Mekling hos familievernkontoret

Lurer du på hvordan mekling hos familievernkontoret foregår? Se denne informasjonsvideoen fra Bufdir

Spesialister i Barnevernsaker

spesialisterbarnevernsaker

I Norge har vi ikke spesialistutdanning for jurister. Det vil si at de fleste jurister har lik utdanning når de kommer ut i arbeidslivet. Noen har spesialfag og hovedoppgaver som gir dem litt ekstra kunnskap om et tema, men det betyr svært lite når man skal ut å jobbe som advokat. Det som gjør enkelte advokat til spesialister eller eksperter på sitt felt er som regel arbeidserfaring. Sammen med arbeidserfaringen så følger ofte kurs og annen etterutdanning som gir advokaten ekspertise på f.eks. barnevernsaker.

Min oppfatning er at det som gjør meg til ekspert/spesialist på barnevernsaker og barnefordelingssaker (foreldrekonfliktsaker brukes som begrep nå) er de flere tusen timene jeg har ført saker i tingretten, lagmannsretten og fylkesnemndene. Jeg har en unik bakgrunn i det jeg spesielt de siste 10 årene har reist rundt i hele landet og fått erfaring med hvordan ulike domstoler og fylkesnemnder behandler sakene etter barneloven og barnevernloven.

Ønsker du å komme i kontakt for å få vurdert din sak gratis kan du bruke skjemaet her: Skjema for gratis vurdering av sak

Når skal jeg kontakte advokat?

kontakteadvokatBruk av advokat er for noen naturlig mens det for andre kan virke litt skremmende. I saker som omhandler egne barn (saker om samvær, bosted og foreldreansvar etter barneloven) er det ofte et spørsmål fra henvendelsene vi får i vårt gratisvurderingstilbud (Skjema her) når det er riktig eller fornuftig å engasjere en advokat i saken.

Det varierer stort hvor i prosessen folk er når de kontakter oss. Noen vurderer skilsmisse og ønsker å vite alt om sine rettigheter før de går ut av forholdet eller før partneren forlater. Andre tar kontakt rett før de skal på mekling hos familievernkontoret. Noen har vært skilt i mange år når de tar kontakt og har en løsning som ikke fungerer, mens andre igjen ønsker at vi skal ta over en sak etter at det ikke har gått slik som forventet i de første rettsmøtene.

Som hovedregel vil vi gjøre den beste jobben dersom vi kommer inn tidlig og får være med å rådgi fra starten. Mange trår feil tidlig og bruker hele saken til å forsøke å rette opp feilene som har blitt begått. Det kan være feil bruk av instanser som politi og barnevern (vår erfaring med barnevernsaker og straffesaker setter oss i god stand til å se helheten i din sak), det kan være meldinger på telefon eller internett som hjemsøker prosessen og det kan være måten man snakker til egne barn på. Uansett hva det er så har vi 13 års erfaring med å bistå klienter i slike situasjoner og vet i det vesentlige hva man bør og ikke bør gjøre i en prosess etter barneloven. Potensialet for en positiv prosess blir større når vi får være med å velge kurs tidlig.

Det er likevel slik for mange at økonomi er viktig og selv om man tjener så mye at man ikke har krav på fri rettshjelp (over 246.000 brutto – i 2016) så er det mange som må velge når de skal engasjere advokat ut fra økonomiske hensyn. Slik jeg ser det vil det da være når man har mottatt et brev fra motparten eller motpartens advokat, rett i forkant av første mekling på familievernkontoret eller når det har inntrådt en akuttsituasjon som man selv om ta tak i umiddelbart (bostedsforelder flytter) at man bør kontakte advokat.

Søke om fri rettshjelp

frirettshjelpFri rettshjelp er en løsning som alle advokater kan velge å jobbe med. Det er ikke slik i Norge at bare enkelte advokater får jobbe med fri rettshjelpssaker som et verv. Det er enkelte sakstyper som kan gis fri rettshjelp (saker etter barneloven kap 5,6 og 7 er slike saker) og det er brutto inntektsgrenser og netto formuesgrense.

Har du ikke felles økonomi er grensen i dag 246.000 brutto. Det vil si før skatt. Både lønnsinntekt og annen skattbar inntekt, slik som NAV-støtte, skal også telle med.

Mange vil ligge like over inntektsgrensen og det blir et spørsmål om man likevel kan søke om fri rettshjelp. Det kan man. Det er dispensasjonsadgang.

I rettshjelploven § 11, siste ledd heter det

I saker som nevnt i annet og tredje ledd, kan det innvilges fritt rettsråd selv om de økonomiske vilkår i annet ledd ikke er oppfylt dersom utgiftene til juridisk bistand blir betydelige i forhold til søkerens økonomiske situasjon.

Som regel vil det kunne gis dispensasjon dersom det er sannsynlig at saken medfører store utgifter og den søkende både ligger lite over grensen, men også har viktige andre utgifter slik som omsorgen for flere barn, spesielle handikap som krever tilpasninger mm.

 


Rettshjelploven § 11.Vilkår for fritt rettsråd.

Søknad om fritt rettsråd kan innvilges uten behovsprøving i følgende tilfeller:

1. for utlending som har rett til fri rettshjelp etter utlendingsloven § 92 første ledd, annet ledd og tredje ledd første punktum, eller for den som har rett til fri rettshjelp etter statsborgerloven § 27 sjuende ledd første punktum.
2
a) for den som er part i sak hvor barnevernet har fattet vedtak som nevnt i lov om barneverntjenester § 4-6 annet og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd og § 4-25 annet ledd annet punktum, men hvor vedtaket ikke blir etterfulgt av at barnevernet starter forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter kapittel 7 i lov om barneverntjenester.
b) for den som er part i sak hvor barnevernet har startet forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter kapittel 7 i lov om barneverntjenester, men hvor saken likevel ikke blir oversendt fylkesnemnda.
3 for siktede som reiser krav om erstatning for urettmessig straffeforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31.
4 til voldsofre i erstatningssak mot gjerningspersonen.
5 til vernepliktige i førstegangstjeneste i saker som nevnt i annet ledd.
6 til den som har vært utsatt for handling som nevnt i straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a eller b, for å vurdere forhold av betydning for anmeldelse.
7 til den som er utsatt for tvangsekteskap eller forsøk på sådan som nevnt i straffeloven § 253, jf. straffeloven § 16, men hvor saken ikke er anmeldt og den nødvendige bistand er av samme art som nevnt i straffeprosessloven § 107c eller annen relevant bistand.

Søknad om fritt rettsråd kan innvilges til den som har inntekt og formue under bestemte grenser fastsatt av departementet, i følgende tilfeller:

1 i saker etter ekteskapsloven, skifteloven annen del, jf. kap. 4 eller barneloven kap. 5, 6 og 7, herunder saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.
2 i saker etter lov 4. juli 1991 nr. 45 om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører.
3 for den skadede eller etterlatte i sak om erstatning for personskade eller tap av forsørger.
4 for leietaker i sak etter husleieloven § 9-8 og tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c når saken gjelder bolig som leietaker bebor.
5. for arbeidstaker i sak etter arbeidsmiljøloven om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold.
6 for den skadede ved søknad eller klage i sak om voldsoffererstatning.
7 i klagesaker etter folketrygdloven § 21-12.

I andre saker kan det unntaksvis innvilges fritt rettsråd dersom det økonomiske vilkåret etter annet ledd er oppfylt og saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Ved vurderingen skal det legges vekt på om saken har likhetstrekk med saksfeltene i første og annet ledd.

I saker som nevnt i annet og tredje ledd, kan det innvilges fritt rettsråd selv om de økonomiske vilkår i annet ledd ikke er oppfylt dersom utgiftene til juridisk bistand blir betydelige i forhold til søkerens økonomiske situasjon.


Rettshjelpforskriften § 1-1.

Inntektsgrensen for fri rettshjelp er kr 246 000,- for enslige og kr 369 000,- for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi. Formuesgrensen for fri rettshjelp er kr 100 000,-.

 

 

Film for barn om foreldretvister – hva skjer når mor og far krangler i retten?

Domstoladministrasjonen har laget en video som foreldre kan vise barna sine slik at barna vet hva som skjer og ikke minst kan trygge dem i forkant av at de skal høres av dommer, sakkyndige eller begge.

Varsel om flytting

varselomflytting

Tidligere og frem til 1. juli 2016 var varslingsfristen før flytting regulert sammen med de andre bestemmelsene i barneloven § 42. Med virkning fra 1. juli 2016 er varslingsfristen regulert i en egen bestemmelse, barneloven § 42 a. Dette signaliserer sterkere at det er viktig at fristen overholdes, men bestemmelsen er ikke endret enda selv om ny proposisjon foreslår å utvide varslingsfristen til 3 mnd. Det er fortsatt ingen bestemt konsekvens ved ikke å overholde fristen.

 


§ 42 a.Varsel ved flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Hvor er Wulff?

advokatbarnefordelingJeg jobber med barnefordelingssaker/foreldrekonfliktsaker over hele landet. Dersom du har behov for et møte er dette noen av stedene jeg vil være fremover:

19.10.2016 til 25.10.2016 Oslo & Ski

27.10.2016 til 28.10.2016 Bodø

02.11.2016 Trondheim

10.11.2016 til 11.11.2016 Ålesund

14.11.2016 Mo i Rana

15.11.2016 til 16.11.2016 Bodø

18.11.2016 til 19.11.2016 Trondheim

22.11.2016 Mo i Rana

27.11.2016 til 28.11.2016 Hokksund / Drammen / Tønsberg

Ønsker du et møte et av disse stedene kan du kontakte meg her: KONTAKTSKJEMA

Krav på samvær, men ikke et minstesamvær

minstesamværDet følger av barneloven § 42 at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre og det følger av barneloven § 43 at forelderen som barnet ikke bor sammen med har rett til samvær med barnet. Det som derimot ikke er bestemt er et minstesamvær. I § 42 står det ingenting om samværets omfang, mens det i § 43 står at

Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Vær oppmerksom på at definisjonen på “vanlig samvær” i § 43 ikke er et minstesamvær, men et forslag til en løsning som er predefinert dersom man velger å vise til “vanlig samvær” i avtale eller dom.


§ 42.Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

§ 43.Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Terskelen for utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

sakkyndigutredningDomstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.

Så når skal man oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 (nummer-en-oppnevning)? Det har skjedd mye de siste årene rundt denne bestemmelsen. Det er nå staten (tingretten) som betaler disse utredningene, mens det tidligere var partene som måtte ta kostnadene. Da den av partene som begjærte oppnevningen. Dette fremgår nå av bestemmelsens andre ledd. I tillegg kom det inn i barneloven 1. januar 2014 at det spesielt i tilfeller hvor det er påstander om vold, overgrep eller psykiske lidelser så skal slik utredning vurderes. Altså en føring for hvilke problemstillinger som skal lede til utredning.

Min erfaring er at tingrettene ikke er samkjørte når det gjelder terskel for oppnevning. I noen tingretter møter jeg en svært restriktiv holdning til å oppnevne sakkyndig etter nr. 3 selv om det er påstander om rus, vold eller psykiske lidelser, mens i andre tingretter hvor partene har praktisert delt bosted, det er ikke begjært midlertidig avgjørelse og ingen av føringene er tilstede, ønsker tingretten en utredning å ha som en krykke for egen vurdering. I de sistnevnte tilfellene er det min påstand at tingrettene driver med ansvarsfraskriving og overlater saken til en psykolog. Når det ikke er særlige psykologfaglige problemstillinger og retten velger å sette i gang en utredning blir det lett en oppfatning av at man leter etter feil hos foreldrene i saker hvor den generelle tilbakemelding fra skole, barnehage, helsesøster og andre er at barna har det bra.

 


§ 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Alstahaug tingrett – Sak etter barneloven

alstahaugtingrett04. oktober 2016 er advokat Wulff Hansen i Alstahaug tingrett i sak etter barneloven. Saken går i Mosjøen hvor Alstahaug tingrett og Hålogaland lagmannsrett leier lokaler (Justisbygget)

Møtet er det tredje KOF-møtet i samme sak.

Mer informasjon om Alstahaug tingrett finner du her: Alstahaug tingrett

 

Domstolens sendrektighet kan ha betydning for utfallet i saken

domstolenetregberammingJeg har ved noen anledninger opplevd at det har gått 3-4 mnd fra begjæring om midlertidig avgjørelse leveres tingretten til det avholdes planmøte på telefon med retten.

I utgangspunktet er dette etter min mening et brudd på barneloven § 59, 1. ledd.

Det må være på det rene at domstolen har tid til en halvdagssak på relativt kort varsel da det er flere prosesstyper som krever denne type beredskap. Dersom det var en begjæring etter § 65 hvor samværsforelder ikke leverer tilbake barnet etter ferie er som regel prosessen raskere. Ved varetektsfengling er som regel retten parat til å ta ta en sak på sparket. Realiteten er at saksforberedende møter i de fleste domstoler berammes som halvdagssaker og ikke krever særlig mer ressursbruk hos dommeren enn både varetektsfengslinger, overprøving av akuttvedtak i barnevernssaker osv. Domstolen har tid, men følger ikke pålegget i bl. § 59, første ledd om å prioritere slike saker. Unnskyldningen om stort arbeidspress er irrelevant. Dette må prioriteres. Når det ikke bare er en stevning men også en begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 så skal dette være akuttsignalet for domstolen. Det skal ikke gå så inflasjon i disse begjæringene at de nå gis samme prioritet som hovedsaken/stevningen.

Problemet er i mange saker at nettopp at man ikke griper inn i situasjonen fører til at den saksøkte (som regel) står i en posisjon der saksøkte kan vise til at det har gått bra den perioden saken har ventet på beramming. Alternativet er at barnet ikke har det bra. Da må en minne om at bl. § 48 også gjelder for prosessen og ikke bare resultatet i saken.

Så kan man spørre seg om det er feil at den saksøkte får tildelt av domstolen et gratis poeng ved å kunne vise til “god oppførsel” etter begjæringen kom inn. Ja, det er stort problem. Poenget er billig da de fleste skjerper seg i anledning saken, men effektivt da det som utspiller seg rett før en avgjørelse tas nok alltid er vanskelig å se bort fra. Man tildeles derfor et billig poeng uten substans men som dessverre nok er mer effektivt enn poenget fortjener å være. Alt fordi mange domstoler systematisk bryter bl. § 59, 1. ledd.

 


§ 59.Sakshandsaminga

Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.

Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.

Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.