Skolens aktivitetsplikt – en viktig plikt for et trygt og godt skolemiljø

barnekonvensjon, barns rettigheter, internasjonale konvensjoner, barns velferd, norsk lov, barnerettigheter, FNs barnekonvensjon, ratifisering, barneoppdragelse, barns beskyttelse, barneomsorg, rettigheter for barn, inkorporering, barns deltakelse, internasjonalt samarbeid, barnefamilier, barns harmoniske utvikling, barneplikter, barnekonvensjonens betydning, barnevennlige samfunn, barnekonvensjonens historie, barnekonvensjonens implementering, barnekonvensjon og kultur, sosiale fremskritt, barnekonvensjon i praksis, barn i nødssituasjoner, barnerettighetsbrudd, barns likeverdighet, barn og internasjonale rettigheter, barns rolle i samfunnet, barnekonvensjonens prinsipper


Skolen har en viktig rolle i å sikre at elevene har et trygt og godt skolemiljø. For å oppfylle denne rollen, er det innført en aktivitetsplikt som pålegger skolen og alle som arbeider på skolen å følge med på om elevene har et trygt og godt skolemiljø. Aktivitetsplikten inneholder flere delplikter, og i dette blogginnlegget vil jeg fokusere på plikten til å følge med og plikten til å gripe inn.

Plikten til å følge med på om elevene har et trygt og godt skolemiljø er en kontinuerlig plikt som alle som arbeider på skolen har, ifølge opplæringsloven § 9 A-4 første ledd. Hensikten med denne plikten er å fange opp mistanke om og få kjennskap til situasjoner der en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø. Plikten til å følge med må ses i sammenheng med skolens plikt til å forebygge brudd på retten til et trygt og godt skolemiljø ved å arbeide kontinuerlig for å fremme helsen, trivselen og læringen til elevene, jf. oppll. § 9 A-3 andre ledd.

Plikten til å følge med innebærer en plikt for den enkelte ansatte til å være årvåken og aktivt observere hvordan elevene agerer hver for seg og seg imellom. Denne plikten må tilpasses de konkrete omstendighetene rundt elevene og ved skolen. Inspeksjonsordninger og tilsyn i garderober kan være eksempler på tiltak som kan bidra til å oppfylle denne plikten. Det er viktig å understreke at elevenes rett til medvirkning etter oppll. § 9 A-4 femte ledd er også en viktig kilde til informasjon for skolen.

Skolen har også en plikt til å gripe inn mot mobbing, vold, diskriminering og trakassering, ifølge oppll. § 9 A-4 første ledd. Plikten til å gripe inn innebærer at handlingen skjer umiddelbart og er rettet mot å stoppe en situasjon som pågår og er forholdsvis akutt. De handlingene som omfattes av plikten til å gripe inn kan for eksempel dreie seg om å stanse en slåsskamp eller en annen fysisk krenkelse, om å stanse en utfrysningssituasjon eller stanse og irettesette elever som krenker andre verbalt. Det er viktig å merke seg at skolen har et skjerpet ansvar overfor elever med en særskilt sårbarhet

som for eksempel elever med funksjonsnedsettelser eller elever som har opplevd traumer eller andre belastninger. Skolen skal ha spesielt fokus på disse elevene og sørge for at de får den oppfølgingen og beskyttelsen de trenger for å ha et trygt og godt skolemiljø. Skolen skal også ha et særlig ansvar for å forebygge og håndtere situasjoner der slike elever utsettes for krenkelser eller trakassering.

For å oppfylle aktivitetsplikten er det viktig at skolen har gode rutiner og systemer for å fange opp og håndtere situasjoner der elever ikke har et trygt og godt skolemiljø. Skolen bør ha et system for å melde fra om krenkelser og trakassering, og det skal være klare retningslinjer for hvordan slike saker skal håndteres. Det er også viktig at skolen har kompetanse og kunnskap om temaet, og at alle ansatte har opplæring i hvordan de kan følge opp aktivitetsplikten på en god måte.

Aktivitetsplikten er en viktig plikt for skolen, og den er med på å sikre at elevene har et trygt og godt skolemiljø. Det er derfor viktig at skolen tar denne plikten på alvor og arbeider kontinuerlig for å oppfylle den.

Hovedregelen er ikke domstolens eneste valg

ikke ha saksforberedende møte

 

Hovedregelen når en sak om fast bosted,samvær eller foreldreansvar skal behandles i tingretten følger av barneloven § 61, første ledd, nr. 1:

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

 

 

 

I noen saker er det åpenbart at det ikke er noe å forhandle om i slike møter. Likevel vil de fleste domstolene tvinge de igjennom. noen ganger med det utfallet at domstolene unødig skaper store prosesskostnader med reiser og forberedelser, kanskje tar parten fri fra jobben, så varer møtet i 40 minutter og alle er enige om at det ikke er noe poeng å prøve. Kanskje har dette også blitt sagt i stevning eller tilsvar eller i planleggingsmøte, men likevel krever retten et slikt møte selv om det var klart på forhånd at det ikke ville føre noe sted. Retten mange steder i lanet må bli flinkere til å ta signalene fra de som kjenner saken best og sortere ut de sakene der mekling ikke kan føre frem. feks der geografisk avstand er stor og begge partene er tydelige på at det er fast bosted som er kravet. ikke minst om samværet ikke er uenighet om for den som ikke har bosted for barnet. for advokater som må reise til rettsstedet blir dette fort sløsing med tid og som et minimum bør retten uoppfordret legge opp til digitale møter når dette på forhånd er den varslede situasjonen. Det stiller seg selvfølgelig annerledes dersom det er fremsatt krav om midlertidig avgjørelse.

Tvistelovens regler om å angi vitner i stevning og tilsvar passer ikke i foreldrekonflikter

bevis vitner rettssak foreldrekonflikt

Tvisteloven er den generelle loven som regluerer sivilprosessen. En type sivilprosess er barneretten (før kalt barnefordelignssaker, nå oftere kalt foreldrekonflikter) og også Barneloven har regler om prosess.

Grunnleggende juridisk metode er at spesiallover går foran generell lovgivning. Altså, hvor det er motstrid mellom tvisteloven og barneloven, så går barneloven foran. Er det ikke motstrid så utfyller reglene hverandre.

Det overskriften viser til er at innhold i stevning og tilsvar er regulert slik i tvisteloven:

§ 9-2.Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a. domstolen,
b. navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c. det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d. den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e. de bevis som vil bli ført,
f. grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g. saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

 

§ 9-3.Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi
a. saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever,
b. den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c. de bevis som vil bli ført, og
d. saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag fo den videre saksforberedelse.

 

I barneloven er dette kortere og enklere og ser slik ut:

§ 58.Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

Det er ikke motstrid av betydning mellom bestemmelsene og man kan si at barnelovens bestemmelse mer viser til spesifikke ting som bør være med. Bestemmelsen i barneloven sier ingenting om vitner/bevis, så da gjelder tvistelovens bestemmelser. Problemet er bare at barnesaker ofte pågår over flere måneder i rettsapparatet. Det tas ut stevning, det er 1–3 saksforberedende møter, så begynner oppkjøringen til en eventuell hovedforhandling om saken ikke er løst tidligere. Så, det som er den praktiske hovedregelen er at nesten ingen angir vitner i stevning eller tilsvar i saker etter barneloven selv om tvisteloven vil man skal fremlegge hvilke bevis som vil bli ført. Ideelt ville det vist forståelse for hvordan barnelovsprosessen fungerer om det i barnelovens prosessregler adresserte dette, men i stedet er det en slags aksept for det meste at man bare lar være. For hvem vet hvilke vitner som er aktuelle når en hovedforhandling skal opp. Kanskje er det gått 1,5 år siden stevningen ble sendt inn. Kanskje har det tilkommet mange nye personer som kan si noe fornuftig og kanskje er det mange som ikke lengre sitter på informasjon som nå er fokus i saken. Kanskje har man ryddet bort enkelte problemstillinger i den forberedende prosessen og ikke lengre trenger å belyse temaet. Kanskje har sakkyndige utredet spørsmålet godt og kanskje har et tidligere potensielt vitne allerede sagt alt som var viktig til sakkyndige og nå står godt nok redegjort for i rapporten. Vitnene er ikke lett å ha en mening om før man nærmer seg hovedforhandlingen, nettopp da barnesaker er dynamiske. Det er ikke en statisk situasjon som skal avgjøres. ikke hva som skjedde på en gitt dato tilbake i tid. Det er den aktuelle situasjonen som skal vurderes og da er det ikke harmoni mellom å måtte angi bevisene ved stevning eller tilsvar og aktualitetsprinsippet.