Mange foreldre som er i et samlivsbrudd og som er uenig i det meste er ofte enig i èn ting. Søsken skal få bo sammen og vokse opp sammen. De ønsker ofte at barna skal være hos den respektive forelder samtidig.
Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at søsken ikke skal splittes. Det vil ofte være nær tilknytning mellom søsken og denne tilknytningen forsterkes noen ganger av at det blir et samlivsbrudd mellom foreldrene. Man opplever flere ganger at barn som skal høres i en rettslig prosess (barneloven § 31) ikke ønsker å ta stilling til hvem av foreldrene barnet skal bo sammen med og i stedet forteller at han eller hun ønsker å bo med sitt søsken. Dette kan selvfølgelig være det viktigste for barnet, men det kan også være en måte ikke å såre den andre forelder på og føle seg lojal mot begge. Dette forsterkes spesielt hos barn i 7-9 års alderen er min erfaring og spesielt etter det blir opplyst om at foreldrene skal få vite det som blir sagt.
Det er grader i argumentasjonen knyttet til hvilken betydning søsken har. Halvsøsken kan stille seg noe annerledes i enkelte tilfeller og avstanden mellom hjemmene kan også få betydning.
Hvordan stiller halvsøsken seg ved delt bosted(som skal endres til fast bosted hos en av foreldrene ved skolestart)? Om barnet bare har halvsøsken hos den ene part, vil dette ha stor betydning? Eller vektlegges det mindre da barnet bare tilbringer halvparten av tiden med halvsøsken(selv om barnet er veldig glad i sin/-e halvsøsken)?
Alle tilknytningspersoner er en viktig del av vurderingen. Hvor viktig avhenger av den totale situasjonen med mange andre momenter. Det vil i min erfaring likevel være klart at det vektlegges at barn får bo sammen med søsken og halvsøsken. Det er derimot ingen automatikk i det.