Samvær: Barnets hukommelse

Hvor hyppig frekvens det skal være på samværene avhenger i stor grad av barnets alder og hukommelse. Samvær er motivert ut fra barnas behov, men også kapasitet. Hos små barn er det viktig at det er en hyppig frekvens på samværene for at barnet skal ha en opplevelse av kontinuitet i samværene. Hvis det legges opp til samvær med korte tidsintervaller er det større sannsynlighet for at barnet kan gjøre koblinger til det samværet som var sist og samværene før dette. Ikke bare vil hyppigheten sørge for å gjøre tilknytningen til samværsforelderen sterkere, men også til denne forelderens omgivelser. Det vil derfor også være naturlig i enkelte faser av et samvær at det ikke er for stor variasjon i hvor samværet gjennomføres. Gjennomføres det stort sett på samme sted vil det være lettere for barnet å ha en positiv opplevelse av samværet.

Psykologer skiller mellom implisitt og eksplisitt hukommelse. Altså skillet mellom det som kan erindres og gjengis (eksplisitt) og det minnet som er mer intuitivt og som kanskje mer blir en «magefølelse» (implisitt.) Kort oppsummert antas det at barn har en implisitt hukommelse før de utvikler et språk hvor opplevelsene kan huskes på en slik måte at de forteller om sine opplevelser. Denne innlæringen kan lett sammenlignes med sement. De avtrykk som gjøres tidlig hos barn vil lett sette sitt preg på resten av barnas liv når «sementen har tørket.» Det er derfor all grunn til å ha stor fokus på barns stabilitet og forutsigbarhet hele tiden og ikke bare fra man begynner å få mer verbale tilbakemeldinger fra barnet.

for mer om dette temaet kan anbefales boken «samvær mellom barn og foreldre som ikke bor sammen» av Katrin Koch og Espen Walstad

Samvær med barn hvor barnet må reise

Et spørsmål hvor barnet skal ha samvær med en forelder som bor et annet sted i landet, er hvor belastende reisen er for barnet.
Som med alt annet avhenger selvfølgelig belastningen av hvor gammelt barnet er, men også hvor god mentalt utviklet barnet er. Dersom barnet kan og man vet at det vanligvis vil sove seg igjennom hele turen, vil belastningen selvfølgelig være mindre. Vet man at barnet sovner fort og avstanden er 1-2 timer trenger ikke belastningen å være så stor. Er derimot bilturen på 8 timer vil man vanskelig unngå at den er belastende. Skal det være et bytte i midten eller andre tiltak under vegs, så vil dette øke belastningen. Vær også klar over at det for et barn kan være noe belastende å våkne opp et annet sted enn hvor det sovnet. Dersom barnet sovnet til mors stemme og i mors bil, men våkner til fars stemme i fars bil, kan en ikke utelukke at dette påvirker barnet negativt. Jo mer belastende reisen er, jo større grunn er det til å vurdere frekvensen ut fra hva barnet tåler. Kanskje tåler barnet i den konkrete i stede lengre perioder med færre reiser, eller kanskje må samværsforelderen finne seg i å være den som reiser.

I tillegg bør foreldre ha en tanke rundt om barna kommer fra skole eller barnehage før reisen starter. En lang dag med slitsomme oppgaver kan gjøre det ekstra belastende med en lengre reise på ettermiddag/kveld.

Det viktigste er å vite at det ikke finnes noen løsning som passer alle. Man må ta en vurdering ut fra den konkrete situasjonen. Hvor langt er det, hvilke reisemiddel skal benyttes, barnets utrustning osv. Det som er rett for naboen som har en lignende situasjon kan være helt fullstendig feil i din situasjon.

Reiseutgifter mellom foreldre

foreldrebarnEt praktisk viktig spørsmål er hvordan reiseutgiftene mellom foreldrene skal deles der hvor bostedsforelderen og samværsforelderen ikke bor på samme sted.

§ 44. Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.

I Rundskriv_reisekostnader_ved_samvaer_Q-15_08.pdf skriver barne- og likestillingsdepartementet om praktiseringen av kostnadsdelingen etter lovendring som trådde i kraft 01.01.2009.

På bakgrunn av lovendingen og rundskrivet er det også laget en brosjyre som du kan laste ned her….
Brosjyren viser bl.a. hvordan et regnestykke for deling av reisekostnadene skal settes opp.

Når barnevernloven og barneloven møtes

I utgangspunktet regulerer barneloven og barnevernloven helt forskjellige områder. Barnevernloven regulerer forholdet mellom private parter og det offentlige (barnevernet), mens barneloven regulerer forholdet mellom to private parter (foreldrene.) I noen tilfeller må begge lovene vurderes brukt samtidig. For det første vil en forelder som ikke har foreldrerett ikke har partsstatus i en sak etter barnevernloven og da heller ikke automatisk innsynsrett i sakspapirene. Dersom en forelder uten del i foreldreansvaret ønsker samvær idømt i en sak etter barnevernloven vil en måtte beramme en helt egen sak. Med samtykke kan disse sakene slås sammen.

Videre vil ofte den forelder som ikke har omsorgen gå til sak etter barneloven når det blir kjent at barnevernet forbereder sak for fylkesnemnda mot den andre forelder. Det vil da ofte være fornuftig å be om en midlertidig avgjørelse etter barneloven slik at man slipper veien om Fylkesnemndsak og plasseringsvurdering dersom det ikke er åpenbare mangler ved den andres omsorg. Helt frem til avgjørelsen i Fylkesnemnda kan også partene bli enige om omsorgsoverføring mellom foreldrene og dermed til en viss grad stoppe saken i Fylkesnemnda. Det er ikke noe i veien for at dette skjer etter bevisførselen i Fylkesnemnda slik at man tar avgjørelsen basert på hvordan saken ser ut til å gå. Det er ikke nødvendigvis en populær avgjørelse eller noe som advokaten eller nemda liker, men det er fullt ut lov etter det lovverket som er i dag.

Rett til ammefri

[ad#rodhalvbanner]

Barnerett kan være så mye. Det er mange lover og regler som regulerer forhold som angår barn. Noen er samlet i barneloven, mens andre er spredd rundt i aktuelt lovverk. Retten til fri når en mor skal amme er lovfestet i Arbeidsmiløjøloven § 12-8. Retten til ammefri omfatter alle kvinnelige ansatte uavhengig om det hun er i heltids- eller deltidsstilling. Videre likestilles pumping av brystmelk for å opprettholde melkeproduksjon med amming. Hun har også rett til reisetid for å komme til barnet.

§ 12-8. Ammefri

Kvinne som ammer sitt barn kan kreve den fri hun av den grunn trenger. Fritiden kan for eksempel tas ut i minst en halv time to ganger daglig eller som redusert arbeidstid med inntil én time hver dag.

Lovens tekst er uklar og sier «for eksempel» to halvtimer på en dag eller ved å gjøre arbeidsdagen 1 time kortere. Bruk av «minst» og «for eksempel» gjør lovteksten uklar, men gir samtidig stort rom for skreddersøm i arbeidsforholdet. Det kan derfor ikke være noe i veien for at man tar 1 time midt på dagen eller at man finner andre løsninger som passer arbeidstakeren bedre. I boken «Barn ventes» av Jenum Hotvedt og Syse på side 133 fremgår det at norske helsestasjoner anbefaler at barn fullammes til de er 6 mnd gamle og at det ammes i tillegg til annen kost frem til barnet er 1 år gammelt. Det er likevel ikke slik at lovverket setter en grense for hvor lenge mor har rett til ammefri. At det må være en øvre grense er naturlig, men denne synes å være opp til hver enkelt mor og ikke til arbeidsgiver. Forøvrig vil arbeidsgiver kunne kreve legeattest dersom det er tvil om tiden faktisk benytttes til amming. Jeg vil anta at dette er mest aktuelt etter at barnet har fylt 1 år.

Rett til ammefri

[ad#rodhalvbanner]

Barnerett kan være så mye. Det er mange lover og regler som regulerer forhold som angår barn. Noen er samlet i barneloven, mens andre er spredd rundt i aktuelt lovverk. Retten til fri når en mor skal amme er lovfestet i Arbeidsmiløjøloven § 12-8. Retten til ammefri omfatter alle kvinnelige ansatte uavhengig om det hun er i heltids- eller deltidsstilling. Videre likestilles pumping av brystmelk for å opprettholde melkeproduksjon med amming. Hun har også rett til reisetid for å komme til barnet.

§ 12-8. Ammefri

Kvinne som ammer sitt barn kan kreve den fri hun av den grunn trenger. Fritiden kan for eksempel tas ut i minst en halv time to ganger daglig eller som redusert arbeidstid med inntil én time hver dag.

Lovens tekst er uklar og sier «for eksempel» to halvtimer på en dag eller ved å gjøre arbeidsdagen 1 time kortere. Bruk av «minst» og «for eksempel» gjør lovteksten uklar, men gir samtidig stort rom for skreddersøm i arbeidsforholdet. Det kan derfor ikke være noe i veien for at man tar 1 time midt på dagen eller at man finner andre løsninger som passer arbeidstakeren bedre. I boken «Barn ventes» av Jenum Hotvedt og Syse på side 133 fremgår det at norske helsestasjoner anbefaler at barn fullammes til de er 6 mnd gamle og at det ammes i tillegg til annen kost frem til barnet er 1 år gammelt. Det er likevel ikke slik at lovverket setter en grense for hvor lenge mor har rett til ammefri. At det må være en øvre grense er naturlig, men denne synes å være opp til hver enkelt mor og ikke til arbeidsgiver. Forøvrig vil arbeidsgiver kunne kreve legeattest dersom det er tvil om tiden faktisk benytttes til amming. Jeg vil anta at dette er mest aktuelt etter at barnet har fylt 1 år.

Rett til å bestemme innholdet i samværet

Mange foreldre som har den daglige omsorgen for sine barn er bekymret for hva som skjer under samværet mellom barnet og den andre forelderen. Dersom det er svært alvorlige bekymringer om rus, overgrep eller vold, vil den som har den daglige omsorgen måtte handle etter hvor sterke holdepunkter det er i slike bekymringer. Det er viktig at man her skiller erfaringer fra den tiden man var sammen med personen fra konkret kunskap om situasjonen slik den er i dag. Å handle på antakelser kan fort slå tilbake mot den som fremsetter beskyldninger.

Å bestemme innholdet i samværet er noe annet. Eller, sagt på en annen måte, ha rett til å få informasjon om alt som har skjedd eller kunne påvirke hva som skjer under samværet, er noe helt annet. Da legger man til grunn at det ikke er alvorlige bekymringer, men at man ikke er helt trygg på at barnet har en god opplevelse. Forutsatt at det ikke er bekymringer i den grad at det er grunn til å stoppe samværet eller kreve tilsyn, har bostedsforeldren ingen rett til å diktere eller ha noe innflytelse på aktiviteter, mat og andre konkrete ting under samværet. Det er ingen lovbestemmelse som gir den som har daglig omsorg noen suverenitet over dette. Det ligger i situasjonens natur at samværsforelderen ikke kan planlegge middagene til bostedsforelderen og barnet, eller si noe om leggetid. At det er en fordel at foreldrene har samme rutiner er noe annet, men satt på spissen har man ingen slik rett.

Den regelen som best korresponderer med temaet er barneloven § 42:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Av § 42, 2. ledd fremgår det klart at det er den som er sammen med barnet som kan ta avgjørelser av betydning for omsorgen mens barnet er der. Erfaringsmessig er dette svært vanskelig for mange foreldre. Spesielt ser man ofte mødre i barnets første 2 år som ikke er trygg på at far gjør alt riktig rundt mating, legging, stell osv. Det er derfor rett som det er klienter som ønsker at vi i en rettssak skal be om at dommen skal inneholde instruksjoner for hvordan samværet skal gjennomføres. Dette vil domstolene ikke gjøre og man må gi fra seg kontrollen. Er det grunn til alvorlig bekymring blir det noe annet og man må søke å få til samvær som tar hensyn til bekymringene. Enten at de skal være på konkrete steder, men tilsyn, bare dagssamvær eller at den andre forelderen kommer på besøk.

Identifikasjon av nytt barn

I de fleste land har man et godt innarbeidet system for tildeling av personnummer og navn på barn. I Norge bestemmer lov om folkeregistrering § 4 at barn skal tildeles et fødselsnummer. Fødselsnummeret, eller personnummeret, er på 11 sifre hvorav det er 5 sifre i tillegg til fødselsdatoen. Også andre enn barn som får norsk statsborgerskap må ha norsk fødselsnummer. I tillegg til fødselsnummer må barna også kunne identifiseres ved et navn.

§ 1. Plikt til å ha navn

Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan ta, endre eller sløyfe navn på annen måte enn etter loven her.

§ 2. Plikt til å velge navn for barn

Senest når barnet fyller seks måneder, skal den eller de som har foreldreansvaret for barnet, sende melding om hvilket navn barnet skal ha.

Har barnet fylt seks måneder uten at melding er sendt eller uten at meldingen kan godtas, får barnet morens etternavn. Dette gjelder ikke etternavn som nevnt i § 4 første ledd nr. 2, og har moren ikke annet etternavn, får barnet i stedet morens fornavn med ending som viser slektskapet.

Et praktisk spørsmål for mange er valg av etternavn. Det er da et spørsmål om man kan velge to etternavn eller om det ene navnet da må være et mellomnavn.

§ 7. Doble etternavn

To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek. I forhold til §§ 3 og 4 regnes et dobbelt etternavn som to adskilte etternavn.

Spørsmål fra leser om foreldreansvar

Spørsmål fra leser:
Hva om mor allerede sitter med foreldreansvaret alene da de ikke var gift, far har signert på dette under mekling like etter bruddet, men nå 2,5 år etter ønsker delt foreldreansvar? Er samarbeidsproblemer god nok grunn da? Far lyver og avlyser bytter og endringer som er avtalt tidligere for å straffe mor fordi hun sier nei til endring i samværsavtalen(han har allerde utvidet samvær), og dermed går det ut over barnet som mister planlagte opplevelser det har gledet seg til. Har man da grunnlag for fortsatt å holde på foreldreansvaret alene? Mener at far ikke viser seg voksen nok til å ta avgjørelser til beste for barnet.

Svar fra Barnerettsadvokaten:
Jeg har en tommelfingerregel på akkurat dette spørsmålet. Jeg pleier å si at dersom det er samvær så vil man som regel vinne frem med del i foreldreansvaret. De gangene det er naturlig at foreldreansvaret ikke er delt, er som regel når den ene ikke har kontakt med barnet og derfor ikke kjenner barnet godt nok til å være med på de avgjørelser som følger foreldreansvaret. De fleste avgjørelser kan uansett tas av den som har den daglige omsorgen alene, slik at dette ikke ofte er problematisert. I praksis oppleves dette med pass til barnet som den tingen som skaper problem når foreldreansvaret er felles og samarbeidsklimaet er dårlig. Valg av bosted og mange andre viktige avgjørelser vil den som har den daglige omsorgen ta.

Innholdet i foreldreansvaret fremgår av § 30 i barneloven:

§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Hvis konfliktnivået er så høy at alle avgjørelser begge skal være med på blir problematiske så vil det være en klar grunn til å bringe saken inn for retten med ønske om ansvaret alene. Utfordringen vil være å bevise at det er umulig å samarbeide om disse avgjørelsene. Blir det bare påstand mot påstand vil det være vanskelig å få medhold i et slikt krav.

Hva ønsker du jeg skal skrive mer om?

Jeg ser på søkeordstatistikken at de som havner på denne nettsiden ser etter veldig konkrete ting. Dersom du har ønsker om hva jeg skal skrive mer om eller hvilke tema som vil være interessant for deg, så vil jeg gjerne høre det. Kanskje får du samtidig gratis svar på noe du lurer på. Det bør være spørsmål knyttet til barnefordeling, barnerett, fast bosted, samvær, foreldreansvar osv.

send gjerne forslaget på tema ved bruk av dette kontaktskjemaet eller skriv det som kommentar på innlegget.