Bruk og misbruk av fritt skjønn

fritt skjønn dommer tingrett barn

Saker etter barneloven, både midlertidige og endelige avgjørelser, om fast bosted, samvær og foreldreansvar besluttes med en dommers frie skjønn. I prinsippet betyr det at en dommer kan komme frem til det resultatet han ønsker uavhengig av rettsregler og praksis. I barneretten er ingen saker like og retten står mer eller mindre fritt til å vektlegge det de vil slik de vil. En dommer vil ofte rettferdiggjøre sin avgjørelse greit da det er mange knagger å velge mellom når man skal henge opp et resultat. I denne saken legger jeg avgjørende vekt på manglende samarbeidsvilje, mens i en annen sak legges avgjørende vekt på barnas ønsker.

Sannsynligvis er det den eneste modellen man kan ha. At man har styrende prinsipp som “barnets beste” er nesten uten betydning i denne sammenhengen. Det er ingen fasit knyttet til hva som er et barns beste i enhver situasjon. Det dommeren mener er barnets beste trenger ikke engang være samme mening som noen av foreldrene har (sakene er indispositive, uten fri rådighet, når de er brakt inn for domstolen.)

Da står vi igjen med en allmektig dommer egentlig alltid er uforutsigbar. Det er egentlig ikke en dommerkritikk, men en realitet. Behandlingen av barnesaker i norske domstoler er uforutsigbare. De settes sjeldent med fagkyndige meddommere og det er ingen kommisjon (slik som i barnevernsaker) som kvalitetssikrer sakkyndigrapporter.

Burde man legge opp til et system der enkelte prinsipper ikke bare har relativ vekt men en egenvekt? kan man si noe mer tydelig om hva resultatet bør bli i gitte omstendigheter (så sant ikke andre gitte omstendigheter er tilstede?) Sannsynligvis kunne mann sørget for en mer ensartet behandlig av slike saker og at tingretter og dommere rundt i landet er mer bundet enn egen dagsform, men det vil komplisere lovverket. Men hva er best? et mer komplisert lovverk som er forutsigbart eller et enkelt og oversiktlig lovverk som er uforutsigbart?