Hva er et barn?

Wikipedia definerer et barn slik:

Barn er et menneske som er fasen mellom fødsel og pubertet. Den juridiske definisjonen av «barn» referer generelt til personer som ikke har nådd myndighetsalder. Barn betyr også «avkom i første ledd» og brukes dessuten om en type slektskap, det vil si om en person i forhold til foreldrene sine.

Ordet barn betyr «båren» og henger sammen med verbet «å bære (fram)».

I norsk rett vil jeg anta at FNs barnekonvensjon vil være overstyrende i sin definisjon. Der fremgår det av artikkel 1:

Artikkel 1
I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18
år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som
gjelder for barnet.

Barnefordelingstvister: håndbok i barnerettslige emner

Boken er en praktisk rettet fremstilling av utvalgte barnerettslige emner. Den tar for seg prosessen og de rettslige problemstillingene som er knyttet til barnefordelingstvister. Videre behandles begrepene foreldreansvar, fast bosted (daglig omsorg) og samvær.

Boken er skrevet av Gunn-Mari Kjølberg & Sigrid Redse Johansen

Boken kan kjøpes hos Bokkilden

Barnefordelingstvister: håndbok i barnerettslige emner

Boken er en praktisk rettet fremstilling av utvalgte barnerettslige emner. Den tar for seg prosessen og de rettslige problemstillingene som er knyttet til barnefordelingstvister. Videre behandles begrepene foreldreansvar, fast bosted (daglig omsorg) og samvær.

Boken er skrevet av Gunn-Mari Kjølberg & Sigrid Redse Johansen

Boken kan kjøpes hos Bokkilden

Gratis advokatvurdering av barnefordelingssak

Hvis du følger denne linken og benytter skjemaet du kommer til, vil du kunne sende inn en kort oppsummering av din situasjon/sak og få vurdert saken av jurist ved Advokatfirmaet Wulff AS.

Du betaler ingen ting for konsultasjonen. Svar kommer vanligvis innen 1-3 dager avhengig av saksmengde på advokatkontoret.

Informasjon som må være med for at du kan få gratis vurdering av din barnefordelingssak:

  • Navn på mor og far til barnet.
  • Alder på barnet.
  • Bosted for begge partene.
  • Egne kontaktdetaljer som e-post og telefonnummer. Annonyme henvendelser besvares ikke.
  • Hvilken ordning som har vært praktisert den siste tiden.
  • Hvor lenge det er siden partenes samlivsbrudd.
  • Vi må også ha alle dine kontaktdetaljer. E-post, adresse og telefonnummer.  Du vil få svar på e-post eller på telefon.

    Hvem bestemmer barnets religiøse tilhørlighet?

    Spørsmålet vil for mange være noe underlig da spørsmålet om hva man tror på kanskje bør følge av et reflektert valg når man vet hva troen og levesettet etter troen går ut på. Likevel er faktum at mange kulturer (også Norge med sin statskirke) sorterer barna inn i en bestemt religion dersom annet ikke blir bestemt.

    Hvilken religiøs tilhørighet barn skal ha bestemmes av foreldre med foreldreansvar. Det følger av barneloven § 30

    § 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

    Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

    Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

    Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

    Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

    Det er viktig å fremheve at § 30 viser til de begrensningene som følger av § 31 til 33 og at disse danner rammene for hva foreldre med foreldreansvar kan bestemme. § 31 gjelder barnas rett til å bli hørt og at barn som har fylt 7 år skal høres og barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt i sine meninger. Det vil derfor si at foreldre plikter å snakke med barna etter 7 år dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. § 33 sier mye av det samme som § 31, første ledd, altså at barnet skal få større medbestemmelsesrett og selvmestemmelsesrett med alder og modning. Jeg vil anta at dette spesielt vil ha betydning for spørsmålet om konfirmasjon i den norske statskirke da barn da er i en alder der deres bestemmelsesrett er ganske stor.

    Forhåndssøke om fri rettshjelp før man går til sak i tingretten

    Tingrettene har adgang til å dispansere fra brutto inntektsgrense på kr 246.000 for enslige og på kr. 369.000 for samboende eller ektefeller. Din advokat kan søke tingretten om fri sakførsel selv om du ikke er innenfor grensene. Det er derimot ikke noe poeng med en rutinemessig søknad som bare vil irritere domstolen. Jeg har opplevd at tingretten på forhånd dispanserer fra disse grensene da det er dokumentert på forhånd at det er en sak som er særdeles viktig for barnet og hvor det i høyeste grad er i barnets interesse at saken får en avgjørelse. Det er flere momenter som skal inn i en slik vurdering. Behovet for rettslig avgjørelse er ett slikt moment, men søkerens totaløkonomi bør også fremlegges. Selv om man har en for høy inntekt kan utgiftsbildet være svært høyt og samtidig ikke ufornuftig (barnebidrag, huslån osv.)

    Misfornøyd med oppnevnt sakkyndig: praksis på utbytting

    Et veldig vanlig tema blandt klienter og andre som henvender seg til meg er at de er misfornøyd med den sakkyndiges arbeid i den saken de er i. Det kan være mange grunner til misnøyen, men som oftest er det ikke med bakgrunn i resultatet som sakkyndige råder retten til å komme til, men mer manglende arbeid, manglende forståelse, dårlig kjemi, direkte frekkhet osv. Ikke sjeldent får jeg tilbakemeldinger om at den sakkyndige nesten ikke stilte spørsmål, han/hun var på besøk i 5 minutter og har likevel en helt klar oppfatning av hva som er saksbildet.

    Hvorvidt en oppnevnt sakkyndig skal byttes ut vil som oftes bero på hvilken bestemmelse sakkyndige er oppnevn etter (nr 1 for å bistå i saksforberedelser eller nr 3 for å gjøre en utredning.) Min erfaring er at de fleste tingretter som har solid erfaring med barnefordelingssaker vil ha en lav terskel for utbytte av sakkyndig i overgangen mellom nr. 1 og nr 3, mens å bytte mens man har en oppnevning under en av bestemmelsene er meget sjeldent.

    At det er lav terskel for å bytte sakkyndig når man går fra saksforberedelsene til en dypere utredning er etter min mening naturlig. I en større utredning er det ofte greit at sakkyndige møter uten for mange forhåndskonklusjoner fattet på tynt grunnlag. Det er også en frihet i dette som gjør at sakkyndige under saksforberedelsene sterkere kan involvere seg i arbeidet med å stimulere partene til forlik uten å trampe i inhabilitetsfellen (siden utbytteterskelen likevel er lav.) I tillegg vil parter som ikke har fri rettshjelp selv måtte betale sakkyndige etter nr. 3 og det er da også naturlig at innflytelsen på det arbeidet som skal gjøres er større enn når retten velger sakkyndig og utformer mandatet på bakgrunn av sitt eget ønske om bistand.

    Erfaringen oppsummert er derfor at dersom du ønsker å bytte sakkyndig skal det være en god mulighet for å få medhold i dette ønsket dersom det skjer når saksforberedende møter avsluttes og det er foreslått en oppnevning som innebærer en utredning etter barneloven § 62, nr 3.

    Forøvrig kan nevnes at det etter § 61, 2. ledd er staten som skal betale oppnevninger etter nr. 1 og at oppnevning etter nr. 3 mellom saksforberedende møter er mer sjeldent.

    Forliksvilje som strategi

    Forliksvilje som strategi høres nesten kynisk ut. Å legge skjul på at alle advokater og klienter har samtaler om hva som er viktig å få frem, samt hva som er viktig å legge litt bånd på, vil være unaturlig. Forliksvilje er viktig i lys av den fokus som i et hvert trinn av prosessen er på forliksforhandlinger. Forlik er for mange situasjoner den absolutt beste løsningen. I mange tilfeller går man inn i en sak med en visshet om at den andre parten ikke ønsker noe forlik. Han eller hun vil ha en dom slik at man kan få andre til å bestemme hvordan ting skal være. I slike tilfeller blir forliksviljen mer et strategisk valg enn noe man har tro på vil føre frem. Skal man vise sin forliksvilje selv om man vet at et forlik er håpløst urealistisk. Selvfølgelig mener jeg. Dersom man strekker ut en hånd, helst med et reelt ønske om at man blir imøtesett med noe fornuftig, har du som klient ingenting å tape på om det leder til et forlik eller ikke.

    Dersom motparten avslår å snakke forlik har retten fått utspilt hvem av partene som prøver og hvem som er vanskelig. Leder det til et forlik begge vil ha så er alle vinnere. Selvfølgelig kan saker som omhandler vold, overgrep eller andre farer for barnet ikke falle inn i den samme vurderingen, men som et utslag av en mer generell fremgangsmåte er dette nyttig å ha i tankene.

    Forlik i seg selv barnets beste

    Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

    Forlik i seg selv barnets beste

    Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

    Overformynderiet

    Etter § 62 i vergemålsloven er det overformynderiet som skal forvalte umyndiges midler.

    § 62. For så vidt ikke annet følger av lov eller annen gyldig bestemmelse, skal umyndiges penger, bankinnskott, obligasjoner, andre pengekrav, livspoliser, aksjer og andre andeler i selskaper med begrenset ansvar forvaltes av overformynderiet.

    Det samme gjelder myndige personers midler som etter lov skal forvaltes på samme måte som umyndiges midler, eller som etter gyldig bestemmelse av arvelater eller giver skal forvaltes av overformynderiet.

    Det er gjort et unntak i bestemmelsen for om annet følger av lov eller bestemmelse.

    Forskrift om grense for når overformynderiet skal forvalte umyndiges midler av 8. februar 2000 sier at “Grensen for når overformynderiet plikter å forvalte umyndiges midler som nevnt i vergemålsloven § 62, settes til kr 75.000” ( § 1)

    I dag er det derfor slik at overformynderiets inntreden i barns forvaltning av formuesverdier er på kr. 75.000,-.

    [ad#200×200-rod]

    Forkynning: Hva er det og hvilken betydning har det?

    Forkynning vil si å formidle et budskap. Som regel får du som er involvert i en rettslig behandling flere typer forkynninger. Man kan få forkynt en innkalling til rettsmøte. Da signerer som regel advokaten på vegne av klienten (ikke i straffesaker.) Man kan også få forkynt en dom eller annen rettsavgjørelse. Også her er det vanlig at det er advokaten som signerer på vegne av klienten. Det legges til grunn at advokaten har et formidlingsbudskap til klienten. Spesielt i forhold til avgjørelser som kan ankes er dette viktig da ankefristen løper fra den dato avgjørelsen er forkynt.

    Barneloven § 30a: Tvangsekteskap

    Barneloven inneholder bestemmelser mot tvangsekteskap. Bestemmelsen (barneloven § 30 a) kom inn i lovverket i 2003 og er klar på at ingen kan gjøre avtaler som binder barn til å gifte seg.

    § 30a. Avtale om ekteskap.

           Ein avtale foreldre eller andre gjer om ekteskap på vegner av barnet, er ikkje bindande.

    Føyd til med lov 19 des 2003 nr. 119 (i kraft 19 des 2003, etter res. 19 des 2003 nr. 1762).

     

    Mer om tvangsekteskap kan du lese om her:
    Tvangsekteskap
    http://www.tvangsekteskap.net/
    http://www.ung.no/tvangsekteskap/
    http://www.udi.no/Sentrale-tema/Fellessider/Tvangsekteskap/

    Hvordan vinne frem under mekling?

    Først og fremst, man vinner ikke en mekling. En mekling er en gi-og-ta prosess hvor begge parter må vike noe fra sitt standpunkt dersom meklingen skal være vellykket. I barnefordelingssaker så er dette med å “vinne” en mye vanskeligere sak. Ofte vil foreldrene ha ulike synspunkter på hva som er barnest beste og strengt tatt er det en god løsning for barnet som er en seier. Noen klienter er mer villig til å erkjenne at de ikke vet hva som er barnets beste, men bare vet at dagens situasjon er ødeleggende for barnet. Noen foreldre er klare på at det er barnets eget ønske som motiverer kampen, mens andre er mer klar på at det er egosistiske behov som motiverer.

    Meklingsprossen er svært forskjellig fra tingrett til tingrett. Noen tingretter (dommere) er overfokusert på partene og bruker lite tid på å inndirekte bli kjent med barna og deres behov. Det er ofte en for liten erkjennelse av at barn er individer som kan være forskjellige selv om de er av samme kjønn og i samme alder. Spesielt i slike situasjoner er det flott at det oppnevnes sakkyndig bistand etter bl. § 61 nr. 1 som kan veilede domstolen like mye som å hjelpe partene.

    Barnekonvensjonen i norsk rett

    Det er svært få avgjørelser i norsk rett som forankrer sine slutninger i barnekonvensjonen. Det er noe usikkert om det skyldes at aktørene i retten i for liten grad kjenner til barnekonvensjonen eller om barnekonvensjonen i god nok utstrekning er kodifisert i norsk lovgivning. De gangene barnekonvensjonen synes å være nevnt er ofte i forbindelse med fengsling av barn.

    Barnekonvensjonen kan du lese her…

    Det er laget en “plakat” av barnekonvensjonens rettigheter. Denne kan du lese her…

    Hvem betaler den sakkyndige?

    I saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær kan retten oppnevne en sakkyndig etter bl. § 61 som skal bistå retten.

    Det er flere modeller som retten kan anvende mht sakkyndig bistand. De to vanligste er at sakkyndige enten oppnevnes etter § 61 nr 1. Etter nr. 1 så er det staten (domstolen) som er ansvarlig for utgiftene til bruk av sakkyndig. Partene får da ikke en skriftlig utredning eller dykket dypt inn i saken. Etter nr 1 bistår sakkyndige i det saksforberedende møtet og kan også foreta enkelte observasjoner og stimulere til forlik hvor det synes naturlig. Rollen etter nr 1 gjør at retten har en lav terskel for bytte av sakkyndig dersom partene ønsker en sakkyndig etter nr. 3 til å foreta en full utredning av situasjonen.

    Etter § 61 nr 3 så er mandatet til sakkyndige mer fritt og skal være mer opp til partene. Det er partene selv som betaler og partene blir som oftes bedt om å stille en garanti ved at det forskuddsbetales et beløp. Dersom bare den ene parten ønsker en slik utredning må denne parten være forberedt på å ta kostnadene alene. Om parten får tilbake noe av beløpet vil avhenge av kostnadsavgjørelsen knyttet til resultatet i saken.

    Hvem betaler den sakkyndige?

    I saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær kan retten oppnevne en sakkyndig etter bl. § 61 som skal bistå retten.

    Det er flere modeller som retten kan anvende mht sakkyndig bistand. De to vanligste er at sakkyndige enten oppnevnes etter § 61 nr 1. Etter nr. 1 så er det staten (domstolen) som er ansvarlig for utgiftene til bruk av sakkyndig. Partene får da ikke en skriftlig utredning eller dykket dypt inn i saken. Etter nr 1 bistår sakkyndige i det saksforberedende møtet og kan også foreta enkelte observasjoner og stimulere til forlik hvor det synes naturlig. Rollen etter nr 1 gjør at retten har en lav terskel for bytte av sakkyndig dersom partene ønsker en sakkyndig etter nr. 3 til å foreta en full utredning av situasjonen.

    Etter § 61 nr 3 så er mandatet til sakkyndige mer fritt og skal være mer opp til partene. Det er partene selv som betaler og partene blir som oftes bedt om å stille en garanti ved at det forskuddsbetales et beløp. Dersom bare den ene parten ønsker en slik utredning må denne parten være forberedt på å ta kostnadene alene. Om parten får tilbake noe av beløpet vil avhenge av kostnadsavgjørelsen knyttet til resultatet i saken.

    Hvor lang tid må jeg vente etter stevningen er sendt?

    Et vanlig spørsmål de fleste mine klienter som er i en rettsprosess for første gang har, er hvor lang tid det tar fra vi har sendt inn stevning (og evt. begjæring om midlertidig avgjørelse) og til man skal møte i retten. Det første rettsmøtet er et saksforberedende møte og det er ingen akkurat vitenskap når møtet kommer.

    Min erfaring er at etter at stevningen og tilsvaret er innkommet tingretten så ringer retten til begge advokatene og forsøker å finne et tidspunkt som passer for advokatene og retten (klientene blir ikke hensyntatt i denne prosessen.) Jeg har erfart at møtet berammes alt fra 1-2 uker frem i tid til 2-3 mnd frem i tid. Gjennomsnittlig vil jeg påstå at de fleste slike møter berammes ca 1 mnd frem i tid.

    Advokatfirmaet Wulff AS

    Advokat Christian Wulff Hansen er advokaten som skriver i denne bloggen. Barnerettsbloggen.com ble til på bakgrunn av at jeg i min advokatpraksis med fokus på barnerett, har fått utrolig mange spørsmål over de årene jeg har praktisert barnerett. Barneretten er det området som omhandler de største verdiene i jussens verden, barna. Ingen beløp er store nok til å være viktigere enn saker etter barneloven.

    Advokatfirmaet Wulff AS ligger midt i Norge, i Mosjøen på Helgeland. Advokatfirmaet Wulff tar advokatoppdrag over hele Norge, men har Helgeland, Trøndelag, Nordland og Troms som primærområder.

    Når skal man gå til rettsak i spørsmål om barnefordeling?

    Hva som er riktig tidspunkt for å ta skrittet inn for domstolene i spørsmål om foreldreansvar, samvær eller fast bosted vil selvfølgelig variere fra sak til sak.

    Rent praktisk (prosessforutsetning) så stilles ingen andre krav enn at det foreligger en meklingsattest som ikke er eldre enn 6 mnd. I de fleste sivile saker stilles på mange måter et krav om at det varsles etter § 5-2 i tvisteloven om at man har tenkt å gå til sak, hva man vil kreve og hvorfor. Når jeg sier slags krav, så er det fordi det ikke er en prosessforutsetning som fører til at saken avvises, men det kan få betydning for saksomkostningene.

    Selv om du har muligheten å gå rett til tingretten (det er ikke forliksrådsbehandling i barnefordelingssaker) så er det ikke alltid strategisk riktig. Det kan være flere faktorer som bør spille inn når det gjelder timingen for om det er rett å gå til retten. Det kan være naturlig å vurdere påkjenningen en sak innebærer, hvordan det vil påvirke barnas liv, skal et resultat være avhengig av skoleåret, hvor akutt situasjonen er osv. Barnas situasjon bør i utgangspunktet være styrende.