Endringer i barneloven § 82 var nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996. Haagkonvensjonen 1996 fastsetter at avgjørelser etter konvensjonen skal treffes der barnet har vanlig bosted. Dette innebærer at jurisdiksjonsgrunnlagene i § 82 tidligere første ledd bokstavene a (saksøkte er bosatt) og c (spørsmål om foreldreansvar, bosted og samvær er tidligere avgjort i Norge) må utgå for saker etter konvensjonen, og at saksøktes opphold må utgå tilsvarende som jurisdiksjonsgrunnlag i annet ledd. For å styrke barneperspektivet i lovgivningen og for å forenkle reglene om jurisdiksjon, er endringen gjort gjeldende også for saker utenfor konvensjonen.
Barneloven § 82 regulerer norske myndigheters jurisdiksjon til å avgjøre foreldretvister med tilknytning til andre land. Overskriften er endret for å tydeliggjøre dette. Begrepet «doms- eller styresmakt» i overskriften tas ut, idet dette refererer til de organer som har kompetanse til å behandle foreldretvister. Endringen i overskriften innebærer at overskriften blir mer dekkende for bestemmelsens innhold, ved at også flytting med barnet ut av landet og fast bosted medtas.
Hovedregelen om jurisdiksjon følger av første ledd der vilkåret er at barnet «har vanleg bustad». Det vises til merknader til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 8. Første ledd må ses i sammenheng med tredje ledd som gjelder konvensjoner som Norge er bundet av på dette området. Se for øvrig merknader til barneloven § 42 a om varsel ved flytting ut av landet.
Det er bare domstolen som har kompetanse til å avgjøre foreldretvister om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, og dette tydeliggjøres gjennom endringen i første ledd første punktum. Fylkesmannens kompetanse er begrenset til tilfeller etter barneloven § 55, og krever enighet mellom foreldre, og reguleres i første ledd annet punktum. Fylkesmannen har jurisdiksjon til å behandle saker med tilknytning til andre stater – på linje med domstolen – men bare dersom vilkår i barneloven § 55 er oppfylt.
Adgang til å treffe midlertidige avgjørelser i Norge reguleres i annet ledd. Det kan fattes midlertidig avgjørelse når barnet har opphold i Norge. Saksøktes opphold er tatt ut av bestemmelsen, og er ikke lenger et jurisdiksjonsgrunnlag. Annet ledd må ses i sammenheng med tredje ledd som gjelder konvensjoner som Norge er bundet av på dette området.
I tredje ledd fastsettes at første og annet ledd ikke gjelder dersom annet følger av «overeinskomst med annan stat». Dette gjelder konvensjoner som Norge er bundet av, når det gjelder jurisdiksjon i saker om foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, og som utfyller og eventuelt går foran bestemmelsene i barneloven § 82 første og annet ledd. Bestemmelsen i tredje ledd rommer også eventuelle fremtidige konvensjoner på dette området. Aktuelle konvensjoner er Nordisk familierettslig konvensjon og Haagkonvensjonen 1996.
For øvrig inneholder Haagkonvensjonen 1996 regler om og prosedyrer for overføring av jurisdiksjon. Se nærmere om dette i merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5.
- https://www.domstol.no/no/Enkelt-domstol/-norges-hoyesterett/avgjorelser/hoyesterett/2022/april/hr-2022-847-a/ Dette er en link til Høyesteretts avgjørelse i HR-2022-847-A, som ble nevnt tidligere og som omhandler jurisdiksjonsspørsmålet i forhold til barneloven § 82 når barnets vanlige bosted flyttes til utlandet.
- Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om sivile aspekter av internasjonale barnebortføringer:
https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/ud/haa/haag-konvensjonen_av_25.oktober_1980.pdf