Advokatens virksomhet i barnefordelingssaker bærer et særpreg av balansert tilstedeværelse. Rollen er verken den tradisjonelle forsvarerens alenegang, ei heller en taler for barnets mening. Advokatfunksjonen er tiltenkt en benevnelse som ivaretar barnet på en diskret, men nødvendig måte. Illustrasjonen må forstås slik: barnet har verken partsrettigheter eller prosessuell handlefrihet, og advokaten skal derfor ikke gjøre barnet til en aktiv deltaker i rettsprosessen. Tvert imot ligger styrken i å skjerme barnet, som utleder av vurderinger i NOU 1998:17.
Forarbeidene viser klart at advokaten først og fremst skal bidra til at saken blir fyldig opplyst – ikke formidle barnets syn direkte, men legge forholdene til rette slik at barnets perspektiv kan berøres gjennom dommerens eller sakkyndiges samtale med barnet. Dette legger advokaten til rette for ved å tilrettelegge prosessuelle rammer for rettens opplysning av saken, og ved å påvirke hvordan prosessen legges opp.
Advokatens tilgang til saksdokumentene gir mulighet til å formulere råd om saksbehandlingsmåten. I praksis kan advokaten skriftlig eller muntlig foreslå tiltak som ivaretar barnets interesser, inkludert forslag til tiltak etter barneloven § 61 og anmodninger om vitneførsel. Retten avgjør hvor lenge den oppnevnte advokaten skal være til stede i rettsmøtene, og innenfor denne tidsrammen kan advokaten også stille spørsmål til parter og vitner. Dette utgjør advokatens prosessuelle handlingsrom.
Advokaten som representant for barnet bør også vurdere omfang og tempo i prosessen. Vedkommende har kompetanse til å initiere fortgang dersom ubalanser mellom foreldrene truer barnets rettssikkerhet. Likt et hjul i en komplisert maskin skal advokaten sikre at barnets interesser kontinuerlig vurderes, uten å bli selv synlig som subjekt.
Hvis man sammenligner med talspersonordningen i barnevernssaker, er forskjellene tydelige. Der talspersonens mandat er å uttrykke barnets egne synspunkt direkte til fylkesnemnda, er advokatens rolle i foreldretvister mer tilbaketrukket. Advokaten skal aldri tale som barnets stemme, men heller som barnets vaktmester av prosessuell rettferdighet.
Advokatens rolle er dermed essensiell, men uttalt restriktiv: advokaten både beskytter barnet mot unødig belastning i prosessen, og legger til rette for opplysning og struktur som sikrer barnets interesser tas med i alle beslutninger.
Kilder
NOU 1998:17 – om advokatens rolle og barnets deltakelse