Reaksjonsformer og begrepsbruk
- Skiller mellom emosjonelle reaksjoner og atferdsreaksjoner hos barn.
- Atferd deles ofte i involvering og unngåelse ved konflikter.
- Reaksjonenes funksjon forstås best når barnets trygghet i familien vurderes samtidig.
Emosjonelle reaksjoner viser seg gjennom følelser som tristhet, sinne, frykt, skam eller vedvarende uro. Disse følelsene er ikke tilfeldige, men knyttet til barnets vurdering av om hjemmet fortsatt oppleves som et trygt sted å være. I familier der konflikter utspilles høyt og uten reparasjon, ser en ofte at barnet går inn i en konstant beredskap. Denne beredskapen er kostbar: barnet bruker krefter på å overvåke stemninger, tolke signaler og forutse neste sammenstøt. Resultatet kan bli søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og et emosjonelt uttrykk som i perioder virker flatt eller overaktivert.
Atferdsreaksjoner beskrives gjerne langs to spor. Involveringsreaksjoner er når barnet forsøker å gripe inn i konflikten, megle, roe ned eller trøste. Slike handlinger kan se omsorgsfulle ut, men innebærer at barnet tar et ansvar som hører de voksne til. Unngåelsesreaksjoner er det motsatte: barnet trekker seg unna rom, situasjoner og samtaler som kan utløse konflikt, eller søker å redusere synlighet hjemme. Unngåelse kan dempe intens ubehag her og nå, men har en kostnad dersom barnet fristes til sosial tilbaketrekking, fravær fra aktiviteter eller redusert kontakt med en av foreldrene.
Det avgjørende ved disse reaksjonene er ikke om barnet velger «riktig» strategi fra et voksent ståsted, men om reaksjonene hjelper eller hemmer barnets regulering over tid. Et barn som stadig trøster en forelder, kan fremstå modent, men bærer samtidig på et press som ikke er aldersadekvat. Et annet barn som «går på rommet» for å unngå bråk, kan verne seg i øyeblikket, men samtidig miste tilgang til støtte og samspill. Derfor må reaksjonene alltid forstås i lys av konfliktens form, varighet og intensitet, samt hvordan de voksne håndterer reparasjon og gjenoppretting etter konflikter.
Emotional Security Theory: fra teori til vurderingspunkter
- Teorien forklarer hvordan foreldrekonflikter truer barnets opplevelse av trygghet.
- Tre hovedprosesser: indre representasjoner, emosjonell reaktivitet, atferdsregulering.
- Brukes som ramme for systematisk kartlegging og målrettede tiltak.
Emotional Security Theory (EST) tar utgangspunkt i at barnet overvåker samspillet mellom foreldrene for å vurdere egen sikkerhet i familien. Når konflikter er destruktive og uløste, svekkes denne sikkerheten. Det skjer gjennom tre prosesser som kan observeres og beskrives.
For det første danner barnet indre representasjoner – forventninger og fortellinger om hva som skjer når de voksne er uenige. Hvis fortellingen blir at uenighet alltid ender i kjefting, taushet eller tilbaketrekking, vil barnet forberede seg på ubehag, også når tegnene er svake. For det andre ser vi emosjonell reaktivitet: fysiologisk og følelsesmessig aktivering som varierer fra akutt redsel til vedvarende irritabilitet eller tristhet. For det tredje regulerer barnet atferden sin: det prøver å dempe, avlede, megle eller forsvinne, alt etter hva som tidligere har «fungert» i hjemmet.
EST er nyttig i praksis fordi den gir konkrete anker for vurdering. I stedet for å beskrive «høy konflikt» som en generell tilstand, kan en undersøke hvilke forventninger barnet har utviklet, hvordan følelsesreaksjonene arter seg, og hvilke mønstre i atferd som går igjen. Det gjør det mulig å koble tiltak til det barnet faktisk strever med: noen trenger hjelp til å tolke samspill på nye måter (endre representasjoner), andre til å regulere aktivering (redusere emosjonell reaktivitet), og mange til å finne andre, alderspassende strategier enn å megle eller forsvinne (regulere atferd).
- Kartlegg forventninger: Hva tror barnet skjer når de voksne blir uenige, og hvor sikre er disse forventningene?
- Beskriv aktivering: Når, hvor ofte og hvor intenst reagerer barnet emosjonelt, og hva roer ned?
- Se etter mønstre i handling: Hvilke konkrete strategier bruker barnet, og hvilke konsekvenser får de i hverdagen?
Når vurderingen bygges på disse tre punktene, blir også dialogen med foreldrene mer presis. I stedet for å omtale «følsomme barn» eller «harde konflikter» i generelle ordelag, kan en peke på at barnet for eksempel forventer at middager ender med taushet, at det blir urolig allerede idet foreldrene hever stemmen, og at det da slutter å spise og trekker seg til rommet. Slik forankres tiltak i observerbare trekk.
Et særlig vurderingstema er barnets involvering. Foreldre tolker ofte involvering som modenhet eller misforstår den som «lojalitet». I et EST-perspektiv er gjentatt involvering snarere et tegn på svekket opplevelse av sikkerhet: barnet forsøker å skape ro for selv å kunne være i hjemmet. Tiltak bør derfor fri barnet fra voksenoppgaver, klargjøre at konflikthåndtering er de voksnes ansvar, og bygge opp alternative mestringsstrategier som ikke krever at barnet går mellom foreldrene.
En annen tilbakevendende problemstilling er unngåelse. Unngåelse beskytter på kort sikt, men kan over tid gripe inn i skole, fritid og vennskap. Når unngåelse blir dominerende, må voksne lage tydelige rammer som gjør det trygt å delta i vanlige situasjoner uten å møte konflikt. Her er det ofte nødvendig med en avtalt kommunikasjonsform mellom foreldrene som skjermer barnet, for eksempel faste tider for kontakt om praktiske forhold og forbud mot konflikttema ved overleveringer.
Til sist er det viktig å se reaksjoner i sammenheng med reparasjon. Konflikter skader mest når de ikke repareres. Barn som får se voksne be om unnskyldning, forklare og gjenopprette kontakt, bygger nye og tryggere forventninger. Da dempes både emosjonell reaktivitet og behovet for atferdsstrategier som involvering og unngåelse.
Kilder (etter innlegget):
Davies, P. T., & Cummings, E. M. (1994). Marital conflict and child adjustment: An emotional security hypothesis. Psychological Bulletin.
Cummings, E. M., & Davies, P. T. (2010). Marital Conflict and Children: An Emotional Security Perspective.
Harold, G., & Sellers, R. (2018). Annual Research Review: Interparental conflict and youth psychopathology. Journal of Child Psychology and Psychiatry.
Rhoades, K. A. (2008). Children’s responses to interparental conflict: A meta-analysis. Child Development.
Davies, P. T., Forman, E. M., et al. (2002). Child emotional security and interparental conflict. Monographs of the Society for Research in Child Development.
van Eldik, W. M., et al. (2020). Interparental conflict and child development: A meta-analytic review. Development and Psychopathology.