Barneretten i Vikingtiden

Vikingtiden, som strakte seg fra omtrent år 800 til år 1066, var en tid med store endringer og omveltninger i skandinavisk historie. Mange av vikingenes tradisjoner og verdier er fortsatt relevante i dagens samfunn, men hvordan så de på barns stilling og rettigheter, og hvordan håndterte de bosted og samvær med barn etter samlivsbrudd?

Barns stilling og rettigheter i vikingtiden

I vikingtiden var familien og storfamilien svært viktige, og barn ble sett på som en viktig ressurs og en viktig del av familien. Barn ble betraktet som små voksne, og de hadde en viktig rolle i samfunnet fra de var svært unge. Barn hadde en viss grad av frihet og kunne delta i mange av de samme aktivitetene som voksne, slik som jakt og fiske.

I vikingtiden var det også vanlig med fosterbarn, som ble tatt inn i en annen familie for å bli oppdratt og lære ulike ferdigheter. Dette var en måte å styrke båndene mellom familiene på og sikre at kunnskap og ferdigheter ble videreført.

Bosted og samvær med barn etter samlivsbrudd

I vikingtiden var ekteskapet en viktig institusjon, men det var også vanlig med løsere forhold og samliv utenfor ekteskap. Hvis et samlivsbrudd oppstod, var det vanlig at barna ble tatt med til den parten som kunne gi dem best omsorg og beskyttelse. Dette kunne være den biologiske moren eller faren, eller det kunne være et annet familiemedlem som var villig til å ta seg av barna.

I noen tilfeller kunne det også være aktuelt med en form for samværsavtale mellom foreldrene, der barna vekslet mellom å bo hos mor og far. Det var imidlertid ikke vanlig med faste regler eller juridiske avtaler, og det var opp til foreldrene og familiene å finne en løsning som fungerte best for alle parter.