Når en sak bringes inn for domstolen, kan det oppstå behov for språklig bistand. Dersom en part ikke behersker norsk godt nok til å følge prosessen, eller dersom det finnes andre språkbarrierer som kan påvirke forståelsen, kan det være nødvendig å benytte tolk. For at retten skal kunne legge til rette for dette, må behovet meldes på et tidlig tidspunkt. Vanligvis opplyses det om dette i stevningen dersom man reiser saken, eller i tilsvaret dersom man svarer på et krav.
Rett til tolk er lovfestet for personer som bor fast i Norge. Når retten har mottatt melding om tolkebehov, vil det bli bestilt tolk gjennom offentlige ordninger. Kostnadene dekkes av staten, og den som får tolkehjelp skal ikke belastes økonomisk for denne tjenesten.
Tolken som oppnevnes, har som oppgave å oversette alt som blir sagt i retten, slik at parten kan delta i prosessen på lik linje med andre. Dette innebærer at kommunikasjonen mellom dommer, advokater, vitner og parter skal gjengis korrekt og nøytralt. Tolken er forpliktet til å være upartisk og til å bevare taushet om det som fremkommer under forhandlingene.
Riktig bruk av tolk sikrer at prosessen kan gjennomføres på en måte som ivaretar rettssikkerheten. Det gjelder både forståelsen av hva som skjer i retten, og muligheten til å gi et presist uttrykk for eget syn og svare på spørsmål. Dersom tolkebehovet ikke blir meldt inn i tide, kan det føre til at saken utsettes, fordi domstolen må sørge for at alle parter har reell mulighet til å delta fullt ut.
På denne måten er tolkeordningen et viktig virkemiddel for at domstolsbehandlingen skal være tilgjengelig og rettferdig, uavhengig av språklig bakgrunn.