjæreste / samboer / ektefelle, men en god far eller mor. Noen ganger er kjemien mellom de voksne blitt dårlig, mens man klarer å holde forholdet til barna separat og uten å vise de samme personlighetstrekkene. Utroskap er ofte årsaken til samlivsbrudd og jeg har opplevd flere ganger at dette er nevnt i stevningen eller tilsvaret. Jeg har derimot enda ikke opplevd at retten har vektlagt dette i sin vurdering av saken. Konklusjonen vil være at utroskap og andre årsaker til samlivsbruddet ikke av den grunn at det førte til samlivsbruddet har noen betydning. Dersom årsaken til bruddet isolert fra bruddet og i sammenheng med barnas beste er uheldig, så har det selvfølgelig en plass i den helhetsvurderingen som skal gjøres av retten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.