Du trenger ikke varsle noen. Du trenger ikke ha en diskusjon med den andre forelderen. Du trenger ikke snakke med skole, barnehage, slekt eller venner. Du trenger ikke engang ha en gjennomtenkt plan. Dette er signalet norske domstoler nå gir i barnefordelingssaker. Etter å ha erfart tre saker det siste året hvor den som flytter uten varsling, uten rom for diskusjon og uten tid til først å få saken vurdert, har vunnet frem, er det på tide at man evaluerer lovgivningen.
Da det ble innført en varslingsplikt på 6 uker ble det drøftet om det burde være noen automatiske konsekvenser knyttet til av at varsling ikke skjer. Konklusjonen ble, som i de fleste vurderingene i barneloven, at det må vurderes konkret når situasjonen oppstår. Problemet er bare når avgjørelsen kommer 2-4 mnd etter at flytting har skjedd og barna i forrykende tempo overetableres på det nye stedet. Hva da? jo, da sier flere dommere at da må vel bare barna få være der de er. Det er mulig det er andre erfaringer knyttet til slike saker, men bakgrunnen begynner etterhvert å bli betydelig. Å ta seg tilrette nytter. Foreldrene som gjør dette straffes ikke (det er barnets beste som vurderes.)
Jeg tror samfunnet hadde vært tjent med at hovedregelen hadde vært at den som ønsket å flytte måtte ha samtykke fra den andre med foreldreansvar (som ved utenlandsflyttinger.) I det utstrakte landet vi har så kan fort en flytting innenlands ha større konsekvenser enn utenlandsflytting. Fra Oslo til Finnmark er betydelig mer dramatisk enn fra Oslo til København eller Stockholm hvor flyforbindelsen er bedre og billigere. Skillet blir kunnstig. Samtykke burde være nødvendig dersom flyttingen medfører endring av skole eller barnehage.
Hvordan er det når forelderen varsler flytting og den andre går til sak?
Blir flyttingen stoppet med midlertidig forføyning, eller blir det samme greia, at den andre kan gjennomføre flyttingen? Har du vært i slike saker? Hva ble utfallet?
Jeg har flyttet langt, litt før påbudet om varsling ble innført. Jeg varslet far 3 måneder før planlagt flytting, noe annet ville uansett ikke vært mulig siden huset mitt måtte legges ut for salg. Far ventet 6 uker, så tok han ut stevning. Midlertidig sak kom opp 2 uker etter gjennomført flytting. Dommeren hadde i mellomtiden gitt signaler om at det var uaktuelt å flytte barnet til far. Far godtok flyttingen og inngikk forlik om faste samvær i påvente av hovedforhandling.
Av vesentlige momenter var at barnet vårt var da 4 år og hadde bodd fast hos meg siden bruddet ett år før. Det var usikkert om far var skikket fordi han hadde brukt vold mot meg, sannsynliggjort ved at særkullsbarnet hans hadde ringt politiet og vært svært redd. Far påsto at jeg manglet sosiale ferdigheter og «var gal», men dette samsvarte ikke med at jeg jobbet fullt i et sosialt krevende yrke.
Hvis det er slik at man kan reise sak når varsling om flytting er gitt, men
saken ikke kommer opp før flytting er gjennomført, og det argumenteres
med at flytting av barnet er uheldig, betyr det da at det bare er en vits
å reise sak ved flytting? At saken er allerede tapt når den reises ?
Eller har man noe håp om fair rettergang?
Min erfaring er at når barnet først er tatt ut av skole/barnehage og har begynt å etablere seg på et nytt sted, så er dommeren forsiktig med å si at barnet midlertidig og da frem til hovedforhandling skal være igjen hos den andre som ikke har flyttet. Tiden frem til hovedforhandling vil derfor gå til å etablere barnet i en ny situasjon og ja, «trenden» i tiden synes å være at flytteren får medhold. Må likevel si at dette er avhengig av den konkrete dommeren også og selvfølgelig hvor omfattende kontakt barnet har hatt med begge foreldre frem til flytting.
Problemet inne rettspleie er at mange aktører har en slik overdreven tro på domstolenes autoritet. mange dommere har dummet seg så my ut så lenge at de burde pensjoneres slik at det ikke fikk gjort med skade i slike saker.
I vitenskapen er funn etterprøvbare. I domstolene er de det ikke i praksis. ja vi har høyere domstoler, i realiteten bare lagmannsrett, for høyesterett er en vits i angespørsmål.
Domstolene bør jekkes ned på et nivå der de straffes når det blir begått justismord, når åpenbare feilvurderinger vedr. barn blir avslørt. I dag kan de fortsette med sin ødeleggelse, ingen stlles til ansvar. Slikt skape ikke autoritet, det skaper autoritære.