Måned: desember 2010

Rettssal vs. Møterom

av

Som jeg har vært inne på før er det svært ulik praksis i norske tingretter hva gjelder fremgangsmåten i behandlinger av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det som er felles for de fleste er at det holdes ett eller flere saksforberedende møter før partene kommer til en evt. hovedforhandling som resulterer i at retten tar en avgjørelse. Det som derimot varierer er hvilke type lokaler som tingretten anvender til sine saksforberedende møter. Jeg opplever disse kombinasjonene:
– Bruk av møterom uansett tematikk og påstander.
– Bruk av rettssal uansett tematikk og påstander.
– Bruk av rettssal først til å fremlegge saken, for så å flytte til et møterom for å se om man klarer å finne noe å forlike eller enes om.

De fleste av mine klienter har samme oppfatning når det gjelder anvendelse av rettssal i et saksforberedende møte. De opplever at konflikten tilspisser seg og at de kommer lengre unna en løsning enn hvor partene samles rundt et møtebord i retten.

Desverre opplever en an noen dommere behandler et saksforberedende møte som en «mini-hovedforhandling» hvor partene står i vitneboksen og avlegger ed og etterpå blir spurt ut av advokatene og dommeren (evt. sakkyndige.) I flere av de tilfellene hvor jeg har opplevd dette har det ikke engang blitt begjært en midlertidig avgjørelse slik at man vet at retten ikke på bakgrunn av dette møte skal komme til en avgjørelse.

Dette er nok et eksempel på at det bør utformet et nytt rundskriv som legger klare føringer på hvilke fremgangsmåter som er tjenelig i gitte situasjoner. Det bør ikke være noe i veien for at man legger føringer som sier at utgangspunktet / hovedregelen skal være at saksforberedende møter skal avholdes på møterom egnet til å fremforhandle folik og ikke i rettssaler som for mange oppleves skremmende og hardner atmosfæren i rommet. Som advokat savner jeg en slik konformitet blandt tingrettene i landet.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

av

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

av

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Avslutte advokatoppdrag

av

Både klienten og advokaten kan velge å avslutte et advokatoppdrag. Dersom advokaten velger å avslutte oppdraget bør dette gjøres på et tidspunkt som ikke er til skade for klienten. I dette ligger at advokaten bør gi klienten tid til å finne seg ny advokat til f.eks. et rettsmøte. Sier advokaten opp oppdraget èn dag eller to før rettsmøtet kan dette være i strid med etiske regler advokatforeningen har vedtatt. Det kan selvfølgelig være etisk også rett før et rettsmøte eller andre viktige hendelser dersom klienten har truet eller vært voldlig mot advokaten. Manlende betaling eller generelt dårlig samarbeid bør helst kunne avklares noe tidligere.

En klient kan fritt velge å bytte advokat når han eller hun måtte ønske. Den vanlige fremgangsmåten ved advokatbytte er at den nye advokaten sender et brev til den tidligere advokaten og ber denne oversende sakens dokumenter. Dersom klienten ikke har betalt den første advokaten kan dokumenter tilbakeholdes frem til utestående er betalt.

Avslutte advokatoppdrag

av

Både klienten og advokaten kan velge å avslutte et advokatoppdrag. Dersom advokaten velger å avslutte oppdraget bør dette gjøres på et tidspunkt som ikke er til skade for klienten. I dette ligger at advokaten bør gi klienten tid til å finne seg ny advokat til f.eks. et rettsmøte. Sier advokaten opp oppdraget èn dag eller to før rettsmøtet kan dette være i strid med etiske regler advokatforeningen har vedtatt. Det kan selvfølgelig være etisk også rett før et rettsmøte eller andre viktige hendelser dersom klienten har truet eller vært voldlig mot advokaten. Manlende betaling eller generelt dårlig samarbeid bør helst kunne avklares noe tidligere.

En klient kan fritt velge å bytte advokat når han eller hun måtte ønske. Den vanlige fremgangsmåten ved advokatbytte er at den nye advokaten sender et brev til den tidligere advokaten og ber denne oversende sakens dokumenter. Dersom klienten ikke har betalt den første advokaten kan dokumenter tilbakeholdes frem til utestående er betalt.

Står retten til samvær for sterkt?

av

Lovverket gjennom barneloven og rettspraksis i alle instanser har over flere år styrket retten til kontakt mellom biologiske foreldre. I praksis oppleves praktiseringen av samværsretten (barneloven § 42 og § 43) nå slik at å bevise at samvær er skadelig for barnet (§ 43) er nesten umulig. Selv når barnet har mistenkelige skader eller viser stor motvilje synes mange domstoler å ta den enkle utvei og skylde på foreldrenes konfliktnivå. Konfliktnivået mellom foreldrene kan ofte ha stor innvirkning på hvordan barnet er, men det blir ofte glemt eller bagatellisert at konfliktnivået kan være legitimt og at det ikke er et tosidig problem. Det hender at det er den ene part som har skyld i konfliktene. det hender at det er en av partene som opptrer hensynsløst og påvirker barnet negativt.

Situasjonen som synes å råde i rettssystemet i dag ligner litt på foreldrejustis når to barn krangler. «Jaja, dere er like ille.» Noen ganger virker dette å være et utslag av faglig lathet hvor man ikke ønsker å komme til bunns i saken. På tross av at retten har et selvstendig ansvar for at saken blir godt opplyst og man kommer frem til en løsning som er til barnets beste, synes de fleste domstoler uinteressert i å høre hva som har vært problemet mellom partene historisk. Satt på spissen kan man få inntrykket av at det er uvesentlig med langvarig og vedvarende voldlig opptreden bare dommeren i dag får inntrykk av at det ikke er konflikter mellom partene. Etter min mening har det blitt en skjevutvikling i barneretten. Det presses for hardt på mot løsninger som retten ikke vet om er bra for barnet eller ikke. Det presses for hardt på og valses over enkelte bekymringer. Presset vil etter min mening resultere i mange fremtidige omgjørelsesbegjæringer fordi bekymringer blir oversett og barn tar unødvendig risiko.