Måned: november 2014

Når barneloven § 64 og § 65 kolliderer

av

Barneloven § 64 lyder:

§ 64.Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Barneloven § 65 lyder:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Logo med mer hvitTenk deg en situasjon hvor samværet har stoppet opp på tross av at man har en dom i bunnen som sier noe om hvordan et samvær skal være. Spørsmålet blir ofte da hva som er den beste måten å løse denne floken på. Barneloven har i hovedsak to verktøy:

  1. Man kan be retten om å ta en ny avgjørelse ved stevning, evt. i kombinasjon med en begjæring om midlertidig avgjørelse. Man må da ha særlige grunner etter § 64. Kanskje krever man at bosted endres til den som ikke har fått samvær.
  2. Man kan etter § 65 begjære tvangsbot. Man ber da retten komme til at hver gang bostedsforelderen ikke sender til samvær som i dommen så skal bostedsforelder betale en sum til staten. Ettersom det ikke er noen tvangsavhenting i slike situasjoner så garanterer ikke en slik begjæring at samværet blir gjennomført.

Det er ikke vanlig å begjære begge delene samtidig ettersom man har brakt på banen at det er gode grunner til å endre på nåværende situasjon så blir det kunstig å samtidig si at man tvangsbot skal ilegges. Det kan tenkes at at det lar seg kombinere dersom de særlige grunnene utelukkende skyldes forhold hos den ene parten, men dersom forholdene har endret seg på begge sider av bordet vil det bli vanskelig å ta stilling til en begjæring etter § 65 når man har gått ut og sagt først at har er det god grunn til å endre den avgjørelsen man ønsker tvangsbot i forhold til.

Jeg bruker ikke begjæring om tvangsbot dersom jeg samtidig går til sak for at jeg mener situasjonen krever en endring. Det fremstår for meg som en mye ryddigere og mer effektiv prosess da og kreve en midlertidig avgjørelse som blir tvangskraftig så snart den er avgjort. Evt. kan man i en begjæring om midlertidig avgjørelse (etter § 60) også ta med begjæring om tvangsbot, men da må man etter min mening ha særlig godt belegg for å kunne legge til grunn at også et nytt regime ikke vil bli fulgt.

 

Stevning og tilsvar etter barneloven

av

postItWulffBarneloven har en særregel for hva som skal være med i stevning og tilsvar når det anlegges sak etter barnelovens bestemmelser om fast bosted, samvær og foreldreansvar.

 

§ 58.Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

Særregelen (lex spesialis) gjelder foran bestemmelsen i tvisteloven om hva en stevning og tilsvar skal/bør inneholde.

 

Hvem som kan foreta mekling?

av

De fleste mekler på familievernkontoret, men det er også andre som kan forestå mekling mellom foreldre.

I Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven som gjelder fra 01.01.2007 fremgår det av § 4:

 

§ 4.Hvem som kan foreta mekling

Følgende personer kan godkjennes som mekler:

a) fagperson tilsatt ved offentlig godkjent familievernkontor
b) prest i offentlig kirkelig stilling eller prest eller forstander i registrert trossamfunn
c) fagperson tilsatt i offentlig helse- og sosialinstans eller ved pedagogisk-psykologisk tjenestekontor
d) ved behov kan det gis meklingsbevilling til privatpraktiserende psykolog, psykiater eller advokat.

På Svalbard kan det også gis meklingsbevilling til andre personer som finnes egnet.

Mekler må ha gode kunnskaper om voksnes og barns reaksjoner i og etter samlivsbrudd. Mekler bør være godt orientert om faglige og juridiske spørsmål som er relevante i forhold til saksfeltet, så som barne- og familiepsykologi, relevant forskning, meklingsmetodikk,lover og forskrifter mv. Innen denne rammen bestemmer Barne-, ungdoms- og familieetaten hvilken opplæring som anses påkrevet.

 

Høring av barn etter barneloven når sak etter annen lovgivning utredes

av

Barneloven § 31 lyder slik:

§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd 

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Ofte er det slik at det parallelt med en sak etter barnelovens kapittel 5 (foreldreansvar, fast bosted og samvær) kan være at det mellom samme parter eller med en av partene foregår en utredning av en annen sak. Det kan være at barnevernet har igangsatt tiltak hvor det er naturlig at barna skal høres etter barnevernloven, eller det kan være at barna høres som ledd i en etterforskning etter straffeprosessloven/straffeloven.

Vær da oppmerksom på at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig at barna er hørt etter annen prosesslovgivning. Det kan være at spørsmålene har kommet opp som skal avgjøres etter barneloven, men sannsynligvis er de ikke det. Har barnet blitt hørt etter barnevernloven vil som regel spørsmålene gå ut på hvordan barnet har hatt det i hjemmet, om barnet ønsker å flytte hjem eller å bli i fosterhjem. Dersom § 31 i barneloven skal være oppfylt så skal barnet informeres om den avgjørelse som skal tas før meningen innhentes. ser man i første ledd så står det at barnet må være i stand til å danne egne synspunkt om hva saken handler om. I andre ledd fremgår det at barnet skal få informasjon og mulighet til å si sin mening. Altså informasjon om det meningen skal omhandle.

Dette er viktig da manglende innhenting av barnets egen mening nesten alltid vil føre til at dommen fra tingretten oppheves dersom en av partene anker til lagmannsretten over saksbehandlingsfeil.

Taushetsplikt i barneloven

av

Taushetsplikt for de som gjør oppdrag etter barnelovens enkelte bestemmelser er regulert i barneloven § 50:

 

§ 50.Teieplikt

Den som meklar etter § 51 og § 61 første stykket nr. 2 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6, 7, 9 og 10 gjeld tilsvarande.

Den som gjer teneste etter § 61 første stykket nr. 1, 3, 4 eller 7 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Han kan utan hinder av teieplikta gje oppdragsgjevar dei opplysningar han har fått i samband med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6, 7, 9 og 10 gjeld tilsvarande.

Den som gjer tjeneste etter § 61 første stykket nr. 5 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Retten kan oppheve teieplikta etter krav frå advokaten eller representanten.

I hovedsak regulerer dette sakkyndige som oppnevnes i forbindelse med en barnefordelingssak, familievernkontoret og de som ellers mekler i slike saker.

 

Sentrale Emner i Barneretten

av
Sentrale emner i barneretten
Sentrale emner i barneretten

Boken er skrevet av Lena R.L. Bendiksen og Trude Haugli og er utgitt i 2014. Det fremgår av forordet at innfallsvinkelen er hvordan regelverket arter seg for barn, og hvordan barns interesser og behov blir og bør bli ivaretatt. Flott bok for jurister og andre som jobber med barneretten.

Advokaters plikt til å søke forlik i barnefordelingssaker

av

I barneloven § 49 fremgår det:

§ 49.Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Det er altså en bestemmelse i barneloven som pålegger advokater en egen plikt for å vurdere mulighetene for forlik. Vær oppmerksom på at det er noen begrensninger. For det første gjelder det bare etter dette kapitlet. Det vil si i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det gjelder altså ikke en slik vurderingsplikt i spørsmål om farsskap eller barnebidrag. Videre så er det ikke en plikt å jobbe for et forlik, men en plikt til å vurdere om det er mulig. Advokaten skal altså ikke bare blindt tale klientens sak, men selvstendig ta en vurdering på om det er mulig å komme frem til et forlik. Dersom en slik mulighet til enighet vurderes å være tilstede så pålegger andre setning advokaten å opplyse sin klient om muligheten til å løse saken ved mekling.

Bestemmelsen er en fanebestemmelse da den er vanskelig å håndheve eller sette noe tvang bak. Jeg har flere ganger opplevd advokater som helt klart burde rådet sin klient til å inngå et forlik der saken er håpløs og en prosess kun er skadelig for barnet. Likevel synes ikke retten eller andre å bry seg nevneverdig om et slikt åpenbart brudd på bestemmelsen. Bestemmelsen hører således bedre inn under advokaters etiske retningslinjer hvor klage på advokaten er mer naturlig.

 

Delt bosted i folkeregistret

av

Hvilke avgjørelser som kan tas av foreldre er delt inn i avgjørelser som følger av foreldreansvaret og de som følger av fast bosted. Det er som regel avgjørelsene som kan tas av bostedsforelderen som opptar foreledre.

 

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at denbarnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere ibarnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Fra og med 1. juli 2010 kunne domstolene idømme delt fast bosted. Før da kunne foreldrene avtale dette, men ikke bli påtvunget en slik løsning. Barneloven har ikke endret § 37 slik at det fremgår der hvordan man løser uenighet om avgjørelser som etter bestemmelsen tillegges begge foreldrene. Hva gjør man da hvis foreldre med delt fast bosted f.eks. er uenige om hvilken skole barnet skal bo på?

Det fremgår av lovforarbeidene at den enkelte forelder i allefall må ha den avgjørelseskompetanse som ligger i § 37 når barnet rent faktisk oppholder seg hos denne forelder. Andre ganger løser særlovgivning slike spørsmål. Når det gjelder skolevalg er registreringen i folkeregistret avgjørende. Blir ikke foreldrene enige vil barnet høre til den skolen hvor barnet er registrert i folkeregistret.

 

Det fremgår av folkeregisterloven § 6 hvilke opplysninger som skal registreres:

 

§ 6.Ved undersøkelser som nevnt i § 5, plikter enhver som er bosatt eller er midlertidig tilstede i en kommune, å gi registermyndigheten følgende opplysninger om seg selv og sin husstand: Fullt navn, fødselsdato, fødested, kjønn og sivilstand, foreldreansvar for barn, utdanning, yrke, arbeidsgiver, bosted i kommunen (for midlertidig tilstedeværende også i hvilken kommune de er bosatt), trossamfunn, statsborgerforhold og for personer som er tilflyttet kommunen i løpet av de siste fem år, også når og hvorfra de er flyttet inn. Opplysning om tilhørighet i Den norske Kirke kan tas inn i det sentrale register som nevnt i § 1 første ledd.

Enhver som avgir hus eller husrom til beboelse for andre, plikter videre å gi oppgave til registermyndigheten over de personer han avgir hus eller husrom til, antall leiligheter, deres størrelse og husleien. Det samme plikter gårdens bestyrer eller forretningsfører.

Etter departementets nærmere bestemmelse kan også andre opplysninger kreves gitt om forhold som står i nær tilknytning til opplysningsplikten i første og annet ledd.

 

 

Forskriften om folkeregistrering gir ikke svar:

§ 5-2.Skiftevis døgnhvile

Personer som tar sin døgnhvile skiftevis på to eller flere steder, regnes som bosatt der de tar sin overveiende døgnhvile, med mindre noe annet følger av bestemmelsene i kapittel 6.

En må ut fra gjeldende regelverk legge til grunn at barnet blir å gå på skole der hun /han er folkeregistrert.

Bindende avtale om bosted og samvær

av

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.

Rett til spesialundervisning

av

Retten til spesialundervisning står regulert i opplæringslova (opplæringsloven) § 5-1:

 

§ 5-1.Rett til spesialundervisning

Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning.

I vurderinga av kva for opplæringstilbod som skal givast, skal det særleg leggjast vekt på utviklingsutsiktene til eleven. Opplæringstilbodet skal ha eit slikt innhald at det samla tilbodet kan gi eleven eit forsvarleg utbytte av opplæringa i forhold til andre elevar og i forhold til dei opplæringsmåla som er realistiske for eleven. Elevar som får spesialundervisning, skal ha det same totale undervisningstimetalet som gjeld andre elevar, jf. § 2-2 og § 3-2.

 

Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon

av

Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon (FOR-2009-09-24-1210) beskriver kommisjonens oppgaver, dens sammensetning og hva kommisjonen skal gjøre. Forskriften er kort slik at jeg legger inn hele forskriften:

 

§ 1.Kommisjonens sammensetning

Medlemmene av Barnesakkyndig kommisjon oppnevnes av Kongen for tre år av gangen. Kongen fastsetter antall medlemmer og oppnevner en leder for kommisjonen. Høy barnefaglig kompetanse skal vektlegges ved oppnevnelsen.

§ 2.Kommisjonens oppgaver

Barnesakkyndig kommisjon skal gjennomgå innsendte sakkyndige rapporter avgitt til barneverntjeneste, fylkesnemnd eller domstol. Også rapporter avgitt av sakkyndige engasjert av private parter skal gjennomgås. Forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l., fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 15 fjerde ledd gjelder så langt den passer for sakkyndige som ikke er helsepersonell.

Kommisjonen skal nytte retningslinjer for sakkyndig arbeid som underlag for sin vurdering.

Kommisjonen underretter oppdragsgiver og den som har avgitt rapporten om sin vurdering. Kommisjonen kan også pålegge de sakkyndige å avgi en tilleggsrapport innen en gitt frist.

Kommisjonens uttalelser legges ved de sakkyndige rapporter i saken.

Kommisjonen og sekretariatet kan tillegges andre tilgrensede oppgaver.

Kommisjonen skal gi departementet en årlig beretning om sin virksomhet.

§ 3.Kommisjonens sekretariat

Kommisjonen skal ha et sekretariat.

§ 4.Kommisjonens saksbehandling

Kommisjonen skal uten opphold behandle de sakene som sendes inn. Hver sak skal behandles av minst to medlemmer. Kommisjonens leder bestemmer hvilke medlemmer som skal behandle den enkelte sak, og hvilken tidsfrist saken skal behandles innenfor. Kommisjonens leder kan også bestemme at en sak skal behandles i felles møte.

Kommisjonens vurdering av de innsendte rapporter og eventuelle dissenser, skal utformes skriftlig.

Når kommisjonens leder krever det, trer kommisjonen sammen til felles møte.

§ 5.Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2010.

Det er verdt å merke seg at den sakkyndige kommisjonen ikke skal overprøve vurderingene til de sakkyndige, men passe på at arbeidet er forsvarlig i sin fremgangsmåte. Det er altså mer et prosessuelt oversyn enn et oversyn av den faglige vurderingen.

Mer fokus på hjelpetiltak i barnevernet

av

20. oktober 2014 sendte regjeringen ut høringsbrev om «forslag om å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak med hjemmel i lov om
barneverntjenester»

Høringsfristen er 5. desember 2014 og departementet beskriver formålet slik:

Departementet foreslår på denne bakgrunn en lovendring om å utvide adgangen til å pålegge
hjelpetiltak etter barnevernloven til å omfatte flere tiltak enn i dag og å senke vilkårene for å
pålegge eksisterende tiltak. Formålet med lovendringen er å forbedre situasjonen til barnet og
forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.

Advokatfirmaet Wulff har lang erfaring med saker etter barnevernloven og det er flere ganger spørsmålet om alle tiltak er vurdert eller prøvd besvares på en svært enkel måte. Som regel svares det summarisk at det er vurdert siden man kjenner plikten til å vurdere, men når man etterspør de kontkrete tiltak så viser det seg ofte at barnevernet mangler verktøy. Rettssikkerheten til de foreldre som møter barnevernet og som er i en vanskelig situasjon lider helt klart under at verktøyene er ulike rundt om i landet og at tilbudene ikke forklares godt nok. Fokuset på barnevernet som hjelper i stedet for som motstander tror jeg vil vokse frem sammen med flere tiltak som beskrives godt og som tilbys over hele landet. Videre bør barnevernet i større grad være forpliktet til å ha prøvd mer enn ett tiltak før de fremmer en 4-12 sak forfylkesnemnda.

Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

av

CIMG4758Barn over 7 år skal høres før Fylkesnemnda tar avgjørelser av betydning for barna.

Her kan du laste ned forskriften: Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

 

Talspersonens oppgave fremgår av forskriftens § 5:

 

§ 5.Talspersonens oppgaver

Talspersonen skal forsikre seg om at barnet forstår hva ordningen innebærer og om barnet fortsatt ønsker å uttale seg gjennom en talsperson. Hvis barnet senere ønsker å endre sin uttalelse, kan barnet be om en ny samtale med talspersonen. Barnet skal bli informert om denne retten.

Samtalen med barnet skal tilrettelegges etter barnets alder, modenhet, språk og kultur.

Talspersonen skal formidle barnets synspunkter i saken skriftlig til fylkesnemnda, etter å ha drøftet innholdet med barnet.

Talspersonen skal normalt innkalles til fylkesnemndas forhandlingsmøte. Talspersonen skal fremstille barnets synspunkter muntlig for nemnda. Talspersonen avlegger forsikring som for vitner etter reglene i tvisteloven, og avhøres ellers etter de samme reglene så langt det passer.