Juleferie

julesamværFor mange barn har nå juleferien startet og da også julesamværet. Noen barn skulle ønske de slipper å reise fra der de er og til et annet sted å feire jul, mens andre gleder seg masse til å feire jul dit de skal. Situasjonene er forskjellige og det er alltid vanskelig for noen. For noen barn blir det lettere med årene og for noen blir det bare vanskeligere. Noen barn opplever at det skjer ting på julesamvær som for mye alkohol, skuffende lite oppmerksomhet eller andre negative ting, mens andre får et etterlengtet gjensyn med nær familie, slekt og venner som de ikke har sett på en stund.

Mange foreldre snakker om sin situasjon med sine barn som om deres opplevelser er universell, men husk at det er mange opplevelser og mange nyanser for alle involverte. Det er vanskelig å finne perfekte løsninger og noen ganger er gode nok løsninger det man bør strebe etter. Et barn som ikke ønsker å reise på julesamvær er ikke alltid avgjørende opp mot en skuffet forelder som har gledet seg lenge og som ikke får se sitt barn. Det er ikke ja eller nei, null eller hundre, svart eller hvit. Det er som regel noe i mellom. En avveining. En helhetsvurdering. En avgjørelse som kan være vanskelig for både mor, far og barn.

God jul

Tvangssaker etter barneloven – ikke i Aktørportalen

Tvangssaker etter barneloven ikke i Aktørportalen

Så langt har ikke TVA-saker (saker om bruk av tvang etter barneloven § 65) vært mulig å administrere i Aktørportalen. Etter å ha blitt vant med Aktørportalen i både sivile saker og straffesaker er det frustrerende når det er en sakstype som dette som ikke kan anlegges eller benytte Aktørportalen. TVA-saker gjennomføres som de fleste andre sivile saker ved at det anlegges sak i det som ligner på en stevning, men kalt en begjæring, og har ofte en god del bilag ettersom man søker å bevise at den andre part ikke følger en dom eller et rettsforlik. Det blir derfor ofte en hybridløsning hvor noe sendes i post mellom advokater og domstol, mens noe sendes på vanlig epost og noe på krypterte epostløsninger gjennom domstolen. Min opplevelse er også at flere domstoler ikke i samme grad følger opp disse sakene som saker i Aktørportalen. Altså at det noen ganger kan gå en del tid mellom prosesshandlinger fordi domstolen ikke pusher på tilstrekkelig. Noe som selvfølgelig er mot denne sakstypens natur. Spesielt gjelder dette saker hvor barneloven § 65a benyttes.

 

§ 65 a.Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget.

Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram.

Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er sette i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga.

I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.

Krisestemning i media grunnet samværssabotasje

Samværssabotasje

De siste dagene har det vært en del mediadekning knyttet til samværssabotasje. Det har bl.a. vært vist til at noen samværsforeldre opplever at barnebidraget øker selv om mindre samvær både er mot deres vilje og kanskje på tross av en avtale eller dom. Her er bare noen av artiklene den siste tiden

Det er i hovedsak TV2 som har pushet på denne saken. Det som synes å mangle i fremstillingene er hva som er samværssabotasje. Når kan man si at samværet saboteres og når kan man si at en bostedsforelder berettiget begrenser samværet?

Hvis en ikke har en bred drøfting hvor risiko for overgrep, rus, vold osv løftes frem som vanlige årsaker til samværsnekt og dermed også sabotasje av en dom om samvær eller forlik om samvær, så blir debatten meningsløs. Det er i barneloven regler som gjør at den som mener seg utsatt for samværssabotasje har rett til å få saken sin vurdert. Enten kan vedkommende anlegge en vanlig sak med en begjæring om midlertidig avgjørelse, vedkommende kan også begjære en midlertidig avgjørelse uten samtidig å reise sak dersom det foreligger særlige grunner og det er regler om tvangsfullbyrdelse av samvær hvis samværet er et resultat av en dom eller et rettsforlik (eller reglene i bl. § 55.) Spørsmålet er da hvor mange som rent faktisk er utsatt for en urettmessig samværssabotasje som varer over mer enn noen få uker? Det kan nok tenkes noen tilfeller hvor den som er utsatt for sabotasjen ikke har råd til å bruke rettssystemet, men for de som har midlene til det, forsikringsordning som dekker det eller fri rettshjelp, vil det naturlige være å få saken prøvd. Gjentakende sabotasje av samvær som viser seg ikke å være berettiget vil også kunne begrunne at retten velger å endre barnets faste bosted.

Ny barnelov 2020: Plikt til å si ifra hvis noe kommer i veien

Ny barnelov 2020: Plikt til å si ifra hvis noe kommer i veien

Forslag til bestemmelse om ansvar for at samvær blir gjennomført har tatt med en lovfestet plikt til å si ifra i rimelig tid hvis noe kommer i veien for det avtalte samvær. Dette er et punkt som ofte tas med i forliksavtaler mellom foreldre. Det er en kodifisering av folkeskikk. Det er vanskelig å se nødvendigheten av å lovfeste en slik kjøreregel da den vil være vanskelig å tvangsgjennomføre.

§ 8-6 Ansvaret for gjennomføring av samvær

Begge foreldra har ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Foreldra skal gje kvarandre melding i rimeleg tid om noko kjem i vegen for det avtalte samværet.

 

(vær oppmerksom på at dette er ikke et lovforslag som er vedtatt.)

Forslag til ny barnelov 2020: Gjensidig rett til samvær og når er det greit å fastslå at det ikke skal være samvær

Gjensidig rett til samvær og når er det greit å fastslå at det ikke skal være samvær

I NOUen (NOU 2020:14) er det foreslått å slå sammen de gjensidige rettighetsbestemmelsene i nåværende § 42 og § 43 til en bestemmelse i ny lov. Nå er det i § 42 en bestemmelse som sier; «Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg»

og i § 43; «Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.»

I tillegg har det som nå er § 43, første ledd, 3. pkt fått plass i bestemmelsen. Altså at dersom det ikke er til barnets beste så skal det ikke være samvær. Det kan i den forbindelse være greit å påpeke at den nye ordlyden utelater at det er retten som kan komme til at det ikke skal være samvær.

Bestemmelsen fremstår i hoedsak å være en opprydding i språk og unødig mye ordbruk for å få frem budskapet.

Lovforslag: § 8-1 Barnet og foreldra sin rett til samvær

Barnet og den forelderen som barnet ikkje bur fast saman med, har rett til samvær med kvarandre. Dersom samvær ikkje er til det beste for barnet, skal det ikkje vere noko samvær.

Forslag til ny bestemmelse om samtykke fra forelder med foreldreansvar ved flytting

Forslag til ny bestemmelse om samtykke fra forelder med foreldreansvar ved flytting

I forslag til ny barnelov (NOU 2020:14) er det fremmet et forslag om muligheten til å flytte når begge foreldrene har del i foreldreansvaret. Det presiseres at dette er et forslag i en NOU og er ikke vedtatt i skrivende stund som lov.

§ 6-9 Flytting

Den eller dei som har foreldreansvaret, kan ta avgjerd om at barnet skal flytte. Når foreldra har sams foreldreansvar, kan barnet berre flytte dersom begge samtykkjer til det.

Eit barn som har fylt 12 år, kan ikkje flytte utan ein forelder som har foreldreansvar, om ikkje barnet sjølv samtykkjer til det.

Dersom det er reist sak om foreldreansvaret, kan barnet ikkje flytte før saka er avgjord.

Dersom ein av foreldra vil flytte og det er gjort avtale eller teke avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Flytting tyder i denne lova at barnet flyttar ut av landet eller til ein annan bustad innanlands som forlengjer reisevegen mellom bustadene til foreldra vesentleg.

 


Forslaget i § 6-9 vil innebære at flytting hvor avstand mellom bostedshjem og samværshjem blir vesentlig lengre, vil kreve at samværsforelder samtykker dersom han/hun har del i foreldreansvaret.

Dette vil være en vesentlig nyskapning i lovverket da samtykke til flytting ikke tidligere har vært nødvendig annet enn flytting ut av landet.

I nåværende lovgivning er det en varslingsplikt på 3 mnd for den som ønsker å flytte, samt et krav om mekling. I bestemmelsens 4. ledd så er denne varslingsplikten videreført. Etter lovforslaget vil varsling bare aktualisere seg når en bostedsforelder som har foreldreansvaret alene ønsker å flytte.

Det foreslås altså at for at bostedsforelder må ha samtykke fra samværsforelder ved flytting som medfører en vesentlig lengre reisevei mellom hjemmene dersom det er felles foreldreansvar.

Hva kan de prosessuelle konsekvensene av dette være? Sannsynligheten er, slik jeg ser det, at det vil medføre et stor økning i saker om foreldreansvar. Flytting er et vanlig fenomen av mange grunner. Mange flyttinger skjer mot samværsforelders ønske, men aksepteres i mange tilfeller uten rettslig konflikt. Behovet for å flytte på grunn av ny partner, familiære forhold, arbeidsforhold eller annet vil nok ikke bli mindre og dermed så vil behovet for å ha foreldreansvaret alene og ta en slik avgjørelse alene bli viktig for mange.

Det har ofte vært en holdning fra domstolene, sakkyndige og enkelte advokater om at foreldreansvaret er nesten innholdsløst og at det er sjeldent problemer knyttet til å utøve dette i fellesskap viser seg. Ved å tillegge foreldreansvaret en så viktig rettighet vil betydelig flere mene at det er barnets beste å ha foreldreansvaret alene da den andre urimelig stopper et behov for å flytte.

I 3. ledd fremgår det at dersom det er reist sak om foreldreansvaret så kan ikke den som ønsker å flytte gjøre dette før saken er avgjort.

Spørsmålet er om ikke det like godt fortsatt kan tillegge fast bosted å flytte innat i landet, men innføre en tilsvarende bestemmelse som sier at dersom samværsforelder reiser sak om fast bosted så kan ikke flytting gjennomføres før saken er avgjort. På en andre siden er ikke denne beskyttelsen like god ettersom man kan tenke seg flere situasjoner hvor en samværsforelder ikke mener det beste for barnet er å skifte bosted, men samtidig mener at det er viktig å opprettholde samværssystemet som er uten vesentlig lengre reisevei.

Det blir spennende å følge lovprosessen videre og se om denne bestemmelsen blir endelig vedtatt uten store endringer.