Indispositive og delvis indispositive saker

indispositiv

At en sak er indispositiv betyr at partene i saken ikke har fri rådighet over saken. Med dette menes at partene ikke kan forlike saken som de vil uten samtykke fra retten (evt. fylkesnemnda.) Det betyr også at retten/fylkesnemnda kan komme til et annet resultat enn det begge partene påstår.

Saker etter barnevernloven er indispositive fullt ut.

Saker etter barneloven er delvis indispositive.

At saken er delvis indispositiv betyr at partene har en viss kontroll over om det blir en sak eller ikke. Altså om en sak skal bringes inn for retten eller ikke, men når en sak er brakt inn for retten så har retten et selvstendig ansvar for å påse at resultatet av saken er til barnets beste helt uavhengig av hva foreldrene mener og ønsker. Satt på spissen kan det bety at partene er enige om delt fast bosted, men retten kommer til at her må bosted være hos far. Eller at far påstår at mor skal ha samvær hver annen helg og mor påstår at hun skal ha samvær halvparten av tiden, men retten kommer til at det ikke skal være samvær. retten er med andre ord ikke bundet av partenes mening om resultatet.

Morspresumpsjonen i barnelovene fra 1954

mockups-new (1038)

Før barneloven av 1981 som fortsatt gjelder i dag, etter en del revisjoner, hadde vi to barneloven.

  1. Lov om barn i ekteskap av 1954
  2. Lov om barn utenfor ekteskap av 1954

Begge lovene hadde presumpsjon om at mor var best skikket til å ha ansvaret for barna. I begge disse lovene ble begrepet “foreldremakta” brukt.


 

I lov om barn i ekteskap § 8 heter det at “Er barnet lite, bør moren i regelen ha foreldremakta, om ikke retten, eller fylkesmannen når foreldrene er enige om å la han ta avgjørelsen, kommer til at det er bedre for barnet å være hos faren.”

Morspresumpsjon


 

I lov om barn utenfor ekteskap heter det i § 3 at “Mora har foreldremakta over barnet.” Om moren dør kan barnevernsnemnda la faren få foreldremakten hvis han ønsker det og nemnden ikke mener det er utilrådelig.”

20160226_140016

 

 

 

Når sakkyndige har en pleasingadferd

8

Et av de største rettssikkerhetsproblemene vi har i dag er saker etter barnevernloven hvor sakkyndige har blitt økonomisk avhengige av oppdrag fra et gitt barnevern. Det har fremkommet eksempler på barneverntjenster som har avsluttet sitt “samarbeid” med en sakkyndig da konklusjonen ikke var slik de ønsket. Det har fremkommet eksempler i min praksis hvor rapporter fra domstolen i sak etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 avgis og fremstår nøytral, mens en parallell rapport er utarbeidet av sakkyndig med økonomiske bånd til barnevernstjenesten og er svært kritisk og polariserende.

Det er legitimt å stille spørsmål ved om det er greit at barneverntjensten innhenter sakkyndige rapporter på den måten det foregår i dag. Jeg har forståelse for at barnevernstjenesten ønsker å sikre sine vurderingen, men det er i praksis ikke det som alltid skjer. Mange ganger bestiller man begrunnelse for sine standpunkter og den økonomisk avhengige leverer. Det bør søkes nye løsninger for å sikre habilitet og økonomisk uavhengighet. Valget av sakkyndig må tas bort fra kommunen og plasseres et annet sted. Her kunne det vært et sentralt utvalg. Det kunne vært en avdeling i BUFetat eller det kunne vært noen som er helt uavhengig. Barnevernet tar da kontakt med instansen og får tildelt en sakkyndig som har kompetanse og er ledig. Praksisen med å groome en sakkyndig som etterhvert forstår hva det er man ønsker å bestille og som tjener flere hundre tusen på oppdrag fra enkelte kommuner er usunn. Dagens praksis er ikke tillitvekkende hos befolkningen.

Det er ikke slik at dette er kritikk for kritikkens skyld. Det er et reelt problem. Sakkyndiges vurderinger har alltid variert. Man kan få en vurdering i tingretten og en helt annen i lagmannsretten. En viss variasjon må vi tåle da det er vurderinger preget av skjønn. Det vi derimot ikke bør akseptere er at en part i en sak skal stå for valg av utreder og være den som betaler utreder. Hadde det vært den private part som fritt kunne velge sakkyndig og staten hadde tatt regningen hadde debatten vært fremme for lenge siden. Da hadde vi hatt bare barnevernkritiske psykologer som hadde en svært høy terskel for omsorgsovertakelse. Selvfølgelig. Det er slik disse ville fått oppdrag og tjent penger. På samme måte vokser det frem noen advokater som er høylytt barnevernkritiske for at de skal få masse klienter som ikke alltid er ressurssterke, men som jubler over at en fagperson kritiserer barnevernet. Det er ikke en sunn situasjon for rettssikkerheten.

 

Hva skal en stevning inneholde?

mockups-new (1074)

Tvisteloven § 9-2 er hjemmelen for hva en stevning skal inneholde og § 9-3 hva et tilsvar bør inneholde. Merk at stevning er en “skal”-regel, mens tilsvar er en “bør”-regel. Det er likevel slik at i saker etter barneloven så har barneloven en særbestemmelse om hva stevning og tilsvar skal inneholde. Særbestemmelsen i barneloven finner du i barneloven § 58.

Der hvor det er kollisjon mellom reglene i tvisteloven og barneloven går barneloven foran (lex specialis)

 

Barneloven § 58. Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

 

 

Tvisteloven § 9-2. Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

 

Tvisteloven § 9-3. Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi
a) saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever,
b) den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c) de bevis som vil bli ført, og
d) saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.

 

 

 

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)

mockups-new (1153)

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.

Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon

Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:

Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.

I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til  ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.

 

Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.

Alstahaug tingrett – Sak etter barneloven

rettssalmosjoen

I dag, 19. februar 2016 er advokat Christian Wulff Hansen i Alstahaug tingrett (Mosjøen) i sak etter barneloven §§ 36, 42, 43 og 60. Saken er et KOF-møte og går etter barneloven § 61, første ledd nr. 1.

 

 

 

Farskap fastsatt av annet land

mockups-new (1043)

Det følger av barneloven § 85 at Norge skal følge farskap fastsatt av annet land. Unntakene det vises til i barneloven § 6 og § 7 gjelder endring av farskap.

 

Barneloven § 85. Godkjenning av farskap eller medmorskap fastsett i utlandet

Fylgjer farskapen eller medmorskapen til eit barn beinveges av utanlandsk lov som skal nyttast etter rettsreglane i vedkomande land, skal dette leggjast til grunn i Noreg, så lenge anna ikkje er fastsett etter §§ 6 og 7.

Kongen kan i forskrift eller for det einskilde tilfelle avgjere at farskap eller medmorskap som på annan måte er fastsett etter utanlandsk lov, skal leggjast til grunn i Noreg. Det same kan fastsetjast i avtale med framand stat.

Midlertidig avgjørelse om foreldreansvar ved siktelse mm etter straffeloven

christianwulffh_206

 

Dersom den endre forelederen er sikte for eller tiltalt for å ha tatt livet av den andre forelderen med forsett eller overlegg, skal retten ta en midlertidig avgjørelse. Det er en forutsetning at den som er siktet eller tiltalt har del i foreldreansvaret. Retten skal også ta en slik avgjørelse dersom den gjenlevende krever å få del i foreldreansvaret.

 

Barneloven § 60 a. Førebels avgjerd om foreldreansvar ved sikting m.m. etter straffelova

Retten skal ta førebels avgjerd om foreldreansvaret i saker der ein av foreldra som har foreldreansvar, er sikta eller tiltala for forsettleg eller overlagt å ha valda at den andre er død. Det same gjeld dersom den attlevande i slike høve ikkje har foreldreansvar og krev å få det. Andre kan krevje å få foreldreansvaret. Retten kan avgjere at ingen skal ha foreldreansvaret. Den attlevande skal berre få foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet.

Reglane i § 63 andre stykke gjeld på same måte ved førebels avgjerd. Er det ikkje teke ut søksmål innan seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig, skal tingretten ta ny avgjerd om foreldreansvaret etter reglane i § 63.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.


Som det fremgår av andre ledd i barneloven § 60a så gjelder andre ledd i § 63 også for denne bestemmelsen. Denne bestemmelsen sier:

“Der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd for forsettleg eller overlagt å ha valda at den andre er død, kan andre alltid reise sak med krav om å få foreldreansvaret innan seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig. Dersom den attlevande krev foreldreansvaret, skal retten berre gå med på kravet når dette klart er til beste for barnet. Retten tek førebels avgjerd etter § 60 a.”

Kan den ene forelderen nekte barn utenlandsreise

59

Som utgangspunkt har foreldre som har del i foreldreansvaret en rett til å ta med barn på kortere utenlandsferder. Det følger av barneloven § 41 at “Den som har sams foreldreansvar eller foreldreansvaret åleine, kan ta barnet med på stuttare utanlandsferder.” Det er i noen tilfeller mulig å stoppe en forelder fra å reise ut av landet med barnet, men det krever særskilt avgjørelse fra retten for den enkelte reise. Også dette fremgår av barneloven § 41 hvor det heter at “Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd med barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende.” Det er altså slik at det må være fare for at barnet ikke vil komme tilbake. Dette er en mer og mer aktuell problemstilling da flere og flere har barn med borgere fra andre land. Legger man til grunn at faren er konstant vil det riktige være å søke å ha foreldreansvaret alene. Også det gjennomføres ved vanlig prosess for tingretten etter mekling på familievernkontoret.

Barneloven § 41. Utanlandsferd med barnet.

Den som har sams foreldreansvar eller foreldreansvaret åleine, kan ta barnet med på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd med barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu saman med eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise til utlandet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykke til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Sør-Trøndelag tingrett – Sak etter barneloven

sortrondelagtingrett15. februar 2016 er advokat Christian Wulff Hansen i Sør-Trøndelag tingrett i sak etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1.

Tre saksforberedende møter etter barneloven § 61, første ledd nr. 1 er mulig, men ikke vanlig. Loven åpner for tre møter og jeg har også opplevd fire slike møter. Retten er som regel opptatt av at vi beveger oss fremover. Står prosessen stille berammes ikke flere møter og det går over i hovedforhandling. Mange ganger er det tredje møtet unødvendig da partene som regel i forkant av det tredje møtet som regel vet om det er mulig å komme frem til et forlik eller ikke.

Forskudd på barnebidrag

Det følger av barneloven § 79 at forskudd på barnebidrag er regulert i egen lov (lov om bidragsforskudd – Forskutteringsloven)

§ 79.Forskot på tilskot.

Om utbetaling av forskot på tilskot gjeld reglane i lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (forskotteringsloven).

Advokat barnerett
Barnerettsbloggen

Om utbetaling og etterbetaling fremgår det av lov om bidragsforskudd § 7

§ 7.Utbetaling og etterbetaling

Bidragsforskott ytes fra og med den kalendermåned vilkårene for forskott var oppfylt. Forskott ytes likevel ikke for lengre tid tilbake enn 3 måneder før den måned krav om forskott ble satt fram.

Dersom vilkårene for rett til bidragsforskott var oppfylt på et tidligere tidspunkt enn nevnt i første ledd annet punktum, kan det bestemmes at etterbetaling skal skje for inntil 3 år dersom det er på det rene at vedkommende ikke har satt fram krav tidligere på grunn av uriktige eller misvisende opplysninger fra bidragsfogden. Dersom et krav om bidragsforskott er avslått, og dette skyldes en feil som ikke kan tilskrives den som har satt fram kravet, kan etterbetaling skje for en lengre periode enn 3 år.

Bidragsforskott ytes til og med den kalendermåned vilkårene for å motta forskott faller bort. Bortfall av retten til forskott etter § 4 første ledd gjelder likevel fra og med bortfallsmåneden, forutsatt at årsaken til bortfallet er at det tilstås en løpende kontantytelse fra det offentlige.

Ved endringer i forskottsmottakers inntekt eller andre forhold som medfører endret sats for forskott etter § 5, gis høyere forskottssats virkning fra og med den kalendermåneden inntektsendringen skjedde. Redusert forskottssats gis virkning fra og med kalendermåneden etter den nevnte måneden.

Løpende bidragsforskott utbetales forskottsvis i begynnelsen av hver måned.

Ved etterbetaling av forskott etter første eller annet ledd gjøres det fradrag for underholdsbidrag som er betalt for samme tidsrom og som skulle gått til dekning av forskottet i samsvar med § 10 første ledd. Tilsvarende kan utbetalingen av forskott for den enkelte måned begrenses eller falle bort dersom det er innbetalt underholdsbidrag for samme måned.

Ved etterbetaling av forskott etter annet ledd kan det ikke kreves erstatning etter skadeserstatningsloven eller alminnelige erstatningsrettslige regler for ytelser for tidsrom som ikke omfattes av etterbetalingen. Det kan heller ikke kreves erstatning for rentetap.

Barnefordeling vs. Foreldrekonflikt

foreldrekonfliktOver en lengre periode har saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar blitt betegnet som barnefordelingsaker. Nytt er at man ønsker å kalle dette for foreldrekonfliktsaker.

Jeg har en viss forståelse for at fordeling av barn ikke er språklig den beste måten å beskrive sakstypen på. Jeg er ikke sikker på at foreldrekonflikt er siste stopp språklig. Foreldre i konflikt kan være mye mer enn bare saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det er likevel en relativ god avgrensning da «foreldre» plasserer dette å handle om barna. Det er likevel slik at det er en tvist om barna. Å ta ordet barn ut av betegnelsen er like meningsløst som å ta barn ut av «barneloven.» foreldretvistloven? Foreldreloven? Jeg tror fortsatt at med en økende fokus på barnas rettigheter i barnerettsprosessene så bør sakstypen beskrives ved bruk av hovedpersonene. Barnerettskonflikt, barnelovkonflikt, barnetvister…

Reklame i barnerettsbloggen

barnefordeling

Vi gjør et forsøk med reklame i Barnerettsbloggen for å se om det er mulig å gå i null ved hjelp av Adsense fra Google. Håper det ikke gjør brukeropplevelsen dårligere og at de som føler nytte av bloggen tar seg tid til å trykke på reklamene de liker. Hver gang noen trykker på en reklame ruller det inn 3-7 kroner som går til serverleie, domenenavnet osv.

 

 

Flyttemelding for barn

Flyttemelding for barn

Hvis du ønsker å flytte et barn (person under 18 år) fremgår følgende av Skatteetatens hjemmeside (mine kommentarer i parentes):

Hvem skal skrive under når?

Dersom det på flyttetidspunktet er slik at

  • begge foreldrene er registrert bosatt sammen med barnet og har felles foreldreansvar, og den ene tar med seg barnet og flytter ut av felles hjem, må begge skrive under på flyttemeldingen.  (Det er fordi barnet har fast bosted, jf bl § 37 hos den som bor igjen)
  • barnet er registert bosatt sammen med begge foreldrene, men bare den ene har foreldreansvar, er det nok med dennes underskrift på flyttemeldingen. (Dette er svært merkelig da bestemmelsesretten er lagt til § 37 og ikke til barneloven § 30. Regelen følger av forskrift  om folkeregistrering § 7-2- se under.)
  • barnet er registert bosatt hos den ene av foreldrene med felles foreldreansvar, holder det at denne skriver under på flyttemeldingen. (Igjen ganske merkelig dersom barnet mot formodning har fast bosted hos en forelder som ikke har del i foreldreansvaret. Skjer ikke ofte, men fått henvendelser hvor det er situasjonen. Punktet strider da mot bl. § 37)
  • barnet er registert bosatt hos den ene av foreldrene med felles foreldreansvarmen det foreligger avtale om delt bosted. Da må begge foreldre skrive under flyttemeldingen. (En svært vanlig situasjon)
  • barnet er registrert bosatt hos en forelder som ikke har foreldreansvar, skal den som har foreldreansvaret skrive under på flyttemeldingen. (igjen har jeg vanskelig for å forstå hvordan dette harmonerer med barneloven § 37)

 

Flytting kan bestemmes utelukkende (innenlands) av den barnet har fast bosted hos. Dette følger av barneloven § 37:

§ 37. Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Her melder du flytting elektronisk: Skatteetaten/Folkeregistret

 


§ 7-2.Krav til flyttemelding

Melding om flytting skal gis på særskilt papirblankett eller elektronisk blankett fastsatt eller godkjent av Skattedirektoratet. Også melding avgitt på annen måte kan godtas dersom den inneholder de nødvendige opplysninger og for øvrig fremstår som en viljeserklæring om at det er foretatt en flytting. Melding om flytting til og fra utlandet skal alltid gis på papirblankett.

Flyttemelding gitt på papir skal være underskrevet av den som har meldeplikt etter loven, eller av den som den meldepliktige har gitt fullmakt. For umyndiggjorte skal vergen underskrive. For personer under 18 år er det den eller de som har foreldreansvar og som barnet bor fast sammen med som skal underskrive. For personer som har fått oppnevnt hjelpeverge som nevnt i vergemålsloven § 16 eller § 90a, kan denne underskrive meldingen alene dersom dette faller inn under hjelpevergens oppdrag.


Hvis du trenger bistand fra advokat Christian Wulff Hansen fyller du bare ut dette kontaktskjemaet:
[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Hvilke rettigheter har barn når de fyller 15 år?

Hvilke rettigheter har barn når de fyller 15 år

Mange synes å være opptatt av når barna blir 12 år. Noen tror det da er slik at barna kan bestemme selv hvor de vil bo. Slik er det ikke. Det går frem av barneloven § 31 at man skal legge stor vekt på barnas egen mening når de har fylt 12 år.

15 år er en alder som medfører mange flere rettigheter. Nedenfor finner du en del bestemmelser som omhandler rettigheter knyttet til barn når de er 15 år.


15 år er straffbar lavalder – Altså kan barn straffes etter straffeloven. Personer under 18 år er barn.

Straffeloven § 20. Tilregnelighet

For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er

a) under 15 år,

Barneloven § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.


Barneloven § 6Endring av farskap etter §§ 3 og 4 for domstolane

Barnet kan alltid reise sak for domstolane om farskap etter ekteskap eller erklæring. Er barnet mindreårig, vert saka reist av oppnemnd verje. Er barnet fylt 15 år, kan verja ikkje reise sak utan samtykke frå barnet. Når særlege grunnar taler for det, kan Arbeids- og velferdsdirektoratet reise saka.


Barneloven § 29 c. Stillinga til verja

Verja kan ikkje reise slektskapssak for ein person under verjemål som har fylt 15 år, utan samtykke frå personen med mindre personen ikkje er i stand til å forstå kva eit samtykke fører med seg.


Opplæringslova § 2-3 a. Fritak frå aktivitetar m.m. i opplæringa

Skolen skal vise respekt for elevane og foreldra sine religiøse og filosofiske overtydingar og sikre retten til likeverdig opplæring.

Elevar skal etter skriftleg melding frå foreldra få fritak frå dei delar av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande. Det er ikkje nødvendig å grunngi melding om fritak etter første punktum.

Det kan ikkje krevjast fritak frå opplæring om kunnskapsinnhaldet i dei ulike emna i læreplanen. Dersom skolen på eit slikt grunnlag ikkje godtek ei melding om fritak, må skolen behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova.

Skolen skal ved melding om fritak sjå til at fritaket blir gjennomført, og leggje til rette for tilpassa opplæring innanfor læreplanen.

Skoleeigaren skal årleg informere elevane og foreldra til elevar under 15 år om reglane for fritak og om innhaldet i opplæringa.

Elevar som har fylt 15 år, gir sjølv skriftleg melding som nemnt i første ledd.1


Opplæringslova § 3-1. Rett til vidaregåande opplæring for ungdom

Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarande opplæring, har etter søknad rett til tre års heiltids vidaregåande opplæring. I fag der læreplanen føreset lengre opplæringstid enn tre år, har ungdommen rett til opplæring i samsvar med den opplæringstida som er fastsett i læreplanen. Ungdom som har fylt 15 år, søkjer sjølv om inntak til den vidaregåande opplæringa.


Vergemålsloven § 10. Den mindreåriges adgang til å inngå arbeidsavtaler

En mindreårig som har fylt 15 år, kan selv inngå arbeidsavtale. En mindreårig som er under 15 år, kan inngå arbeidsavtale med vergens samtykke. En mindreårig kan uansett alder selv si opp en arbeidsavtale.

Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne. Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen med rimelig varsel heve arbeidsavtalen for den mindreårige.


Vergemålsloven § 11. Den mindreåriges adgang til å drive næringsvirksomhet

Vergen kan med samtykke fra fylkesmannen gi tillatelse til at en mindreårig som har fylt 15 år, kan drive en bestemt næringsvirksomhet. Fylkesmannen kan samtykke til at den mindreårige i den forbindelse også gis råderett over midler som er under fylkesmannens forvaltning etter kapittel 7. En mindreårig som har fått tillatelse til å drive næringsvirksomhet, kan på egen hånd foreta de disposisjoner som faller innenfor virksomhetens område. Dette gjelder likevel ikke disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.

Vergen skal føre tilsyn med at den mindreårige ikke handler utenfor den tillatelsen som er gitt.

Vergen kan med samtykke fra fylkesmannen trekke tilbake tillatelsen dersom hensynet til den mindreårige krever det. I så fall bestemmer vergen med samtykke fra fylkesmannen om virksomheten skal fortsette for den mindreåriges regning eller avvikles. Tilbakekall etter første punktum får bare virkning for en tredjeperson hvis denne kjente eller burde kjenne til at tillatelsen var kalt tilbake.


Vergemålsloven § 12. Rådighet over midler den mindreårige har tjent eller fått til egen rådighet

En mindreårig råder selv over midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler.

Rådigheten gir ikke den mindreårige adgang til å foreta disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.

Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen frata den mindreårige rådigheten over midler som nevnt i første ledd. Er den mindreårige fylt 15 år, kreves det samtykke fra fylkesmannen for å frata den mindreårige rådigheten.


Vergemålsloven § 41. Gaver og arveforskudd

Vergen kan ikke gi gaver eller stønader på vegne av den som er under vergemål, utover det som følger av skikk og bruk. En mindreårig over 15 år må samtykke til slik gave. Gjelder det større beløp, kreves det samtykke av fylkesmannen, selv om en slik gave følger av skikk og bruk.

Med fylkesmannens samtykke kan vergen gi arveforskudd til en livsarving hvis det foreligger et særlig behov for det, eller hvis det foreligger skriftlige nedtegnelser eller andre holdepunkter for at et slikt forskudd er i samsvar med ønsket til den som er undervergemål.


Forvaltningsloven § 16. (forhåndsvarsling).

Part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles før vedtak treffes og gis høve til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal dette også gjelde den mindreårige selv. Fristen løper fra den dag varslet er avsendt, når ikke annet uttrykkelig er sagt.

Forhåndsvarslet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at parten på forsvarlig måte kan vareta sitt tarv. I regelen gis forhåndsvarsel skriftlig. Er det særlig byrdefullt å gi skriftlig underretning, kan underretningen gis muntlig eller på annen måte.

Forhåndsvarsling kan unnlates dersom:

a) slik varsling ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres,
b) parten ikke har kjent adresse og ettersporing av ham vil kreve mer tid eller arbeid enn rimelig i forhold til partens interesser og til betydningen av varslet,
c) vedkommende part allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig.


Forvaltningsloven § 18.(partenes adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter).

En part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, for så vidt ikke annet følger av reglene i §§ 18 til 19. Dersom en mindreårig er part i saken og blir representert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv. Retten til innsyn gjelder også etter at det er truffet vedtak i saken. En mindreårig under 15 år skal ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.

Når det er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, skal forvaltningsorganet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn. Innsyn bør gis dersom hensynet til parten veier tyngre enn behovet for unntak.


Tvisteloven § 2-4. Stedfortreder for mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne mv.

(1) For personer som mangler prosessdyktighet etter § 2-2 tredje ledd, er vergen stedfortreder. Er en mindreårigs foreldre verge i fellesskap, får vergemålsloven § 18 anvendelse.

(2) En mindreårig over 15 år skal varsles til rettsmøtene. Retten skal opplyse om at den mindreårige har rett, men ikke plikt, til å være til stede i rettsmøtet. Den mindreårige skal meddeles prosesskriv samtidig med vergen, hvis ikke den mindreårige selv har erklært at det er unødvendig. For mindreåriges rett til innsyn i dokumenter gjelder § 14-1 første ledd.

(3) Gjelder søksmålet midler som forvaltes av fylkesmannen etter vergemålsloven kapittel 7, skal stevningen forkynnes også for fylkesmannen. Fylkesmannen har rett til å tre inn i saken dersom personen mangler prosessdyktighet etter § 2-2 tredje ledd. Fylkesmannens prosesshandlinger kommer i så fall personen til gode selv om de strider mot personens egne prosesshandlinger.


Barnevernloven § 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.


Arbeidsmiljøloven § 11-1.Forbud mot barnearbeid

(1) Barn som er under 15 år eller skolepliktige skal ikke utføre arbeid som går inn under denne lov unntatt
a) kulturelt eller lignende arbeid,
b) lett arbeid og barnet har fylt 13 år,
c) arbeid som ledd i barnets skolegang eller i praktisk yrkesorientering som er godkjent av skolemyndighetene og barnet har fylt 14 år.

(2) Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hva slags arbeid som skal være tillatt etter første ledd. Det kan fastsettes nærmere vilkår for slikt arbeid.

(3) Personer under 18 år må ikke utføre arbeid som kan være til skade for deres sikkerhet, helse, utvikling eller skolegang. Departementet kan i forskrift bestemme hva slags arbeid som er omfattet av dette forbudet og om listeføring av arbeidstakere under 18 år.


Kirkeloven § 3. Tilhørighet og medlemskap.

1. Bare person som er bosatt i riket og norsk statsborger bosatt i utlandet kan være medlem av Den norske kirke.
2. Barn anses å høre inn under Den norske kirke fra fødselen såfremt en av foreldrene er medlem. Hvis en av foreldrene ikke er medlem av Den norske kirke, kan de melde fra til kirkebokføreren at barnet ikke skal anses å høre inn under denne.

Blir foreldre som har foreldreansvaret sammen, begge medlemmer av Den norske kirke, skal også deres barn under 15 år anses å høre inn under denne. Tilsvarende gjelder dersom en far eller mor som har foreldreansvaret alene, blir medlem av Den norske kirke.

3. Barn av foreldre som ikke er medlemmer av Den norske kirke, anses å høre inn under denne såfremt foreldrene melder fra om det til kirkebokføreren.
4. Melding etter nr 2 og 3 gis av foreldrene i fellesskap etter at barnet er født. Har en av foreldrene foreldreansvaret alene, gis meldingen av denne. Har ingen foreldreansvaret, kan melding gis av vergen.

Retten for foreldre eller verge til å gi melding etter nr 2 og 3 vedvarer til barnet fyller 15 år.

5. Barn som etter bestemmelsene i nr 2 og 3 anses å høre inn under Den norske kirke, blir medlem av denne når det er døpt. Når barnet har fylt 18 år uten å være døpt, anses det ikke lenger å høre inn under Den norske kirke.
6. Den som er over 15 år, kan melde seg inn i eller ut av Den norske kirke.
7. Ingen kan bli medlem av Den norske kirke så lenge vedkommende er medlem av et annet trossamfunn i Norge. Den som ikke tidligere er døpt, må la seg døpe etter Den norske kirkes ritual for å kunne bli medlem av kirken.
8. Innmelding i, og utmelding av Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til kirkebokføreren på bostedet. Utmelding kan også skje skriftlig. Er vedkommende bosatt i utlandet, rettes henvendelsen til kirkebokføreren på siste bosted her, eller såfremt vedkommende ikke har hatt bosted her, til den kirkebokfører departementet bestemmer.

Melding etter nr 2-4 skjer ved personlig eller skriftlig henvendelse til kirkebokføreren på barnets bosted. Er barnet bosatt i utlandet, gjelder regelen i første ledd tredje punktum tilsvarende.

Den som mottar henvendelse etter reglene foran, skal påse at lovens vilkår er til stede, foreta registrering i kirkeboken og gi attest om det som blir registrert.

Departementet gir nærmere regler om fremgangsmåten ved innmelding og utmelding og melding etter dette nummer, herunder om hvilke opplysninger som kan kreves.

9. Departementet avgjør i tvilstilfelle om en person skal anses som medlem av Den norske kirke.
10. Personer som anses å høre inn under eller er medlem i Den norske kirke, registreres i et sentralt medlemsregister for Den norske kirke.

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]


Fylkesnemnda i Nordland – Sak etter barnevernloven

20150924_073243

8. februar 2016 er advokat Wulff Hansen i Fylkesnemnda i Nordland i sak etter barnevernloven § 4-21. En såkalt tilbakeføringsak. Fylkesnemnda i Nordland ligger i Bodø i samme hus som både Salten tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

 

Barnevenloven § 4-21. Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.

Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal barnets fosterforeldre gis rett til å uttale seg.

Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder. Er krav om opphevelse i forrige vedtak eller dom ikke tatt til følge under henvisning til § 4-21 første ledd annet punktum, kan ny behandling bare kreves der det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon.

 

Assistert befruktning

172

 

Assistert befruktning (IVF) er i Norge regulert i Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) kapittel 2.

Hva assistert befruktning er fremgår av lovens definisjon i § 2-1 a.

§ 2-1. Definisjoner

I denne lov forstås med:

a) assistert befruktning: inseminasjon og befruktning utenfor kroppen;
b) inseminasjon: innføring av sæd i kvinnen på annen måte enn ved samleie;
c) befruktning utenfor kroppen: befruktning av egg utenfor kvinnens kropp.

 


For å få lov å gjennomgå assistert befruktning stilles det i § 2-2 krav til samlivsform. Det stilles i loven ikke krav på lengden på ekteskapet eller samboerforholdet.

§ 2-2.Krav til samlivsform

Assistert befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold.


Noen lurer kanskje på hva som skjer med eggene som ikke settes inn igjen:

§ 2-14.Opplæring og kvalitetssikring

Ubefruktede egg som er hentet ut i forbindelse med befruktning utenfor kroppen, men som ikke egner seg for dette formål, kan anvendes til opplæring i og kvalitetssikring av etablerte metoder for assistert befruktning. Eggene skal destrueres etter endt forsøk.

Overtallige befruktede egg kan anvendes til opplæring i og kvalitetssikring av etablerte metoder for assistert befruktning og preimplantasjonsdiagnostikk. Vilkårene for forskning på overtallige befruktede egg i § 3-2 annet, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Ubefruktede og befruktede egg som nevnt i første og annet ledd kan bare anvendes til opplæring og kvalitetssikring etter frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra paret som mottar fertilitetsbehandling. Frivillig, uttrykkelig og informert samtykke skal også innhentes fra sædgiver dersom det benyttes donorsæd.


Eggdonasjon er ikke lov i Norge, det fremgår av samme lov § 2-18

§ 2-18.Forbud mot eggdonasjon og transplantasjon av organer og vev som produserer kjønnsceller

Donasjon av egg eller deler av dette fra en kvinne til en annen er forbudt.

Transplantasjon av organer og vev som produserer kjønnsceller fra en person til en annen med det formål å behandle infertilitet er forbudt.

Fødselsmelding

Fødselsmelding

 

Det er jordmoren som sender fødselsmelding til folkeregistreringsmyndigheten (Skatteetaten.) Meldingen skal inneholde hvem som er far til barnet eller hvem mor oppgir som barnets far dersom farskap ikke er fastsatt enda. Bestemmelsen finner du i barneloven § 1.

Skatteetaten har laget en oversikt over prosessen fra fødselsmelding til navnevalg (steg for steg)

§ 1.Fødselsmelding.

Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet i samsvar med § 3 eller § 4, eller kven mora har gjeve opp som far til barnet i tilfelle der farskapen enno ikkje er fastsett. I meldinga skal også opplysast om foreldra lever saman. Meldinga skal dessutan innehalde dei opplysningane som departementet fastset.

Når barnet er født utan at lækjar eller jordmor var til stades, skal mora sjølv gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita innan ein månad. Føder ho barnet medan ho mellombels held til i utlandet, skal ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan ein månad etter at barnet er kome til Noreg.

Fødselsmelding skal også gjevast når barnet er dødfødt.

I tilfelle då farskapen enno ikkje er fastsett eller foreldra ikkje lever saman, skal fødselsmeldinga sendast både til folkeregistermyndigheita og tilskotsfuten.

Hva er formålet med barnetrygden?

6Barnetrygdloven har en fomålsparagraf, § 1 hvor det fremgår at formålet med barnetrygd er

Barnetrygden skal bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn.

Barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall, utvidet barnetrygd, jf. § 9, skal bidra til å dekke merutgifter en enslig mor eller far har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i en egen husholdning.