Dersom en av foreldrene ikke overholder en tvangskraftig avgjørelse eller avtale, kan det iverksettes tvangsfullbyrdelse etter barneloven § 65, jf tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Tingretten kan fastsette en tvangsbot som gjelder for hver gang samværsretten ikke blir respektert. Dette kan også gjelde når det gjelder foreldreansvar og hvor barnet skal bo fast. Det er viktig å merke seg at det ikke skal fastsettes tvangsbot hvis oppfylling av samværsretten eller avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast er umulig eller hvis det kan være en risiko for barnets helse og sikkerhet.
Barnets mening skal alltid bli vektlagt når det blir tatt avgjørelser som angår barnet. Barnet skal få mulighet til å si sin mening før det blir tatt en beslutning, og dette skal tas hensyn til etter alder og modenhet. Tvangsfullbyrdelse skal ikke skje mot barnets vilje, med mindre retten finner det nødvendig av hensyn til barnet.
For å legge til rette for gjennomføring av fastsatt samvær kan retten gjøre praktiske endringer i avgjørelsen der det er hensiktsmessig, for eksempel ved å endre tidspunktet for henting og levering.
Det er viktig å huske at skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krever inn tvangsboten, og at innkreving kun skal skje når den som har retten ber om det. Boten går til statskassen, og det skal ikke kreves inn for mer enn åtte uker om gangen. Hvis den som har retten til samvær eller foreldreansvar lar det gå lenger tid med innkrevingen, skal det ikke legges til en ny bot før den allerede forfalte boten er betalt eller det er tatt utlegg for den.
Oppsummert er det flere viktige ting å huske på når det gjelder tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett. Her er fem punkter som kan være greit å avklare i en sak om §65:
- Hva er grunnlaget for tvangsfullbyrdelse?
- Hvordan kan tvangsfullbyrdelse gjennomføres?
- Kan tvangsbot fastsettes og i så fall når?
- Hvordan tas hensyn til barnets mening?
- Hvordan fungerer innkrevingen av tvangsboten?