Kan en som er dømt til å betale saksomkostningene gå til ny sak om det samme uten å ha betalt?

I utgangspunktet ja.

Tvisteloven har bare regler for sikkerhetsstillelse for saksøkere som ikke bor i Norge eller i EØS-stater. Da i tvisteloven § 20-11.

I forarbeidende om generell sikkerhetsstillese heter det (Innst. O. nr. 110 2004-2005):

 Sikkerhetsstillelse

Komiteen er enig med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å innta en generell regel om sikkerhetsstillelse i tvisteloven. Årsaken til dette er at en regel av denne type vil kunne utgjøre en slik hindring for å reise sak at det vil kunne være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Det at en person ikke har betalt idømte omkostninger for en sak gjør dermed ikke at han ikke på nytt kan gå til ny sak. I de fleste tilfeller er det slik at dersom en sak er avgjort så kan man ikke gå til ny sak uansett om det samme, mens man i saker etter barneloven og noen saker etter barnevernloven kan gå til sak om det samme temaet opptil flere ganger.

Etter min mening er det viktig at det blir vurdert innført en særregel i § 64 hvor endringssaker er regulert at tidligere idømte saksomkostninger må være betalt før ny sak kan reises. Dette har mange gode hensikter for seg da det vil hindre sjikanøs saksanleggelse. Spesielt viktig er det dersom en person med fri rettshjelp anlegger sak gang på gang og da påfører en motpart store omkostninger som ikke blir dekket inn hvis saksøker blir idømt å dekke sakskostnadene til saksøkte. Man risikerer her en situasjon hvor en person uten noe å ta utlegg i eller annen økonomisk evne kan påføre en bedre bemidlet motpart store økonomiske skader gang på gang uten konsekvenser.

Sakkyndiges rolle

Det er domstolen ved dommeren som skal avgjøre saken etter barneloven. Avgjørelser etter barneloven om fast bosted og samvær bygger på en helhetsvurdering hvor flere momenter veies opp mot hverandre. Dette kan være momenter som åpenbart er psykologfaglig slik som omsorgsevne, men det er også status qou, nettverk, samarbeid osv som har et betydelig mindre tilsnitt av psykologfaglige problemstillinger. Den sakkyndige psykologen skal derfor ikke anbefale hvor et barn skal bo. Psykologen er ikke kvalifisert til å veie de momentene Høyesterett har utvikling, vekte forarbeid mot rettspraksis og teori. Mandatet til sakkyndige burde alltid tydeliggjøre at det er dommeren som skal ta avgjørelsen og at det er konkrete psykologfaglige spørsmål som skal utredes.

Dessverre ser en fortsatt at noen psykologer påtar seg dommerrollen og konkluderer med hvor de mener barnet skal bo. Det gjør forlikforsøk håpløst og hindrer en god prosess forut for hovedforhandlingen. Spesielt uerfarne dommere og dommerfullmektiger (ja, noen tingretter i landet bruker nå dommerfullmektiger i saker etter barneloven) har vansker med å utøve eget skjønn i strid med sakkyndiges anbefaling.

Det forundrer meg at det enda ikke er en kommisjon som skal kvalitetssikre rapporter i saker etter barneloven slik det er etter barnevernloven.