Avgjørelser om samvær skal alltid rette seg etter hva som er til barnets beste. Dette prinsippet er nedfelt både i barneloven og i barnekonvensjonen. Grunnloven gir også barnet beskyttelse gjennom § 104 andre ledd. Samværsrett er en av de viktigste rettighetene barn har, og det er derfor avgjørende at den ivaretas på en måte som er til barnets beste.
Barneloven § 48 andre ledd påpeker at det skal tas hensyn til barnets fysiske og psykiske helse når det fastsettes samvær. Dette er en viktig bestemmelse som skal beskytte barnet mot skade eller fare. Det er derfor viktig at retten tar hensyn til dette når den fastsetter samværsretten.
Barneloven bygger på en presumpsjon om at det er til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene. Dette prinsippet er nedfelt i § 42. Dette betyr at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, med mindre det er til skade for barnet. Dette er også i tråd med barnekonvensjonen, som påpeker at barnet har rett til å opprettholde kontakt med begge foreldrene.
Selv om barnet ikke bor sammen med en av foreldrene, har denne likevel rett til samvær med barnet, jf. barneloven § 43 første ledd første punktum. Dette er viktig for å ivareta barnets rettigheter, og for å sikre at barnet har kontakt med begge foreldrene.
Retten har imidlertid mulighet til å unnlate å fastsette samvær dersom det ikke er til det beste for barnet, jf. § 43 første ledd tredje punktum jf. barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3. Dette betyr at dersom samvær med en av foreldrene vil være til skade for barnet, kan retten unnlate å fastsette samvær.