Måned: mai 2010

Barnefordelingssaker når ikke begge parter har samme tilknytning til Norge

av

Ikke helt sjeldent kommer det opp spørsmål om hviklet land sitt regelsett som skal gjelde i en barnefordelingskonflikt. Det er i dag vanlig at nordmenn har barn med personer som bor i andre land eller som på annen måte har tilknytning til andre land enn til Norge. § 82 i barneloven regulerer når en sak om foreldreansvar eller samværsrett kan hånderes av Norske domstoler eller styresmakter.

§ 82. Når sak om foreldreansvar eller samværsrett kan handsamast av norsk doms- eller styresmakt.
Sak om foreldreansvar, om kven barnet skal bu saman med eller om samværsrett kan reisast for norsk domstol eller handsamast av fylkesmannen
a) dersom den kravet rettar seg mot er busett i Noreg
b) dersom barnet er busett i Noreg, eller
c) dersom spørsmål om foreldreansvar eller samværsrett tidlegare er avgjort i Noreg, med mindre det er høve til å få spørsmålet avgjort i utlandet og avgjerdsorganet meiner at saka bør avgjerast der.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet eller saksøkte har opphald i Noreg.

De mest praktiske tilfellene jeg som advokat har vært med på er hvor en forelder som har foreldreansvaret alene er i en flytteprosess til utlandet. Kanskje har hun/han tatt opphold i Spania nylig og meldt barnet inn på skole der. Dette er noe som tidvis skjer også når barnevernet har fattet interesse for familieforholdet.

Her kan man være avhengig av tidlig nok informasjon dersom man ikke har fått saken avgjort tidligere i Norge. Men andre ledd i bestemmelsen blir da ofte den laveste terskelen for å få saken inn for norske domstoler. I det tenkte tilfellet vil barnet før eller senere besøke familie og slekt i Norge. Som regel sammen med omsorgsforelderen. Det er da mulig å be retten i Norge om en midlertidig avgjørelse basert på at barnet for tiden (f.eks sommerferie eller juleferie) har opphold i Norge.

Barnet sin selvråderett

av

I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Barnet sin selvråderett

av

I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Trenger barneloven en bestemmelse om at det ikke er lov å slå barn?

av

En av bestemmelsene som ble tilføyd barneloven nylig og som ble satt i kraft umiddelbart i stedet for 1. juli 2010 var § 30, 3. ledd som lyder:

“Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.”

Det er en selvfølge at det ikke skal benyttes vold mot barn. har vært straffbart å benytte vold etter straffeloven § 228 og 229 i mange år. Straffeloven retter seg like mye mot barn som mot voksne. Hva er så poenget med å ta med bestemmelsen i barneloven? Barnelovens bestemmelse er ikke nødvendig, men er en programerklæring som alle ønsker velkommen. Det er en lovfestet selvfølgelighet. Det er smør på flesk samtidig som det ender debatten om hva man kan benytte som virkemiddel i irettesettelse av barn. Men hva er konsekvensen av at man gjør dette som nå er “forbode”? Det er ikke straff. Strafferetten er et beist som påtalemyndigheten gjennom straffeloven og straffeprosessloven følger opp. Det vil ikke komme noen tiltaler etter barneloven. Eneste grunnen til å ha bestemmelsen i barneloven er å gjøre klart at slik opptreden skal vektlegges tungt i saker om bosted, foreldreansvar og samvær. Det har selvfølgelig veid tungt lenge før bestemmelsen ble tatt inn, men synliggjøringen kan kanskje være en vekker for enkelte som fortsatt mener at det er greit å bruke klapps o.l. mot barn. Det er det nå ikke. Dersom voldsdefinisjonen i barneloven ligger på samme minstelist som straffeloven § 228 så er det eksempler på at foreldre som har knipset barnet hardt på munnen har fått straff.

Barneloven trenger strengt tatt ikke noen slik bestemmelse, men i barnas lov er det heller ingen ulempe at forbudet har fått en symbolsk plass.

Regn ut barnebidraget selv

av

83

NAV har en bidragsveileder på sine nettsider. Veilederen ber deg om å fylle ut relevant informasjon og hjelper deg på veg. Veilederen er bare en pekepinn og ikke en nøyaktig utregning. Det kan være nyttig først å lese om vilkårene og hjelpesiden til veilederen. Faktorene som skal hensyntas kan du lese mer om her… Her kan du bl.a. lese at “Deling av reiseutgifter i forbindelse med samvær mellom samværsforelderen og barnet er et forhold mellom foreldrene, og er ikke med i denne beregningen.”

Foreldre står uansett helt fritt til å avtale det som passer partenes økonomi og situasjon forøvrig. Bare dersom partene ikke blir enige vil en fastsettelse av NAV være nødvendig. Jeg anbefaler ikke bruk av advokat til dette formålet.

 




Territorialprinsippet, domisilprinsippet og nedstamningsprinsippet

av

Territorialprinsippet, domisilprinsippet og nedstamningsprinsippet er betegnelsen på prinsipper som i land rundt i verden bestemmer hvilket statsborgerskap man får ved fødsel.

Territorialprinsippet
Dersom du fødes i landet så har du rett til statsborgerskap i dette landet. Et eksempel på et slikt land er USA.

Nedstammingsprinsippet
Den som fødes får det samme statsborgerskap som sine foreldre. Et eksempel på et slik land er Norge.

Domisilprinsippet
Selv om du fødes i et land, kan barnet få statsborgerskap i det landet foreldrene er bostedsregistrert i.

Norge har også et snev av territorialprinsippet hva gjelder hittebarn.

Statsborgerloven § 4. Erverv ved fødsel

Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde.

Hittebarn som blir funnet i riket er norsk statsborger inntil annet legges til grunn.

Norske statsborgere kan bare ha ett statsborgerskap. De som søker om statsborgerskap i andre land kan derfor miste sitt Norske statsborgerskap. Loven er utformet slik at bare aktive handlinger fører til tap. Det vil derfor være noen borgere som har rett til to statsborgerskap som de får ved fødselen. Eks. et barn fødes i USA av foreldre med norsk statsborgerskap.

Tap av statsborgerskap

Varsling ved flytting. Hva går den nye lovregelen ut på?

av

1. juli 2010 får barneloven § 42 et nytt første ledd.

§ 42 første ledd skal lyde:

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Som så mange andre bestemmelser i barneloven så sier bestemmelsen noe om hva som er tillatt eller ikke, men den sier ikke noe om konsekvensen av at det ikke varsles. Hva hvis det varsles fire uker i forveien? Hva om det ikke varsles i det hele tatt? Er det slik at da vil samværsforelderen automatisk få medhold i en sak om at barnet skal flytte tilbake?

For å få svar på dette må en se nærmere på hva forarbeidene sier om bestemmelsen.

Lovutvalget sier på side 56 at “Utvalgets medlemmer, alle med unntak av Rusten, er kommet til at reglene om innenlands flytting bør endres slik at de i større grad sikrer at flytting ikke kan skje uten den andre forelders kunnskap.”

Lovutvalget pekte på to mulige løsninger på problemstillingen. Enten kunne man la avgjørelsen være knyttet til foreldreansvaret slik det er med flytting til utlandet eller så kunne man ilegge en varslingsplikt.

Lovutvalget påpeker videre at “Det fremstår for utvalget som klart at varslingsplikten må innebære en realitet, i den forstand at det ikke bør være uten konsekvenser å bryte denne.”

“Man kunne tenke seg at overtredelse av varslingsplikten kunne tillegges vekt i en etterfølgende sak om endring av avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast eller – som det meste ekstreme alternativ – medføre en automatisk plikt for forelderen til å sørge for at barnet flytter tilbake. En slik reaksjon vil imidlertid kunne medføre et utfall av saken som er i strid med bar-nets beste. Barnets beste må alltid være det avgjørende kriterium, uavhengig av foreldrenes hand-linger og oppførsel, og det er ikke sikkert at en reversering av flyttingen og et nytt miljøskifte er til beste for barnet. Økonomiske sanksjoner, for eksempel i form av bortfall av barnetrygd, vil også kunne ramme barnet.”

Flertallet i lovutvalget anbefalte at flytting innenlands skulle følge samme modell som å flytte til utlandet. At man var avhengig av samtykke. Dette har ikke lovgiver fulgt opp.

Det fremgår av Ot.prp. 104 2008-2009 at:
Justisdepartementet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir), Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen
i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og
Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen
i Vestfold, Den norske Dommerforening, Borgarting
lagmannsrett, Drammen tingrett, Oslo tingrett,
Trondheim tingrett, Barneombudet, Likestillings- og
diskrimineringsombudet, Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen
(AFFO), Alternativ til vold, Barnerettsgruppa
ved Universitetet i Tromsø, Fellesorganisasjonen
(FO), Juridisk rådgivning for kvinner
(JURK), Kvinneuniversitetet Nord (KUN), Norsk
kvinnesaksforening (NKF), Redd Barna og Stine Sofies
Stiftelse går imot flertallets forslag om at avgjørelsen om å flytte med barnet legges inn under foreldreansvaret slik at begge må samtykke til flyttinginnenlands.

Motstanderne mot å gjøre dette til en del av foreldreansvaret (ot.prp):
“Det pekes videre på at det er urimelig at bostedsforelderens muligheter for å flytte begrenses, uten at det samtidig legges tilsvarende begrensninger på samværsforelderen, og at forslaget ikke vil fremme økt samvær så lenge samværsforelderen står fritt til å flytte.”

Stortinget valgte i stede å følge den danske modellen med varslingsplikt minst 6 uker før.

Den danske bestemmelsen i Forældreansvarsloven:

§ 18. En forælder, der vil ændre sin eller barnets bopæl til et andet sted her i landet eller i udlandet, skal underrette den anden forælder herom senest 6 uger før flytningen.

Lovutvalget foreslår konsekvenser:

“Dersom retten finner at flytting ikke tjener barnets interesse, skal det treffes avgjørelse om at flytting ikke skal kunne skje.”

“Mindretallet antar at det ikke vil være i samsvar med barnets beste å innføre en sanksjonsregel for det tilfellet at en forelder ikke oppfyller sin varslingsplikt, for eksempel at barnet i slike situasjoner automatisk skal få fast bosted hos den andre forelder. At en forelder opptrer i strid med varslingsplikten og dermed setter sine egne interesser foran barnets, vil imidlertid være et forhold som er relevant ved vurderingen av hvor barnet skal ha fast bosted.”

Det blir domstolene som må tolke loven og dens konsekvenser. Dersom man skal kunne avgjøre at flytting ikke skjer så er det et signal til den som vil flytte at det er bedre å bryte varslingsplikten slik at man kanskje senker risikoen for at retten kommer til at man må bli boende.

Forøvrig sier lovutvalget i NOU 2008:9 på side 56 at “Utvalget er imidlertid klar over at det i noen situasjoner ikke nødvendigvis er til barnets beste at foreldrene bor nær hverandre. Det kan for eksempel være tale om barn eller forelder som utsettes for fysisk eller psykisk vold også etter et samlivsbrudd. Dette må man også ta høyde for ved vurderingen av hvordan flyttereglene skal utformes.” Jeg kan ikke se at bestemmelsen levner rom for noen slik høyde og at hensiktsmessigheten av utelatt varsling må prøves av retten.

Jeg kan ikke oppsummere lovendringens praktiske virkning slik jeg ser det annerledes enn at den ikke innebærer mer enn en oppfordring til å varsle den andre forelder for å unngå at det å bare flytte kan bli en av mange momenter i en senere avveining. Jeg tror bestemmelsen ikke vil ha særlig stor praktisk betydning da de fleste flyttetilfeller jeg har vært involvert i som prosessfullmektig har gjennomgått en lengre prosess hvor skoler, barnehage osv informeres tidlig og at den andre forelder direkte eller indirekte kjenner til realitetene i god tid. Jeg råder dessuten mine klienter allerede til å varsle i god tid (med unntak av alvorlige overgrep o.l.) Allerede i dag sliter domstolene med hvordan de skal vektlegge at en forelder tar seg til rette opp mot at barnet ikke skal flyttes nok en gang ved å flytte barnet tilbake.

Skjema foreldreansvar

av

Her kan du laste ned det skjemaet du trenger for å avtale om en av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene eller om foreldreansvaret skal være felles. Skjemaet sende så inn til folkeregisteret.

Last ned skjemaet for foreldreansvar her…

Er du usikker på hva det innebærer å ha del i foreldreansvaret? Barneloven § 30 regulerer innholdet:

§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

Følger av å ha foreldreansvar følger også direkte av andre bestemmelse som f.eks. § 40:

§ 40. Flytting med barnet til utlandet.

Har den eine av foreldra foreldreansvaret åleine, kan den andre ikkje setje seg imot at barnet flyttar ut av landet. Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte til utlandet.

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu fast saman med, må barnet ikkje flytte ut av landet før saka er avgjort.

Barneminister Audun Lysbakken

av

Audun Lysbakken er statsråd i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Han overtok 20. oktober 2009 ledelsen av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Et sentralt spørsmål for alle bør være hvilke kvalifikasjoner statsrådene har for å styre de departement de er satt til å styre. Justisministeren er jurist, det er bra. At forsvarsministeren ikke har vært i militæret eller at helseministeren tidligere var forsvarsminister er noe mer spesielt. I denne bloggen tenkte jeg det var interessant å se på hva slags kvalifiksasjoner Barnas minister fra SV har.

CVen som ligger på regjeringens nettsider ser slik ut:

Stortingsperioder
2001 – 2005 Representant for Hordaland

Medlemskap i stortingskomiteer
2001 – 2005 Finanskomiteen, medlem
Valgkomiteen, varamedlem

Utdanning
1993 – 1996 Bergens Handelsgymnasium, allmennfag
1996 – 1998 Universitetet i Bergen, grunnfag i fransk og sammenlignende politikk

Verv
2008 – 2009 Leder SVs programkomité
2005 – Nestleder SV
2000 – 2002 Nestleder Sosialistisk Ungdom
1998 – 2000 Leder i Hordaland SU
1996 – 1998 Medlem i styret i Bergen SV

Yrkeserfaring
2000 – 2001 Klassekampen, journalist
1999 – 2000 Norsk Økologisk Landbrukslag, sivilarbeider

Offentlige verv
2007 – 2008 Medlem Mannspanelet
2006 – 2008 Medlem utviklingsutvalget
1999 – 2000 Meldem representanskapet for Stor-Bergen Boligbyggerlag
1999 – 2000 Medlem representantskapet for Bergen Interkommunale Renovasjonsselskap
1999 – 2000 Medlem Bergen bystyre

Jeg stiller meg noe undrende til om eneste yrkesmessige bakgrunn som journalist i Klassekampen i 1 år og sivilarbeider i Norsk Økologisk Landbrukslag i 1 år kvalifiserer til å våke over barnas departement. Kanskje ville en person med psykologfaglig bakgrunn vært å foretrekke i stedet for å ha steget i de rette partigrader i det rette tempoet?

Når skal et møte på familievernkontoret regnes som mekling?

av

Familievernkontoret i flere distrikter opererer med et skille mellom meklingsmøter og samtaletimer. Jeg har et inntrykk av at familievernkontoret ikke har klart for seg alltid hva lovreglene bestemmer skal gi rett til meklingsattest og hva som må regnes som samtaler og rådgivning. Jeg opplever klienter som etter flere møter på familievernkontoret får beskjed om at de har ikke vært til mekling men til samtaletimer. Har de likevel krav på meklingsattest? For å besvare dette må man se nærmere på hva som gir rett til meklingsattest og se bort fra hva familievernkontoret velger formelt å kalle møtene.

“Målet med meklingen er at foreldrene kommer fram til en skriftlig avtale, og mekler skal hjelpe foreldrene med dette.” Dette fremgår av Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 1. Ordlyden i forskriften tilsier at dersom mekler bistår partene i å forsøke å fremforhandle en skriftlig avtale, så er dette i realiteten en mekling som etter forskriftens § 8 skal føre til utstedelse av meklingsattest (“Meklingsattest skal utstedes etter én times mekling selv om foreldrene ønsker å mekle videre.”) Hvorvidt man kan tolke bistanden som et forsøk på å få i stand en skriflig avtale eller ikke kan umulig være et vanskelig tolkningsspørsmål. Slik jeg ser det må det være klart at dersom det i løpet av meklingsprosessen blir laget et skriftlig utkast til avtale, uansett hvordan denne er utformet, så er vilkåret for å kreve en meklingsattest oppfylt.

Nekter familievernkontore å utstede en slik attest på en slik bakgrunn kan denne avgjøelsen klages til Barne-, ungdoms- og familieetaten, jf. forskriftens § 10.

Replikk og duplikk

av

Så gir jeg saksøkers advokat ordet for replikk… og så gir jeg saksøktes advokat ordet for duplikk… Ikke helt med? Dette er ord som ikke brukes så mange andre steder i samfunnet enn i debattpregede fora. Enkelt forklart er det slik at ved hovedforhandlingens slutt så avholder begge advokatene prosedyrer. Dette er foredrag hvor man oppsummerer sitt syn på saken og den bevisførselen som retten har fått seg fremlagt. Etter at saksøktes advokat har holdt sin prosedyre så får saksøktes advokat igjen ordet til helt korte kommentarer til saksøktes advokats prosedyre. Dette kalles replikk. Duplikk er avhengig av at saksøktes advokat har benyttet sin rett til replikk. Duplikk blir da en tilsvarende kort kommentarrunde på replikken. Saksøktes advokat har derfor hele tiden muligheten til å få siste ord i saken.

Replikk og duplikk skal ikke være lange foredrag og skal ikke være en gjentakelse av det prosedyrene har belyst. I stedet skal det være korte kommentarer og korreksjoner.

Fremlegging av omkostningsoppgave

av

Ved hovedforhandlingens slutt fremlegges omkostningsoppgaven fra begge advokatene. Noen tingretter praktiserer fortsatt dette slapt og godtar at advokatene først sender omkostningsoppgaven på telefaks en dag eller to senere. De fleste tingretter og alle lagmannsretter er restriktive og ber advokatene fremlegge omkostningsoppgaven etter prosedyrene.

En omkostningsoppgave er en oversikt over de utgifter parten har hatt med saken og som vanligvis kreves dekket av den andre parten.

§ 20-5. Utmåling av erstatning for sakskostnader

(1) Full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.

(2) I forliksrådet gis erstatning for sakskostnader bare innenfor rammen av § 6-13, og for saker behandlet etter reglene for småkravprosess bare innenfor rammen av § 10-5. Tredje til sjette ledd gjelder ikke for forliksrådet.

(3) I saker som avgjøres etter muntlig forhandling, skal en part inngi oppgave over sakskostnader når de kreves erstattet. Oppgaven skal inngis ved rettsmøtets avslutning. Dersom størrelsen på noen av postene ikke er kjent, skal oppgaven suppleres innen den frist retten fastsetter. Utgiftspostene skal spesifiseres slik at retten har tilstrekkelig grunnlag for å foreta utmålingen. For salærutgifter skal det alltid angis hvor store beløp og hvor mange timers arbeid som knytter seg til disse stadier av saken:
a) fram til det blir inngitt stevning eller tilsvar, eventuelt anke eller anketilsvar,
b) fram til hovedforhandling eller muntlig sluttbehandling, eventuelt ankeforhandling, tar til, og
c) fram til sakens avslutning for instansen.

(4) I saker uten muntlig forhandling kan ikke salærutgifter erstattes med mer enn kr 15 000 uten at det er inngitt kostnadsoppgave etter tredje ledd.

(5) Retten prøver også poster i oppgaven som motparten har godkjent. Overveier retten å nedsette kravet uten innsigelse fra motparten, skal partene gis adgang til å uttale seg.

(6) En part som ikke har inngitt pliktig kostnadsoppgave etter tredje ledd, tilkjennes ikke sakskostnader.

Det er vanlig at oppgaven deles inn etter systemet i 3. ledd. Det er også vanlig at det vedlegges timeliste, kvitteringer og annet bakgrunnsmaterial. Systemet ivaretar at begge advokatene får mulighet til å fremme evt. innsigelser mot den andres salærkrav. I de tilfeller der advokatene ligger noenlunde likt er det ikke vanlig å fremme innsigelser, men retten kan velge å sette ned salæret i noen tilfeller. Der en advokat har et vesentlig høyere salærkrav enn den andre er det vanlig at den som ligger svært lav fremmer en innsigelser. Det kan være at en av partene har hatt en betydelig mer krevende sak (f.eks. ved å ha en bevisbyrde i en komplisert sak – som f.eks. mistanker om overgrep osv) og at en forskjell er naturlig. Det er derfor ingen automatikk i at man får medhold i sin innsigelse.

Brudd på samværsavtale + dokumentasjon

av

Brudd på samværsavtale

Dere har en samværsavtale. Den følges noenlunde, men en dag bestemmer den ene forelder seg for at avtalen ikke lengre er den beste løsningen og tar seg tilrette. Et brudd på en samværsavtale skjer ofte. Små brudd som å levere barnet 15 minutter for sent må som regel tolereres, men hva hvis det er en halvtime for sent og dersom det skjer nesten hver gang? Da har den ene parten brutt avtalen gjennom stadig å sprenge grensene for det som er avtalt. I slike situasjoner blir vurderingen vanskelig da det langt fra er noen opplagt grense for når man kan kreve tvangsbot etter § 65 eller at man har særlige grunner etter § 64 til å ta saken opp på nytt igjen.

Når jeg skriver “+ dokumentasjon” i overskriften er det fordi akkurat denne ordsammensetningen har mange søkt på. Jeg tolker det dit at mange lurer på hva som er tilstrekkelig dokumentasjon for å bevise for retten at samværsavtalen er brutt. Det er mange måter å bevise noe på, men det er en vanskelig balansegang ikke å gi et inntrykk av at du selv har konstruert situasjonen. Generelt ser det dårlig ut med video eller lydopptak. Unntaksvis er det grunn etter min mening til å legge frem lydopptak fra telefonsamtaler o.l. Vær oppmerksom på at rettspraksis tegner opp reglene for når slike opptak kan fremlegges. I de fleste tilfeller vil den beste dokumentasjonen være vitner. Gjerne vitner som ikke er nært knyttet til situasjonen, men i mangel av noen slike vitner er egen familie og andre som vanligvis er tilstede vitner som kan benyttes som dokumentasjon. Noen regler om hvilken dokumentasjon som kreves finnes ikke. Strengt tatt er det riktige svaret at du må “sannsynliggjøre” at samværsavtalen er brutt. Hvor mye som skal til for at retten mener det er en oververkt av sannsynlighet for at du snakker sant, er utpreget skjønnsmessig og vil ha varierende svar fra sak til sak.

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Når er fri rettshjelp helt gratis?

av

Fri rettshjelp er et tema som berører mange. Men “Fri” kan lede deg til å tro at du ikke skal betale noe. Det er ikke riktig. I utgangspunktet betaler du en egenandel dersom du benytter din rett til fri rettshjelp (innenfor de økomoniske grensene og saken er av en slik art), men dersom du tjener under kr. 100.000 brutto så skal du ikke betale noen egenandel. Du betaler da ikke kr. 890,- ved fritt rettsråd og du betaler ikke 25% eller maks 5 x 890,- ved fri sakførsel. Altså er det bare dersom du tjener (eller mottar fra NAV eller andre) under krl 100.000,- brutto at du ikke betaler egenandel. Husk at dersom du velger en advoakt fra et annet distrikt enn der saken skal gå så dekkes i utgangspunktet ikke advokatens reise og opphold av rettshjelpen. Har du særlige grunner for at retten bør oppheve denne begrensningen (tidligere klientforhold osv) må du søke på forhånd om opphevelse av bostedsforbeholdet. Noen advokater vil også kunne inngå konkrete avtaler med deg om hvor mye som skal dekkes og evt. om nedbetalingsordninger. Forvent likevel at advokaten vil kreve et forskudd på disse utgiftene.

Barn reiser alene

av

Barn som skal til samværsforelderen eller hjem fra samværsforelderen må ofte belage seg på å reise alene etter å ha nådd en viss alder og modenhet. Det er likevel en periode hvor det er usikkerhet rundt barnets modenhet til å takle de utfordringer som ligger i en slik reise. Her har jeg samlet litt informasjon om å reise alene:

Barn som reiser alene med SAS
Barn som reiser alene med Norwegian
Barn som reiser alene med NSB
Barn som reiser alene med Nor-Way Bussekspress

Når barn reiser alene med fly (Adressavisen)
Barn som reiser alene (Barneombudet)

Kriminell lavalder: Når kan barn straffes for kriminelle handlinger?

av

I Norge er den kriminelle lavalderen 15 år. Når et barn har fylt 15 år kan han eller hun fremstilles for retten på lik linje med en voksen. Dette betyr ikke at straffen vil være den samme som om barnet var voksen. Straffeutmålingen tar hensyn til ung alder. I resten av Norden er den kriminelle lavalderen den samme som i Norge. Det er likevel ikke sånn at hele verden ser likt på barn og hva de kan og bør stå til ansvar for. I Belgia er den kriminelle lavalderen 18 år. I Belgia er det en logisk sammenheng mellom myndighetsalder og kriminell lavalder. I India er det 7 år, i Skottland er det 8 år og i England og Wales er det 10 år. Personlig mener jeg det på et multilateralt nivå bør arbeides for å samordne seksuell lavalder, kriminell lavalder, myndighetsalder, når man kan få drikke alkohol og når man kan kjøre bil eller sendes i krig. Aldersgrensene i lovverket innad i Norge og i den store verden er ulogiske og bruddstykker av en umoderne og usofistikert forståelse av hvordan mennesker fungerer.