Måned: februar 2016

Indispositive og delvis indispositive saker

Advokat Christian Wulff Hansen

indispositiv

At en sak er indispositiv betyr at partene i saken ikke har fri rådighet over saken. Med dette menes at partene ikke kan forlike saken som de vil uten samtykke fra retten (evt. fylkesnemnda.) Det betyr også at retten/fylkesnemnda kan komme til et annet resultat enn det begge partene påstår.

Saker etter barnevernloven er indispositive fullt ut.

Saker etter barneloven er delvis indispositive.

At saken er delvis indispositiv betyr at partene har en viss kontroll over om det blir en sak eller ikke. Altså om en sak skal bringes inn for retten eller ikke, men når en sak er brakt inn for retten så har retten et selvstendig ansvar for å påse at resultatet av saken er til barnets beste helt uavhengig av hva foreldrene mener og ønsker. Satt på spissen kan det bety at partene er enige om delt fast bosted, men retten kommer til at her må bosted være hos far. Eller at far påstår at mor skal ha samvær hver annen helg og mor påstår at hun skal ha samvær halvparten av tiden, men retten kommer til at det ikke skal være samvær. retten er med andre ord ikke bundet av partenes mening om resultatet.

Morspresumpsjonen i barnelovene fra 1954

Advokat Christian Wulff Hansen

mockups-new (1038)

Før barneloven av 1981 som fortsatt gjelder i dag, etter en del revisjoner, hadde vi to barneloven.

  1. Lov om barn i ekteskap av 1954
  2. Lov om barn utenfor ekteskap av 1954

Begge lovene hadde presumpsjon om at mor var best skikket til å ha ansvaret for barna. I begge disse lovene ble begrepet «foreldremakta» brukt.

 

I lov om barn i ekteskap § 8 heter det at «Er barnet lite, bør moren i regelen ha foreldremakta, om ikke retten, eller fylkesmannen når foreldrene er enige om å la han ta avgjørelsen, kommer til at det er bedre for barnet å være hos faren.»

Morspresumpsjon

 

I lov om barn utenfor ekteskap heter det i § 3 at «Mora har foreldremakta over barnet.» Om moren dør kan barnevernsnemnda la faren få foreldremakten hvis han ønsker det og nemnden ikke mener det er utilrådelig.»

20160226_140016

 

 

 

Når sakkyndige har en pleasingadferd

Advokat Christian Wulff Hansen

8

Et av de største rettssikkerhetsproblemene vi har i dag er saker etter barnevernloven hvor sakkyndige har blitt økonomisk avhengige av oppdrag fra et gitt barnevern. Det har fremkommet eksempler på barneverntjenster som har avsluttet sitt «samarbeid» med en sakkyndig da konklusjonen ikke var slik de ønsket. Det har fremkommet eksempler i min praksis hvor rapporter fra domstolen i sak etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 avgis og fremstår nøytral, mens en parallell rapport er utarbeidet av sakkyndig med økonomiske bånd til barnevernstjenesten og er svært kritisk og polariserende.

Det er legitimt å stille spørsmål ved om det er greit at barneverntjensten innhenter sakkyndige rapporter på den måten det foregår i dag. Jeg har forståelse for at barnevernstjenesten ønsker å sikre sine vurderingen, men det er i praksis ikke det som alltid skjer. Mange ganger bestiller man begrunnelse for sine standpunkter og den økonomisk avhengige leverer. Det bør søkes nye løsninger for å sikre habilitet og økonomisk uavhengighet. Valget av sakkyndig må tas bort fra kommunen og plasseres et annet sted. Her kunne det vært et sentralt utvalg. Det kunne vært en avdeling i BUFetat eller det kunne vært noen som er helt uavhengig. Barnevernet tar da kontakt med instansen og får tildelt en sakkyndig som har kompetanse og er ledig. Praksisen med å groome en sakkyndig som etterhvert forstår hva det er man ønsker å bestille og som tjener flere hundre tusen på oppdrag fra enkelte kommuner er usunn. Dagens praksis er ikke tillitvekkende hos befolkningen.

Det er ikke slik at dette er kritikk for kritikkens skyld. Det er et reelt problem. Sakkyndiges vurderinger har alltid variert. Man kan få en vurdering i tingretten og en helt annen i lagmannsretten. En viss variasjon må vi tåle da det er vurderinger preget av skjønn. Det vi derimot ikke bør akseptere er at en part i en sak skal stå for valg av utreder og være den som betaler utreder. Hadde det vært den private part som fritt kunne velge sakkyndig og staten hadde tatt regningen hadde debatten vært fremme for lenge siden. Da hadde vi hatt bare barnevernkritiske psykologer som hadde en svært høy terskel for omsorgsovertakelse. Selvfølgelig. Det er slik disse ville fått oppdrag og tjent penger. På samme måte vokser det frem noen advokater som er høylytt barnevernkritiske for at de skal få masse klienter som ikke alltid er ressurssterke, men som jubler over at en fagperson kritiserer barnevernet. Det er ikke en sunn situasjon for rettssikkerheten.

 

Hva skal en stevning inneholde?

Advokat Christian Wulff Hansen

mockups-new (1074)

Tvisteloven § 9-2 er hjemmelen for hva en stevning skal inneholde og § 9-3 hva et tilsvar bør inneholde. Merk at stevning er en «skal»-regel, mens tilsvar er en «bør»-regel. Det er likevel slik at i saker etter barneloven så har barneloven en særbestemmelse om hva stevning og tilsvar skal inneholde. Særbestemmelsen i barneloven finner du i barneloven § 58.

Der hvor det er kollisjon mellom reglene i tvisteloven og barneloven går barneloven foran (lex specialis)

 

Barneloven § 58. Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

 

 

Tvisteloven § 9-2. Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

 

Tvisteloven § 9-3. Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi
a) saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever,
b) den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c) de bevis som vil bli ført, og
d) saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.

 

 

 

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)

Advokat Christian Wulff Hansen

mockups-new (1153)

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.

Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon

Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:

Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.

I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til  ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.

 

Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.

Alstahaug tingrett – Sak etter barneloven

Advokat Christian Wulff Hansen

rettssalmosjoen

I dag, 19. februar 2016 er advokat Christian Wulff Hansen i Alstahaug tingrett (Mosjøen) i sak etter barneloven §§ 36, 42, 43 og 60. Saken er et KOF-møte og går etter barneloven § 61, første ledd nr. 1.

 

 

 

Farskap fastsatt av annet land

Advokat Christian Wulff Hansen

mockups-new (1043)

Det følger av barneloven § 85 at Norge skal følge farskap fastsatt av annet land. Unntakene det vises til i barneloven § 6 og § 7 gjelder endring av farskap.

 

Barneloven § 85. Godkjenning av farskap eller medmorskap fastsett i utlandet

Fylgjer farskapen eller medmorskapen til eit barn beinveges av utanlandsk lov som skal nyttast etter rettsreglane i vedkomande land, skal dette leggjast til grunn i Noreg, så lenge anna ikkje er fastsett etter §§ 6 og 7.

Kongen kan i forskrift eller for det einskilde tilfelle avgjere at farskap eller medmorskap som på annan måte er fastsett etter utanlandsk lov, skal leggjast til grunn i Noreg. Det same kan fastsetjast i avtale med framand stat.

Midlertidig avgjørelse om foreldreansvar ved siktelse mm etter straffeloven

Advokat Christian Wulff Hansen

christianwulffh_206

 

Dersom den endre forelederen er sikte for eller tiltalt for å ha tatt livet av den andre forelderen med forsett eller overlegg, skal retten ta en midlertidig avgjørelse. Det er en forutsetning at den som er siktet eller tiltalt har del i foreldreansvaret. Retten skal også ta en slik avgjørelse dersom den gjenlevende krever å få del i foreldreansvaret.

 

Barneloven § 60 a. Førebels avgjerd om foreldreansvar ved sikting m.m. etter straffelova

Retten skal ta førebels avgjerd om foreldreansvaret i saker der ein av foreldra som har foreldreansvar, er sikta eller tiltala for forsettleg eller overlagt å ha valda at den andre er død. Det same gjeld dersom den attlevande i slike høve ikkje har foreldreansvar og krev å få det. Andre kan krevje å få foreldreansvaret. Retten kan avgjere at ingen skal ha foreldreansvaret. Den attlevande skal berre få foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet.

Reglane i § 63 andre stykke gjeld på same måte ved førebels avgjerd. Er det ikkje teke ut søksmål innan seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig, skal tingretten ta ny avgjerd om foreldreansvaret etter reglane i § 63.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

Som det fremgår av andre ledd i barneloven § 60a så gjelder andre ledd i § 63 også for denne bestemmelsen. Denne bestemmelsen sier:

«Der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd for forsettleg eller overlagt å ha valda at den andre er død, kan andre alltid reise sak med krav om å få foreldreansvaret innan seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig. Dersom den attlevande krev foreldreansvaret, skal retten berre gå med på kravet når dette klart er til beste for barnet. Retten tek førebels avgjerd etter § 60 a.»

Kan den ene forelderen nekte barn utenlandsreise

Advokat Christian Wulff Hansen

59

Som utgangspunkt har foreldre som har del i foreldreansvaret en rett til å ta med barn på kortere utenlandsferder. Det følger av barneloven § 41 at «Den som har sams foreldreansvar eller foreldreansvaret åleine, kan ta barnet med på stuttare utanlandsferder.» Det er i noen tilfeller mulig å stoppe en forelder fra å reise ut av landet med barnet, men det krever særskilt avgjørelse fra retten for den enkelte reise. Også dette fremgår av barneloven § 41 hvor det heter at «Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd med barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende.» Det er altså slik at det må være fare for at barnet ikke vil komme tilbake. Dette er en mer og mer aktuell problemstilling da flere og flere har barn med borgere fra andre land. Legger man til grunn at faren er konstant vil det riktige være å søke å ha foreldreansvaret alene. Også det gjennomføres ved vanlig prosess for tingretten etter mekling på familievernkontoret.

Barneloven § 41. Utanlandsferd med barnet.

Den som har sams foreldreansvar eller foreldreansvaret åleine, kan ta barnet med på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd med barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu saman med eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise til utlandet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykke til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.