Det går et skille mellom enkelte typer sakkyndige. De som bruker tester slik som Working model of the Child, WMCI og MMPI-2 (Minnesota Multiphasic Personality Inventory), Neo-pi og Mim – og de sakkyndige som baserer seg alene på samtaler med parter, barna, komparenter, samt observasjoner.
På side 21 i «Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven» under punkt 7.2 er bruk av tester eller «selvrapporteringsskjema» skrevet følgende
Unntaksvis kan det være aktuelt å nytte ulike tester eller «selvrapporteringsskjema» i forhold til noen spesielle typer spørsmål. Slike metoder må bare nyttes der det er helt spesifikke spørsmål som det er nødvendig å besvare. Der det er viktig å få kunnskap om et barns funksjonsnivå og spesielle behov, eller der det er vanskelig å få frem relevant informasjon gjennom samtale med barnet, kan testing være hensiktsmessig. Dersom det brukes slike metoder må det kunne dokumenteres at dette er metoder som er utviklet for å besvare de spørsmål som kan avledes av mandatet, og at de vil være pålitelige ut fra den spesielle situasjonen den person som undersøkes er i. Undersøkelsen må under enhver omstendighet foretas med tilstrekkelig grad av samarbeid med den som undersøkes.
I Q15-2004 fremgår det for øvrig om nevnte veiledning at
«Barne- og familiedepartementets veiledning av februar 1998 for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven vil bestå…»
Selv om veiledningen for sakkyndig arbeid er fra 1998 er det altså presisert i veiledningen til den store oppdateringen av barneloven i 2004, hvor bl.a. § 61 med sine underpunkter ble innført, at veiledningen for sakkyndig arbeid fortsatt gjelder.
Det er ikke barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven, men i informasjonsskriv nr. 4 av 14.02.2015 fra Barnesakkyndig kommisjon (saker etter barnevernloven) fremgår det bl.a når det gjelder tester som utredningsverktøy i barnevernssaker.
«En del verktøy er utviklet som hjelpemiddel til å vurdere samspill, tilknytning, empati o.l. (WMCI, Fremmed rom situasjonen, CARE-Index) En del tester og screeningmetoder kan gi nyttig informasjon, men er oftest utviklet for en annen kontekst enn omsorgsvurderinger, og resultatene må drøftes ut fra slike hensyn. (WISC, WAIS, MINI, MMPI mm)»
Det er ingen grunn til at man skal se annerledes på bruk av MMPI-tester i saker etter barneloven enn etter barnevernloven.
Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven oppgir samtalen med partene, barna og komparenter, sammen med observasjoner som hovedmetode. Sakkyndige står i utgangspunktet fritt i sin metode når han eller hun oppnevnes for å utrede en sak etter barneloven. Domstolene bør nok i større grad enn i dag være sikker på at de sakkyndige som påtar seg oppdrag er kjent med de veiledninger som foreligger slik at det ikke benyttes store ressurser på et lappeteppe av tester (ja, noen ganger er det det) som ikke burde vært laget.
For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.
Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.
Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.
Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.
Foreslått bestemmelse om tvang:
§ 13-3 Tvangsfullføring av avtalar og avgjerder i foreldretvistar
Når avtalar med tvangskraft, jf. § 13-1, og avgjerder om samværsretten og fast bustad for barnet skal tvangsfullførast, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Ei førebels avgjerd etter
§ 11-9 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for retten der den saksøkte har heimting.
Reglane i § 4-3 andre leddet gjeld på tilsvarande måte.
Ein avtale eller ei avgjerd skal ikkje tvangsfullførast dersom det er umogleg, til dømes når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av,
eller når barnet set seg imot tvangsfullføring og har sterke grunnar til å gjere det.
Retten har plikt til å høyre barnet i saker om tvangsfullføring, jf. § 11-7.
§ 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast med henting av barnet eller med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når
ei avgjerd om fast bustad skal fullførast. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades.
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om samværsrett kan tvangsfullførast med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir
enn tre samvær. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades. Retten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong ein forelder ikkje oppfyller
samværsretten. Retten skal avgjere kor lenge tvangsbota står.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda i tilfelle der det er føremålstenleg, til dømes endre tida for henting og levering av barnet.
Den som har kravd tvangsfullføring, må be skatteetaten ved Statens innkrevjingssentral om å krevje inn tvangsbota. Bota går til statskassa.
Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Dersom den som har retten etter lova, lèt det gå lenger tid med inndrivinga, kjem inga ny bot til før den bota som er forfallen til betaling, er betalt, eller det er teke utlegg for bota.
I all hovedsak er det ikke noen store realitetsendringer i lovforslaget, men jeg merker meg spesielt
«Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir enn tre samvær.»
Denne åpningen kan kanskje være med å hindre at det blir en slags automatikk i at begjæringer om tvang møtes med begjæringer om midlertidige avgjørelser. Samtidig så må det jo ses på som en mellomløsning som kan få betydning for omkostningsspørsmålet dersom det bestemmes at det skal være en person tilstede når samværene starter opp igjen. Sammen med tvangsbøter? Uten at det er gitt medhold i bruk av tvang, men i stedet at noen er tilstede i starten?
Om dette med bruk av person til stede skriver utvalgert på side 306 i NOUen at
Utvalget foreslår imidlertid et nytt virkemiddel som kan anvendes ved tvangsfullbyrding av tvangskraftige avtaler og avgjørelser om både fast bosted og samvær. Dette virkemidlet innebærer at
retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved overleveringen, enten tilbake til barnets faste bosted eller ved oppstarten av samvær.
Utvalget går ut fra at både ansatte ved familievernet, sakkyndige eller andre kan fylle en slik rolle.
Videre antar utvalget at det er mest aktuelt å benytte ordningen ved problemer med gjennomføringen av samvær. Ordningen skal ikke ligne eller komme i stedet for offentlig tilsyn med samvær, som følger egne regler. Derimot skal ordningen legge til rette for at barnet kan flyttes fra den ene forelderen til den andre, også der møtet fremkaller visse følelsesmessige reaksjoner hos barnet
eller foreldrene. Der foreldrene overhodet ikke aksepterer å møte hverandre, men det likevel er fastsatt samvær, kan en person som utpekes etter denne bestemmelsen, være en form for mellomledd som kan gjøre opplevelsen trygg for barnet.
Den som utpekes, kan derimot ikke pålegges å hente eller bringe barnet eller passe barnet for å unngå at foreldrene møtes. Ordningen skal både kunne brukes ved overlevering til bostedsforelderen og samværsforelderen, men bare i en overgangsfase, slik at dette kan fastsettes inntil treganger. Utvalget foreslår at det offentlige skal dekke kostnadene til dette tiltaket.
Det blir spennende å se om bestemmelsen overlever det videre lovarbeidet da det også vil være spørsmål om å pålegge andre enn partene å stille opp og at det vil kreve en del ressurser da det ikke er ubetydelig med slike situasjoner som beskriver behovet for en slik lovendring.
«Hvordan vinne en krig med en psykopat», «Hvordan vinne krigen med psykopaten» eller «Hvordan vinne rettssak mot en psykopat» er gjengangere hos mange som tar kontakt med meg. De har lest dette og er overbevist om at eksen er psykopat. Noen sender meg til og med artikler om psykopater og hvordan de må håndteres.
Det kan være at det i noen saker er relevant informasjon å hente i disse skriveriene på nettet og man skal alltid huske at det finnes slike situasjoner som beskrives, men det er for mange som ukritisk tar til seg slik informasjon og tror det gjelder egen situasjon. Fordelen en erfaren barnerettsadvokat har som ikke en part i en foreldrekonflikt har er sammenligningsgrunnlag. En god advokat har sett mange situasjoner og vet at en melding fra eksen hvor man ikke får viljen sin ikke gjør et samarbeid dårlig eller vedkommende til psykopat.
Alle som skal samarbeidet etter et samlivsbrudd vil oppleve at den andre er urimelig i egne øyne fra tid til annen. Det er normalt. Det er helt normalt.
Så det første er å reflektere litt rundt om uenighet, vanskelig samarbeid, motstridighet osv bare er et samarbeid med visse utfordringer eller om det er uttrykk for noe mer. Vær også bevisst på hva motparten sier om deg og hvordan motparten oppfatter deg.
Så må man vurdere kildene. Hvem har skrevet om psykopatmøter? Er det en kreditert psykolog eller psykiater? Da er det kanskje greit å lese grundig. Er det en såret part som har tapt en sak? kan fortsatt være nyttig, men les da med noe mer kritiske øyne. Hvilket domene ligger informasjonen på? Hva annet skrives det om på samme nettsiden? Hvilke kilder refereres det til i det som skrives? Kan den som skriver ha et motiv? noe vedkommende ønsker å oppnå annet enn å dele erfaringer eller informasjon?
Forøvrig er det greit å ha noen nyanserte tanker om selve begrepet psykopat.
Psykopati er en samling av personlighetstrekk. Vi har alle en personlighet som består av veldig mange personlighetstrekk. Jeg foretrekker heller begrepet «å ha mange psykopatiske trekk».
Vi har alle psykopatiske trekk, men det er når det blir mange av dem det blir et problem.
Flere ganger får jeg slike utsagn servert på telefon og i møter med klienter. Det er ingen som gjør noe for deg om du er misfornøyd. Barneloven er lagt opp slik at enten så blir foreldrene enige eller så må en dommer i tingretten ta en avgjørelse. For at en dommer skal ta en avgjørelse så må den som er misfornøyd med tingenes tilstand sende inn stevning i saken. Altså gå til retten med saken. En sak for retten kan selvfølgelig også ende med enighet mellom partene (rettsforlik), men poenget er at det er ingen andre som har myndighet til å bestemme når partene ikke klarer å bli enige. Det finnes ikke noe organ som våker over barneloven og sørger for at foreldrene forholder seg til de prinsipper loven gir uttrykk for.
Det kan nok for mange virke litt hardt når de får beskjed om at det ikke er annet å gjøre enn å ta saken til retten, men mange saker etter barneloven hvor enighet har vært forsøkt over tid, lar seg ikke løse på annen måte enn at det bringes inn for den eneste instansen som kan ta en avgjørelse som foreldrene må følge.
Når en sak skal avgjøre i Fylkesnemnda sitter det en fagdommer i midten. Med fagdommer i denne sammenheng mener jeg jurist. Altså en nemndleder. Ved siden av sitter en fagkyndig meddommer, som regel en psykolog, og en lekdommer uten særskilt fagkompetanse som skal være relevant i saken.
Denne sammensetningen er bestemt i barnevernloven § 7-2:
§ 7-2.Fylkesnemndas sammensetning
Hver fylkesnemnd skal bestå av
a)
en eller flere ledere som fyller kravene til dommere,
b)
et utvalg av fagkyndige, og
c)
et alminnelig medlemsutvalg. Departementet kan bestemme at utvalget skal deles i underutvalg som dekker ulike deler av nemndas geografiske område.
Departementet oppnevner utvalg som nevnt i første ledd bokstav b og c. Oppnevningen gjelder for fire år om gangen. Medlemmer til utvalg som nevnt i første ledd bokstav c, skal tas fra utvalget for meddommere som velges i henhold til domstolloven § 66 første ledd.
Departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til medlemmene av utvalg som nevnt i første ledd bokstav b og c.
Fra 1. januar 2021 skiftet fylkesnemnda navn til Barneverns- og helsenemnda. Dette navneskiftet markerer en viktig endring i norsk barnevernssystem og representerer et forsøk på å styrke samarbeidet mellom barnevern og helsevesen.
Barneverns- og helsenemnda har ansvaret for å fatte vedtak i en rekke saker som angår barn og unge. Dette inkluderer blant annet omsorgsovertakelse, samværssaker og tvangsinnleggelse i psykisk helsevern for barn og unge under 16 år. Navneendringen viser til at helsevesenet også spiller en viktig rolle i disse sakene, og at det er behov for tett samarbeid mellom ulike deler av hjelpeapparatet.
Navneendringen har også en symbolsk betydning. Det viser at barnevernet og helsevesenet må samarbeide tett for å gi barn og unge den beste hjelpen og støtten. Ofte har barn og unge som har behov for hjelp fra barnevernet også utfordringer knyttet til sin fysiske og/eller psykiske helse. Ved å ha ett felles organ som jobber med både barnevern og helse, kan man sikre en mer helhetlig tilnærming til barnas behov.
Endringen i navn markerer også at det er viktig at det fokuseres på både barnevern og helsevesen når det gjelder barn og unges velferd. Tidligere var det to separate organer som jobbet med disse sakene. Barnevernet hadde ansvaret for å sikre at barn og unge hadde det bra, mens helsevesenet hadde ansvaret for å sikre at barn og unge fikk tilstrekkelig medisinsk hjelp og støtte. Med navneendringen understrekes det at disse to områdene henger tett sammen.
I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 står det bl.a at
Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
Dette er altså en «skal» regel. Det vil si at en kan ikke unnlate å gi barnet tilbakemelding om dette. Noen ganger er hvem og hvordan betydelig viktigere enn i andre saker, men det skal gjøres. Spørsmålet som jeg reiser i dette innlegget er om barnet har krav på tilbakemelding også når det er inngått midlertidige avtaler f.eks. mellom saksforberedende møter eller om det bare er hvor saken er endelig avsluttet at barnet skal gis tilbakemelding. Evt. om dette er noe man kan gjøre etter hva som er hensiktsmessig i hver enkelt sak.
Noen innspill, tanker, i denne sammenheng er:
Det beste for barnet, jf. § 48 skal gjelde ikke bare resultatet i saken, men også prosessen. Kan man si at dersom det beste for barnet er flere tilbakemeldinger så er det også det man bør gjøre?
Ordlyden viser til utfallet av «saken» og det kan peke på utfallet av stevningen og da det endelige resultatet. Til eksempel så er «sak» i barnelovens forstand stevning og ikke begjæring. Derfor har man bestemmelsen i § 60 om at man kan få en midlertidig avgjørelse før sak er reist.
Det er tilfeller hvor nettopp at barnet får tilbakemelding også i utprøving av avtaler midlertidig at avtalens gjennomføringskraft og soliditet kan avhenge av hvordan barnet får formidlet enigheten. Dette gjelder spesielt i saker hvor en mistenker at bostedsforelder påvirker barnets motvilje til samvær.
Et annet argument kan være at dersom barnet uttaler seg ved flere anledninger etterfulgt av avgjørelser eller avtaler så skal tilbakemelding gis. Det er ikke uvanlig at et barn blir hørt før et saksforberedende møte og at et barn blir hørt igjen før neste saksforberedende møte eller hovedforhandling. Det at barnet høres flere ganger og da at barnets mening i flere avtaleverk eller avgjørelser tas hensyn til enten på forskjellige måter eller at barnet endrer mening, kan tilsi at barnet får tilbakemelding de gangene barnet har kommet med sine innspill.
Forarbeidene (Prop.85 L (2012-2013)) har ikke tatt for seg denne problemstillingen
Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:
«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»
Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.
Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4
Jeg tenker at loven nok tar sikte på at det er «saken» og dermed den endelige avgjørelsen lovteksten tar sikte på å dekke, men samtidig antar jeg også at dersom det tilfører saken noe positivt og da er barnets beste at det gjøres, så bør det åpnes for at det også gjøres etter midlertidige avtaler/avgjørelser.
Ønsker du bistand i din sak etter barneloven? Ring advokat Wulff Hansen på 751 75 800
