I forslaget til ny barnelov er prinsippet om barnets beste flyttet helt fremst i loven – til § 1-1 – og gitt en kort og konsis ordlyd:
«I alle avgjerder og handlingar etter denne lova skal kva som er best for barnet vere eit grunnleggjande omsyn.»
Til sammenligning lyder dagens bestemmelse i gjeldende barnelov § 48 slik:
«Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.»*
Tre hovedforskjeller:
- Omfang og anvendelse:
Den nye § 1-1 gjør prinsippet gjeldende for alle avgjørelser og handlinger etter loven – ikke bare bestemte saksområder. Dette utvider virkeområdet og tydeliggjør at barnets beste skal ligge til grunn i enhver anvendelse av barneloven. - Plassering og struktur:
Ved å flytte bestemmelsen til lovens innledende kapittel, gis barnets beste en prinsipiell og normativ funksjon. Det fungerer som overordnet rettesnor for hele lovverket, noe som ikke har vært like klart i dagens § 48, som er plassert langt inne i lovteksten. - Ordlyd og stilnivå:
Den nye bestemmelsen er språklig mer generell og deklarativ: Det som er best for barnet skal være eit grunnleggjande omsyn. Den nåværende § 48 sier at avgjørelser først og fremst skal rette seg etter barnets beste, og konkretiserer vold og fare som risikomomenter. Denne presiseringen er ikke med i § 1-1, men forventes å ivaretas i andre bestemmelser og i forarbeidene.
Endringen representerer en forskyvning fra en funksjonell regel til en prinsipiell rettesnor. Lovgiver løfter frem barnets beste som et helhetlig rammeprinsipp, ikke bare for konkrete avgjørelser, men også for handlinger og fortolkning. Samtidig kan man merke seg at viktige beskyttelseshensyn – som fare for vold eller skade – ikke nevnes eksplisitt i § 1-1, slik det gjøres i dagens § 48. Dette forutsetter at disse hensynene ivaretas i lovens øvrige bestemmelser.
Endringen innebærer med andre ord både en styrking og en forenkling – men det blir opp til rettspraksis og forvaltning å sikre at prinsippet også får et reelt innhold i praksis.