Valg av sakkyndig

I økende grad ønsker retten innspill fra advokatene i valget av sakkyndig. I planleggingsmøtene blir man gjerne spurt om det er sakkyndige man ikke vil ha og om det er sakkyndige man mener er egnet i den konkrete saken. Advokater som har vært i den aktuelle tingretten flere ganger tidligere har her en fordel da det er umulig å ha en mening om sakkyndigsituasjonen i en tingrett man ikke har vært i før. Vi i Advokatfirmaet Wulff ha vært rundt i de fleste tingrettene i Norge i flere år og har nå unik erfaring med flere sakkyndige rundt om i landet.

Så hva er viktig når man velger en sakkyndig? Litt av svaret er åpenbart; at vedkommende er flink faglig. Hva det innebærer kan være vanskelig for en ikke-psykolog å vurdere, men har man hatt vedkommende noen ganger i retten får man etterhvert et inntrykk av det faglige nivået, men også hvilke egenskaper sakkyndige har som mekler osv.

selv tenker jeg at det er stor forskjell ofte på hvilken sakkyndig som er ønskelig i en oppnevning etter § 61, første ledd, nr 1 og etter nr. 3. Det vil si at det er stor forskjell på om sakkyndige skal mekle saken eller utrede saken. Noen tingretter presser nesten på partene til å akseptere at samme sakkyndig går fra rollen som mekler og over i utrederrollen, mens andre tingretter er helt på den andre yttersiden og automatisk bytter ut meklere som har meklet når saken skal utredes. Generelt er jeg for at mekler ikke utreder da rollene er så forskjellige.

I en meklerrolle er det viktig med en sakkyndig som har gode menneskelige, empatiske evner og som evner å få begge parters tillit. Her er fokus ofte å hjelpe partene å legge det vonde bak seg og søke nye gode løsninger i fremtiden. Noe som ofte handler om at partene føler seg forstått og tatt hensyn til.

som utreder derimot er det viktigere at man får kartlagt faktum grundig. Noen av de samme evnene er nødvendig for å «slippe til» på en god måte, men likevel er utrederrollen mer polariserende og innebærer oftere å løfte frem negative sider og konfrontere i større grad. En annen svært viktig faktor er at sakkyndige «er på ballen» – som for min del innebærer at de kan starte jobben med det samme. Flere sakkyndige som påtar seg oppdrag med 3-4 mnd frist starter arbeidet 3-4 uker før fristen og har i realiteten ikke muligheten til å gjøre en god jobb. At sakkyndige klarer å skrive fine store ord og begrunne sine standpunkt er greit, men å bli kjent med en situasjon vil alltid kreve tid. Hastverk og siste-liten-arbeid er aldri formålstjenelig i saker om barn. Ikke minst vil det kunne komme opplysninger i samtaler som krever innhenting av dokumenter som kan ta noen uker eller som krever flere komparenter. Det er også noe med å leve med informasjon og la informasjon modne i sitt sakkyndige sinn som kan føre til nye vinkler og prosesser. her syndes det betraktelig og jeg er nå opptatt i planleggingsmøtene med at den sakkyndige som skal engasjeres må svare på når han eller hun kan påbegynne arbeidet.

Andre viktige ting er om saken krever spesiell kunnskap. Det kan være autisme eller andre diagnoser som krever særlig kunnskap hos den sakkyndige. Det kan også være kultur i innvandrerfamilie som er viktig ikke blir feiltolket. Det er min opplevelse at stadig flere tingretter utenfor de største byene aksepterer at det velges sakkyndige som holder til et stykke unna da kostnadene (som tingretten tar) ikke blir noe særlig større.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.