Barnets beste

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at “handsaminga”, altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.

I rettssalen

Mange klienter lurer før en rettssak på hvordan de skal kle seg og oppføre seg i rettssalen. I alle rettssaler praktiseres vanlig høffelighet. Man svarer høffelig og tydelig, man tygger ikke tyggis, har ikke bena på bordet, tar av seg hodeplagg og inntar ikke måltid under møtet. Det er ingen kleskode, men normalt hverdagslig kledd er det vanligste. Stivpyntet eller slitt og skittent er greit å unngå. Noen dommere vil tillate at det drikkes annet enn vann så lenge man bare har en kopp på bordet,  mens andre dommere ikke tillater at noe annet enn fremsatt vann drikkes. Det er ofte mer avslappet i saksforberedende møter hvor man bruker møterom i stedet for rettssal. Da får man i mange domstoler også servert kaffe og te. Som de fleste nok har fått med seg så skal man også reise seg for dommeren når dommeren kommer inn og når dommeren skal gå ut. Dette gjøre både partene og advokatene, samt andre tilstede.

Barneloven § 60 er endret (2014)

1. januar 2014 fikk vi en ny ordlyd i barneloven § 60 om midlertidige avgjørelser. Lovteksten lyder nå slik:

hopewulff§ 60.Førebels avgjerd

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det. Etter krav frå ein part skal retten i alle høve ta førebels avgjerd dersom det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.

Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

 

Det nye er at retten skal ta en midlertidig avgjørelse dersom det er risiko for at barnet utsettes for vold eller annen skadefare. Tidligere så har det vært opp til rettens skjønn slik formulert i første setning og man har opplevd at på bakgrunn av at en midlertidig avgjørelse prøves med mye mer begrenset bevisførsel enn i hovedforhandling så har domstolen valgt ikke å ta en avgjørelse selv om slik risiko er påstått å foreligge fra den ene part. Bestemmelsen gjør det nå tryggere for barn i vanskelige situasjoner siden retten også har et ansvar om forsvarlig opplyst sak før avgjørelse fattes. Samtidig er det grunn til å tro at vi kan oppleve en økning i påstander om vold og annen risio med noe dårlig bevismessig dekning, men likevel da tvinger retten til å belyse saken og ta en avgjørelse som kanskje til slutt bygger på andre momenter men gir det ønskede resultat.

 

Reisekostnadene ved samvær

kjørewulffDe fleste synes å tro at loven sier at man skal dele reisekostnadene ved samvær likt. Med andre ord, dersom barnet skal reise med fly frem og tilbake til et samvær så skal man betale halve reisen hver. Dette kan man selvfølgelig bli enig om, men lovregelens utgangspunkt er at man skal dele etter inntekt. Den som tjener mest skal betale mest. Tjener den ene 500.000 kroner i året og den andre 250.000 i året så betaler den som tjener mest dobbelt så mye som den som tjener minst. Skal noe annet gjelde krever det avtale eller så kan retten finne at det er rimelige grunner til å sette en annen fordeling. I praksis møter man på mange problemer knyttet til denne bestemmelsen. Spesielt når den ene parten har eget firma og velger ikke å ta ut lønn en periode for å påvirke fordelingsnøkkelen. Andre ganger kommer beskyldninger om ikke-beskattet inntekt som da ikke kommer med i betraktning.

Reisekostnadene er regulert i barneloven § 44:

§ 44.Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen eller departementet sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.

Første møtet med advokat

AdvokatlampeWulffFor noen er første møtet med advokat litt vanskelig.  For oss som jobber med saker etter barneloven, og da spesielt saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar så har vi ofte nøkkelinformasjon vi ønsker tidlig i samtalen. For min del er det nyttig med en kortversjon først hvor samlivslengden, bruddtidspunktet og barnas alder nevnes. Deretter vil jeg ofte foretrekke å grave litt selv i problemstillingene. Hvilken vending samtalen tar avhenger selvfølgelig av hva problemstillingen er. Er det en forelders rusbruk som er hovedtema så vil de fleste spørsmål dreie seg om dette. I saker etter barneloven er det ofte ikke mange dokumenter. Er det en barnevernsak så er det ofte mer skriftlig. Men dersom du har meklingsattest, samværsavtale, opplysninger som fremkommer i en epostkorrespondanse eller annet skriftlig, så foretrekker jeg å få dette i første møtet.

 

Jubileumsår

10aarI år har jeg jobbet som advokat / adv.flm i 10 år. Jeg startet i januar 2004 hos advokat Harald Hauso. Januar 2006 ble advokatfirmaet Wulff AS stiftet. Gjennom årene har jeg jobbet med både strafferett, arv,  bistandsadvokatoppdrag, eiendom og ikke minst barnefordelingssaker og barnevernsaker som har vært, og fortsatt er, det jeg jobber mest med.

I dag er vi et firma som har stort fokus på saker som omhander barn. Vi jobber med slike saker over hele Norge og har erfaring fra svært mange tingretter rundt om kring.

Å anke eller ikke å anke

For mange er det svært vanskelig å vite om de skal anke en sak de har tapt i tingretten. Det er selvfølgelig ikke et svar som er dekkende for alle situasjoner på dette spørsmålet. For noen er det åpenbart at saken ikke bør ankes. Andre ganger er det åpenbart at tingretten har vurdert saken feil eller behandlet saken feil. De fleste saker står like usikkert for lagmannsretten som de gjør for tingretten. Dette kan fort være grunnen til å anke.

Gjennom de 10 årene jeg har ført barnefordelingssaker for domstolene har jeg sett at lagmannsrettene ganske ofte vurderer sakene annerledes enn tingrettene har gjort. Dette skyldes nok i stor grad at saker etter barneloven er preget av ikke-juridiske vurderinger. I større grad enn de fleste saker så vil dommerens personlige holdninger spille inn. I tingretten har man bare en dommer som vurderer saken ut fra sitt personlige ståsted, mens man i lagmannsretten har tre dommere som vurderer. Muligheten for en vurdering som avviker fra forvenningene er mindre når tre dommere vurderer saken enn når en dommer gjør det. I tillegg er det ofte en enorm kompetanseforskjell mellom tingretten og lagmannsretten. Dette gjelder spesielt ettersom mange mindre tingretter i strid med tilrådningen i veilderen Q15 2004 benytter dommerfullmektiger til å lede og dømme i slike saker.

Skal man vurdere en anke kommer også økonomiske vurderinger inn. Har den tapende part fri rettshjelp så vil det ofte være lavere terskel for en ny prøving enn dersom parten ikke har det.

En opplever også fra tid til annen at klienten ikke får frem budskapet sitt like godt i retten som på kontoret til advokaten. Det er mange som ikke helt klarer å være så tydelig som de er utenfor rettssalen. Jeg har sett mange ganger at en part gjør et betydelig annerledes inntrykk når han/hun tar plass i vitneboksen enn det inntrykket som ble gitt på forhånd. I lagmannsretten har man fordelen av erfaring fra denne situasjonen i tingretten. Følelsen av å sitte midt på gulvet i vitneboksen og bli spurt spørsmål fra andre enn sin egen advokat blir lettere å håndtere når man har gjennomgått det før.