Snøballeffekten av barns utsagn som bevis i saker etter barnevernloven

bokfallwulffI saker etter barnevernloven hvor bekymringer og senere vedtak bygger på barns uttalelser ser en ofte at utsagnet eller utsagnene fra barnet får en snøballeffekt hvor ordene som er sagt forsterkes i hvert ledd de gjentas.

Det er ikke uvanlig at utsagnene refereres av barnevernet, sakkyndig og andre gjennom prosessen. Etter hvert som snøballen har vokst blir det vanskeligere for de private parter med å bli hørt dersom de er uenige i at uttalelsene kan være slik de er fremsatt.

Uttalelsene får ofte ikke en god kontradiktorisk behandling når de fremkommer. Det vil si at barnet ikke blir testet i særlig grad på situasjonen ved å sette den i sammenheng tidsmessig og plassere den i andre kontekster.

Vanligvis får vi heller ikke senere i prosessen en god kontradiksjon dersom det ikke blir gjennomført dommeravhør av barna som ledd i en straffeprosess. Når slike opprinnelige utsagn får et eget liv gjennom prosessen så kan det forplante seg på flere nivåer. Ansatte i barnevernet kan tilnærme seg barna med spørsmål og tema som legger dette til grunn som en selvfølgelighet i stedet for å teste opplysningene. For eksempel i en samtale noen måneder etter kan det være at samtaler med barnet innledes med ”går det bedre nå”, ”hvordan går det nå som du ikke” osv. Altså med klare føringer som forsterker barnets første uttalelse i stedet for å teste uttalelsen.

I straffesaker godtar vi ikke dette. Da skal barna høres gjennom dommeravhør. Helst på barnehus der det er mulig. Det skal filmes og filmen skal kunne utleveres til advokatene og til og med skrives ut for å kunne brukes. Det slår meg som manglende rettssikkerhet, og kanskje i strid med EMK artikkel 6, at barn som høres i saker etter barnevernloven, men kanskje også barneloven, ikke får samme behandling. Avgjørelsene som skal tas vil som regel ha mye større innvirkning på foreldrenes og barnas liv enn i straffesaker. Hva påvirker barnets liv mest? At far får 3 mnd fengselsstraff eller at barnet flytter fra en by i Nord-Norge til en gård i Valdres til fremmede mennesker? Jeg spår at det vil komme flere barnehus og at de i større grad vil bli brukt til å høre barn også i sivile saker med samme kontradiksjonsmuligheter som det er i straffeprosessen. Eneste motargumentet jeg kan se er at det koster penger. Barns rettssikkerhet bør vises romslighet i ethvert budsjett.

Barnet ønsker ikke samvær med far eller mor

Både barneloven, barnevernloven og flere konvensjoner mm fokuserer i økt grad på barnas egne ønsker og at barna blir hørt. Det er lovfestet flere steder at barn skal høres og gjennomgående skal uttalelsene tillegges mer og mer vekt etter alder og modenhet.

I en del saker så stopper samvær med en forelder helt opp og begrunnelsen som gis er at barnet ikke vil. Dette er på mange måter det vanskeligste området i barneretten. Hvorfor et barn ikke vil er på ingen måte sikkert har sin årsak i negative egenskaper hos samværsforelderen eller noe samværsforelderen har gjort. Det er selvfølgelig mange saker med overgrep, vold og annen psykisk belastning som begrunner nektelsen, men problemet er å skille disse fra de sakene hvor bostedsforelderen er den som styrer barnets opplevelse av samværsforelderen og som holder en negativ oppfatning i hevd.

Jeg har erfaring med mange slike saker som advokat på begge sidene og det er vanskelig. På den ene siden opplever barnet det slik uansett om det er manipulasjon eller ikke. Egenoppfatningen er fortsatt den man er manipuler til å ha. På den andre siden er det ikke til et barns beste, som regel, at et feil bilde av samværsforelderen får feste seg. Jeg tror vi vil se en større ressursbruk i fremtiden på å avdekke slike vanskelige forhold. Kanskje må høring av barn i saker hvor samværsnekt synes å kunne bli utfallet underlegges en bedre kontradiktorisk kontroll slik som i dommeravhør? I dag er det ikke regler i barneloven for hvordan barn skal høres. Bare at de skal høres. Jeg har opplevd alt fra lange referat fra korte møter til svært korte referat fra lange møter mellom dommer og barn, eller sakkyndig og barn. Hva som er utelatt vet bare den som refererer. Hvordan spørsmålene er stilt har man lite kontroll på. Hvem av foreldrene som har kontroll forut for høringen kan påvirke det vi får høre og lengden på samværstopp før høring er svært viktig. Kanskje er nettopp lengden på samværstopp en av de mer undervurderte faktorene.

Det må være åpenbart at samvær som ikke har vært i gang på 1 år kan oppleves annerledes for barnet enn samvær som ble stoppet for to uker siden. Kanskje bør dette gjøre noe med saksbehandlingstiden. Mulig domstolene burde sette inn mer ressurser i bruk av sakkyndige, særlige møter, dommeravhørlignende prosedyrer eller annet på en slik måte at tiden ikke får ødelagt saken. Det er ikke så annerledes enn dommeravhør som skal avvikles innen frister. Det er en grunn for at det er slik og det er noe merkelig at barns rettssikkerhet i sivile saker skal være så mye dårligere enn i straffesaker.