Egenproduserte dokumenter med påstander som bevis i barnevernsaker

Jeg har opplevd en økende vektlegging av barnevernets redegjørelser, påstander og skriv i saker for Fylkesnemda og tingrettene. Dette er svært problematisk. En undersøkelsesrapport, et journalnotat eller andre dokumenter produsert av barnevernstjenesten er ikke et bevis, men en nedtegnelse av det som ofte er den ene partens syn. Det er et rettssikkerhetsproblem at man skal tillegge dokumenter produsert av en part en opphøyd posisjon uten kritisk blikk og uten samtidig kontradiksjon (kontradiksjon lenge etterpå er vanskelig.)

Samme problemet er det med egenrapporter fra politiet når de er ute på oppdrag. Da oppheves plutselig alle regler om forsvarlig avhør og de rettigheter som der er og i stedet nedskrives samtaler mellom politiet og de som pågripes. Heller ikke dette bør kunne anvendes som bevis i noen sammenheng ettersom oppfatningen av hva som er sagt eller hva som har skjedd kan være forskjellig og muligheten til å korrigere er minimal.

Det har blitt en uvane at barnevernstjenesten fremlegger egne notater som bilag til de begjæringer som sendes.

Flere krangler om barna i retten

NRKP1
Her og Nå – NRK P1

Hør Advokat Christian Wulff Hansen kommentere sak om økning av antall barnefordelingssaker i NRK P1 sitt program “Her og Nå”

http://radio.nrk.no/serie/her-og-naa-hovedsending#t=28m39s

Du kan enten trykke på det temaet i programmet du vil høre eller spole til ca midt i programmet.

Jeg tror det er flere grunner til at antall saker om hvor barna skal bo fast og samværsrett har økt for domstolene (jeg tror ikke saker om foreldreansvar har økt særlig.)

Jeg tror at en hovedgrunn er at meklingsarenaen har endret seg fra å være familievernkontorene til tingrettene. Frem til 2004 var foreldre pålagt tre meklingsmøter hos familievernkontoret før de kunne få en obligatorisk meklingsattest. Nå er det kun krav til ett meklingsmøte og mange foreldre ser på dette møtet som en mellomstasjon de er pålagt før de kan får mekle et sted hvor avtaler kan få tvangskraft og avgjørelser kan avsies dersom man ikke blir enige.

En meklingsattest som ikke er eldre enn 6 måneder er et vilkår for at saker etter barneloven skal behandles av tingretten.

Mens domstolen kanskje opplever det som negativt med en slik økning, tror jeg det kan være positivt. At sakene kommer raskere over i tingretten tror jeg fører til at de løses raskere.

Tingrettens mekling er med advokater, dommer og som regel sakkyndig psykolog.

Det må være barnas beste at slike saker blir oppklart raskest mulig slik at barna sikres stabilitet og forutsigbarhet på et tidlig tidspunkt.

Alternativet med mer mekling utenfor retten vil kunne føre til en forlengelsen av konflikten mellom foreldrene.

statistikk om barnevern

15. desember 2014 publiserte SSB; Statistisk sentralbyrå statistikk som viser hvor mange barn og unge som mottar tiltak fra barnevernstjensten.

Det fremgår av statistikken at 3 150 barn og unge fikk tiltak fra barnevernet i 2013, om lag det samme som i 2012. På slutten av 2013 var det òg 4 prosent færre barn og unge med tiltak enn på slutten av 2012. Dette kan tyde på at omfanget av barn med tiltak fra barnevernet stabiliserer seg.

Andre tall som kan leses ut av statistikken:

  • 79% av bekymringsmeldingene fører til videre undersøkelser
  • Politi, barnevernstjenste og skole står bak de fleste bekymringsmeldingene
  • De fleste meldingene dreier seg om manglende foreldreferdigheter
  • 41 500 undersøkelser ble startet
  • 43% av undersøkelsene ledet til tiltak
  • Barnevernstjenestene hadde driftsutgifter på 10,7 milliarder kroner

Les alt hos SSB

Når kan saken behandles av norsk domstol?

I et mer og mer internasjonalt samfunn dukker det til stadighet opp situasjoner hvor en av partene har tilknytning til et annet land. Spørsmålet blir da i hvilke tilfeller skal eller kan saken om fast bosted og samvær behandles av norsk domstol?

§ 82.Når sak om foreldreansvar eller samværsrett kan handsamast av norsk doms- eller styresmakt.

Sak om foreldreansvar, om kven barnet skal bu saman med eller om samværsrett kan reisast for norsk domstol eller handsamast av fylkesmannen

a) dersom den kravet rettar seg mot er busett i Noreg
b) dersom barnet er busett i Noreg, eller
c) dersom spørsmål om foreldreansvar eller samværsrett tidlegare er avgjort i Noreg, med mindre det er høve til å få spørsmålet avgjort i utlandet og avgjerdsorganet meiner at saka bør avgjerast der.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet eller saksøkte har opphald i Noreg.

 

Mest praktisk har jeg erfart at det er at bokstav c) er grunnlaget. At det tidligere er avgjort i Norge. Det er videre praktisk med andre ledd da begjæringen kan komme i en sommerferie eller lignende når barnet befinner seg i Norge. Bokstav a) og b) er mer på linje med de ordinære verneting-reglene i tvisteloven og barneloven.

Innkalling til saksforberedende møte etter barneloven § 61, første ledd nr 1.

Mer eller mindre alle som har havnet i en barnefordelingssak, en sak etter barneloven om fast bosted, samvær og/eller foreldreansvar, får en innkalling fra tingretten til å møte i et saksforberedende møte etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1.

 

bestemmelsen lyder:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

 

Bestemmelsen inneholder som en kan lese en beskrivelse av hva et slikt møte har som mål. Retten skal søke å klarlegge vha foreldrene er uenige om, drøfte videre saksbehandling og mekle mellom partene dersom saken er egnet for det.

Svært mange tingrette, også noen av landets største, følger ikke loven og bruker det saksforberedende møtet til å avholde en minirettssak der det er uklare regler, ingen vet på forhånd hva som skjer og hvor det plutselig godtas vitneførsel. Som advokat i mange av disse sakene er det nå viktig at problemstillingen rundt disse møtene og manglende retningslinjer bringes frem.

Mange dommere gjennomfører innledningsforedrag, kryssforhør av partene og en skarp tone for så å lufte mulighetene for forlik. Det er utrolig hvor forskjellig praksis det er rundt om i landet rundt disse møtene. Størst suksessprosent mht forlik opplever jeg i saker hvor tingrettene gjennomfører mekling innledningsvis i regi av sakkyndige. gjerne separate meklinger. om det gjør sakkyndige inhabil til å være med som utreder så er det helt i orden. det viktigste er at man gjør et skikkelig meklingsforsøk. Konfrontasjonsstilen skjerper konflikten og gjør det svært vanskelig å få til fornuftige løsninger. Noen dommere møter og sier at de ikke har erfaring med slike saker og fører det derfor som enhver annen sak. Dette er en tabbe og jeg synes det er graverende at ikke Domstoladministrasjonen fokuserer på å lære dommerne barnerettsprosess når den nå er så mye mer fokusert på mekling enn nesten en hvilken som helst annen prosess. Jeg er ikke kjent med noen andre sakstyper hvor lovverket åpner for opp til tre meklingsmøter før evt. hovedforhandling. Jeg har forøvrig oplevd flere ganger at retten til og med har avhold fire saksforberedende møter og at det var det som skulle til for å få et endelig forlik.

 

Jeg har hatt svært mange slike saker i svært mange av Norges tingretter og er overbevist om at følgende fremgangsmåte gir best resultat:

  1. Retten settes på et møterom rundt et møterom, med dommer og sakkyndig. Rettssal brukes ikke.
  2. Retten innleder. Sier at sakens dokumenter er kjent og at man derfor ikke har behov for innledningsforedrag.
  3. Partene får si litt om sitt standpunkt og egen advokat får veilede litt. spørsmål fra motpartens advokat bør utelukkes og fokus bør være på de virkelig viktige tingene. Kan noe utelates for ikke å hindre enighet så bør det det.
  4. bartene setter seg deretter på hvert sitt rom og sakkyndige går mellom partene som får konferere med sin advokat når det er den andre parten sakkyndige snakker med. Da holdes aktiviteten oppe og forlsag er hele tiden gjennomdrøftet når sakkyndige snakker.
  5. Dersom systemet kommer på plass med rytme og deling av derier så møtes man i fellesskap igjen og gjennomgår detaljer for hentetid, sted osv.
  6. Blir partene ikke enige går det over i planlegging av hovedforhandling, diskusjon om oppnevning av sakkyndig til utredning osv.
  7. Er det begjært midlertidig avgjørelse, og retten velger å ta dette ( er en “kan” regel) så bør advokatene tillates ytterligere spørsmål til sine klienter og til motparten før en prosedyre.
  8. Når det er begjært midlertidig avgjørelse bør det derfor ikke settes av bare en havl dag slik det ofte gjøres. Man bør ha godt med tid til å søke enighet og ikke rushe partene mot en hovedforhandling. De utroligste sakene lar seg erfaringsmessig løse med hjelp fra gode advokater og gode dommere og psykologer.