Barnets egen mening

Jeg har mange klientsamtaler med folk som er av den oppfatning at så snart barnet er 12 år så kan de bestemme selv. Dette er en oppfatning som synes å ha spredt seg på samme måte som at det skal finnes en samboerlov. Rettigheter og plikter har det vi kaller hjemmel. Det vil si at de må utledes av en bestemmelse. Barns egen mening hjemler vi vanligvis i barneloven § 31.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Barneloven § 31 på sin side kan i stor grad føres tilbake til Barnekonvensjonen Artikkel 12.

Art 12.

1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

Barns egne meninger er et stort tema i barneretten og den relative vekten man tillegger meningene er som anvist i begge hjemlene avhengig av barnets alder og modenhet. Barnets alder og modenhet er ingen eksakt vistenskap og det er mange risikofaktorer for at håndteringen av barnets egne meninger ikke blir god nok. Deriblandt uerfarne dommere eller uegnede dommere. I for stor grad opplever jeg at mange tingretter ikke følger anbefalningene om å ikke la dommerfullmektiger håndtere slike saker uten spesiell kunskap eller erfaring på feltet.

Som man kan lese ut av hjemlene så er det ikke slik at barn bestemmer selv når de fyller 12 år. Det er fortsatt slik at de høres, men bestemmer ikke utfallet. Det kan være flere grunner til at barnet ikke får viljen sin selv etter fylte 12 år. Det kan være en forelders alkoholproblem, overgrepsproblematikk, voldsproblematikk osv. Det kan være at barnet har særlige utfordringer som den ene forelderen er bedre utrustet til å følge opp osv. Praksis er likevel at barn som har fylt 15 år som regel får sin vilje igjennom, men fortsatt med visse forbehold. Det skal mye til for at retten skal komme til et annet resultat enn det et barn på 15 år selv ønsker. Etter vergemålsloven har barn flere og flere rettigheter som 15 åring og man kommer fort i en situasjon hvor det retten bestemmer blir illusorisk da barnet handler som barnet vil.

På den andre siden så er det sjeldent retten velger å høre barn under 7 år. Etter min mening er dette noe merkelig både da barnekonvensjonen ikke setter noen nedre aldersgrense og da bl. § 31, 1. ledd ikke setter noen nedre aldersgrense. Det at det vil være en saksbehandlingsfeil ikke å høre et barn som har fylt 7 år og de fleste domstoler synes å være mer opptatt av ikke å begå en saksbehandlingsfeil enn å finne ut hva barnet faktisk ønsker. Det er vel liten tvil om at når det gjelder modenhet så er det ingen svart hvit grense som kan trekkes på 7årsdagen. Her bør domstolene i mye større grad vurdere hvorvidt også en 6åring bør høres. Det kan være at man får en stemningsmåling i saken som man ellers ikke ville fått.

Foreldreansvarets innhold

Det er vanskelig for mange å definere hva foreldreansvaret er. Det kan være greit innledningsvis å si at det i rettslig sammenheng bare brukes foreldreansvar, fast bosted og samvær. Noen har tatt til seg begreper som foreldrerett og omsorg, men dette er begreper som i nyere lovgivning og praksis ikke er gitt noe innhold.

Barneloven definerer ikke omfanget og innholdet av foreldreansvaret. Det som kommer klart frem av barneloven er at dersom du har del i foreldreansvaret så kan du nekte å samtykke til at den som har fast bosted for barnet flytter ut av landet med barnet. Ellers er det vanlig å tro at rett til informasjon om barnets skolegang og helse hører til foreldreansvaret. Dette er feil. Rett til informasjon har man uten å ha del i foreldreansvaret. Dette følger direkte av barneloven § 47

§ 47. Rett til opplysningar om barnet.

Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.

Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.

I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her

Hva gjenstår da av rettigheter og plikter knyttet til foreldreansvaret? Høyesterett gjorde en slags oppsummering av foreldreansvarets innhold i en avgjørelse fra 2003 (Rt-2003-35)

«… Under foreldreansvaret hører blant annet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling og samtykke til medisinske inngrep, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til inngåelse av ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands, jf. Ot.prp. nr. 56 (1996-1997) på side 56. Felles foreldreansvar innebærer at beføyelsene ligger til foreldrene i fellesskap. Området for foreldreansvaret etter samlivsbrudd avgrenses etter barneloven § 35b mot større avgjørelser om dagliglivet, som den av foreldrene som barnet bor fast hos treffer, og avgjørelser som følger med det å være sammen med barnet. Barnet selv skal etter hvert også involveres i beslutningene. …»

Oppsummeringen er ikke nødvendigvis utfyllende da ny lovgivning og spredt lovgivning vil kunne tillegge enkelte oppgaver til foreldreansvaret. I min advokatpraksis så er som regel foreldreansvaret et tema hvor den ene forelderen enten har så liten kontakt med barnet at det vil være kunnstig at denne forelderen skal ha en slik styringsrett i barnets liv eller når konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt at det vanskelig vil bli enighet om de avgjørelser som skal tas i fellesskap. Det kan også tenkes at vidt forskjellige trosretninger kan nødvendiggjøre en deling av foreldreansvaret dersom man er ufravikelig i sin mening om i hvilken tro barnet skal oppdras.