Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, som for eksempel fosterhjem eller institusjoner. Konvensjonen slår fast at barn som befinner seg i en slik situasjon, skal ha krav på spesiell beskyttelse og bistand fra myndighetene for å sikre at barnets beste ivaretas.
Det er flere grunner til at barn kan bli plassert i alternativ omsorg. Noen barn opplever vold og overgrep i hjemmet, og må derfor beskyttes mot videre skade. Andre barn kan bli plassert på grunn av omsorgssvikt eller fordi foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets behov på en tilfredsstillende måte. Uansett årsak til plasseringen, har barnet krav på beskyttelse og omsorg som ivaretar deres beste interesser.
Artikkel 20 fastslår at barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, har rett til regelmessig vurdering av sin situasjon. Dette innebærer at myndighetene har en plikt til å følge opp situasjonen til barnet, og sørge for at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Barnet skal også ha rett til å uttale seg i saken og få informasjon om sin situasjon.
Videre fastslår artikkelen at barn som er plassert i alternativ omsorg, har rett til å opprettholde kontakt med sine foreldre og slektninger, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette er en viktig rettighet, da det å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre og familie kan være avgjørende for barnets utvikling og identitet.
Det er også viktig å understreke at artikkel 20 slår fast at alternativ omsorg skal være midlertidig og så kortvarig som mulig. Målet er å gjenforene barnet med sin familie så snart det er trygt og forsvarlig, eller å finne en annen form for varig omsorg dersom dette ikke er mulig. Dette er en viktig rettighet som sikrer at barnet ikke blir fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg unødvendig lenge.
Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon understreker dermed betydningen av å ivareta barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg. Det er en viktig rettighet som gir barnet krav på spesiell beskyttelse og omsorg fra myndighetene, og som sikrer at barnets beste blir ivaretatt. Det er viktig at myndighetene følger opp situasjonen til disse barna og sørger for at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan få en trygg og god oppvekst.
Når et barn er involvert i to parallelle saker, kan det være utfordrende å samordne behandlingen og sørge for at prosessene ikke går på bekostning av barnets beste. I slike tilfeller bør dommeren ta flere praktiske grep for å sikre en forsvarlig opplyst behandling av begge sakene.
Innhente barnevernsdokumenter
En viktig første oppgave for dommeren er å innhente dokumentasjon fra barneverntjenesten, fylkesnemnda og eventuelle rettsmøter eller planbrev etter barnevernloven. Dette vil gi dommeren nødvendig informasjon om barnets situasjon og tidligere avgjørelser i saken.
Innhente informasjon fra den parallelle saken
Dommeren bør også vurdere å innhente informasjon fra den parallelle saken, med partenes samtykke. Dette kan gi verdifull innsikt i prosessen og berammelse av saken. Å unnlate å opplyse saken på denne måten kan være opphevelsesgrunn, ifølge HR-2015-506-U. Informasjonen bør innhentes skriftlig med kopi til partene.
Vurdere samordning eller stansing
Dommeren kan vurdere samordning eller stansing av behandlingen av sakene, i henhold til tvisteloven § 16-18. Dette vil kunne bidra til at begge prosesser raskt blir forsvarlig opplyst og kan gjennomføres raskere.
Tilgjengelig barneverntjenestens saksbehandler
Dommeren kan også vurdere å ha barneverntjenestens saksbehandler tilgjengelig per telefon under det saksforberedende møtet. Dette kan bidra til å avklare uenigheter og misforståelser knyttet til barneverntjenestens arbeid og hva som vil bli konsekvensene for saken av en midlertidig kjennelse eller rettsforlik etter barneloven.
Tilstedeværelse av barneverntjenestens saksbehandler under saksforberedende rettsmøte
Videre kan dommeren be om partenes samtykke til at barneverntjenestens saksbehandler er til stede under saksforberedende rettsmøte etter barneloven. En slik løsning kan forhindre unødvendige forsinkelser i saken og sikre en bedre forståelse av barneverntjenestens faglige vurderinger og arbeid i saken.
Utredning av begge sakene av en og samme sakkyndig
Dommeren kan også foreslå at en og samme sakkyndig utreder begge sakene dersom dette er aktuelt i både barnevernssaken og foreldretvisten. Dette kan være en praktisk løsning for å sikre at begge sakene blir tilstrekkelig belyst og at det ikke blir unødvendige gjentakelser.
Retten kan få inn saker etter barneloven hvor det samtidig er reist sak om inngrep etter lov om barneverntjenester. Dette kan skape kompliserte og viktige spørsmål, og det er derfor viktig å klargjøre situasjonen tidlig i prosessen. I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hva som skjer når det reises saker etter både barneloven og lov om barneverntjenester.
Hva skjer når det reises saker etter begge lovene?
Når det reises saker etter både barneloven og lov om barneverntjenester, kan dette skape kompliserte og viktige spørsmål som må avklares tidlig i prosessen. Det er derfor viktig å ha en god plan og en effektiv prosess for å unngå unødige prosesser.
Grensen mellom de to sakstypene reiser kompliserte spørsmål, og det kan ha stor betydning for en hensiktsmessig, effektiv og prosessøkonomisk behandling at det investeres tid i slik avklaring. Dette kan også hjelpe med samordning og fornuftig rekkefølge, slik at unødige prosesser kan unngås.
Kan sakene forenes til felles behandling?
Nei, sakene kan ikke forenes til felles behandling, jf. tvisteloven § 36-1 (1). Dette betyr at det må behandles som separate saker, selv om det kan være overlapping mellom sakene.
Hvordan påvirker dette foreldrenes rettigheter?
Dersom barnet allerede er tatt under barneverntjenestens omsorg, vil avgjørelsen etter barneloven først og fremst ha betydning for hvem av foreldrene som er i posisjon til å kreve tvangsvedtaket etter barnevernloven opphevet. Foreldre har rettslig interesse i spørsmål etter barneloven selv om det er fattet et tvangsvedtak etter barnevernloven.
Dersom barnets «faste bosted» etter barneloven flyttes fra en forelder til en annen etter at tvangsvedtak i barnevernssak er fattet, må behandlingen av krav om opphevelse av omsorg/tilbakeføring til den andre forelderen etter barnevernloven starte i fylkesnemnda som første instans, se blant annet Rt. 2004 side 875.
Hvordan kan retten håndtere midlertidige hastevedtak?
I tilfeller der barnet er tatt under omsorg ved et midlertidig hastevedtak etter barnevernloven, kan en rask midlertidig kjennelse etter barneloven § 60, hvor barnets faste bosted flyttes fra den forelder som tvangsinngrepet er rettet mot til den andre, føre til at hastevedtaket etter barnevernloven oppheves, og forslag om omsorgsovertakelse ikke fremmes eller trekkes. Der det ligger til rette for det, vil en rask behandling i tingretten kunne spare alle involverte for unødige prosesser.
Det er viktig å være oppmerksom på saker der fylkesnemnda har behandlet spørsmål om én forelder etter en omsorgsovertakelse fra den andre, kan være midlertidig fosterhjem for sitt eget barn, nettopp i påvente av en endring i posisjoner mellom foreldre etter barneloven. Fylkesnemndas slutning hva gjelder dette spørsmålet kan overprøves av domstolen.
I sum er det avgjørende å avklare om det allerede er en pågående sak etter barnevernloven som gjelder de samme barna, da dette vil ha stor betydning for hvordan saken skal behandles. Det er viktig å investere tid i slik avklaring for å sikre en hensiktsmessig, effektiv, skånsom og prosessøkonomisk behandling, slik at unødige prosesser kan unngås.
Grunnloven § 109 er en av de viktigste bestemmelsene i norsk lov når det gjelder utdannelse. Den fastslår at enhver har rett til utdannelse, og at barn spesielt har rett til å motta grunnleggende opplæring. Men hva betyr egentlig dette i praksis, og hva slags konsekvenser har det for oss som samfunn?
Retten til utdannelse er en grunnleggende menneskerettighet som skal sikre at alle har like muligheter til å utvikle seg og oppnå sine mål i livet. Utdannelse er ikke bare viktig for den enkeltes personlige utvikling og livskvalitet, men også for samfunnets utvikling og vekst.
Grunnleggende opplæring er en rettighet for alle barn, og det er statens ansvar å sikre at denne rettigheten blir oppfylt. Opplæringen skal tilpasses den enkeltes evner og behov, og skal bidra til å fremme verdier som respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
I tillegg fastslår § 109 at statens myndigheter skal sikre like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner. Dette betyr at alle skal ha like muligheter til å ta videregående opplæring og utdanne seg videre på høyskole eller universitet, uavhengig av bakgrunn eller økonomisk situasjon.
Det er imidlertid viktig å merke seg at det ikke er nok å bare ha tilgang til utdanning. For at retten til utdanning skal være reell, må også kvaliteten på utdanningen være god. Det er derfor viktig at både offentlige myndigheter og private aktører jobber for å sikre at utdanningen som tilbys er av høy kvalitet og tilpasset den enkeltes behov.
I dagens samfunn er utdanning en stadig viktigere faktor for å lykkes både personlig og profesjonelt. Derfor er det avgjørende at grunnlovens bestemmelser om retten til utdanning blir fulgt opp og ivaretatt av samfunnet som helhet. Vi må alle jobbe for å sikre at alle har like muligheter til å utvikle seg og oppnå sine mål, uavhengig av bakgrunn eller økonomisk situasjon.
Barn er vår fremtid, og det er vår plikt å beskytte deres rettigheter og integritet. Dessverre lever ikke alle barn i en verden der disse rettighetene er garantert. Det er derfor viktig å ha internasjonale konvensjoner og avtaler som beskytter barns rettigheter og integritet. Norge er medlem av flere slike konvensjoner, og vi skal nå se på noen av dem og hva de betyr for barn.
FNs barnekonvensjon er den mest omfattende og grunnleggende konvensjonen som beskytter barns rettigheter. Konvensjonen fastsetter at alle barn har rett til å vokse opp i et trygt og kjærlig miljø, og til å ha tilgang til utdanning, helsevesen og tilstrekkelig ernæring. Denne konvensjonen anerkjenner også barnets rett til å uttrykke sin mening, og å bli hørt i saker som påvirker deres liv.
En annen viktig konvensjon som Norge er medlem av, er Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Denne konvensjonen har som mål å beskytte barn mot seksuell utnytting og misbruk, inkludert pornografi og prostitusjon. Konvensjonen fastsetter også at medlemslandene skal ha tiltak på plass for å hindre seksuell utnytting og misbruk, samt å straffe de som bryter loven.
I tillegg er Norge også medlem av ILOs konvensjon om barnearbeid, som har som mål å beskytte barn mot å måtte arbeide under farlige og usunne forhold, og å sikre at barn får tilgang til utdanning og fritid. Konvensjonen forbyr også utnyttelse av barnearbeid og krever at medlemslandene iverksetter tiltak for å forhindre dette.
Disse konvensjonene og avtalene viser viktigheten av å beskytte barns rettigheter og integritet. Det er viktig at vi som samfunn gjør vårt beste for å beskytte barn mot misbruk, utnyttelse og andre trusler mot deres integritet. Som voksne og samfunn har vi et ansvar for å sørge for at alle barn får en trygg og kjærlig oppvekst, og at deres rettigheter blir respektert og opprettholdt.
Norge har gjort mye for å beskytte barns rettigheter og integritet, men det er fortsatt mye å gjøre. Vi må jobbe videre for å forbedre tiltakene våre og sørge for at alle barn har like muligheter til å vokse opp i en trygg og kjærlig omgivelse. Det er viktig at vi som samfunn fortsetter å sette barns rettigheter og integritet i fokus, og at vi tar ansvar for å beskytte de mest sårbare i samfunnet vårt.
ILOs konvensjon om barnearbeid, også kjent som ILO-konvensjon nr. 138, er en viktig internasjonal avtale som søker å beskytte barn mot utnyttende og farlig arbeid. Konvensjonen ble vedtatt i 1973 og har siden den gang blitt ratifisert av 187 land.
Her er de fem viktigste punktene i konvensjonen:
Aldersgrense for arbeid: Konvensjonen fastsetter en minimumsalder for arbeid, som er 15 år. Dette kan reduseres til 14 år for utviklingsland under visse omstendigheter, men bare for lett arbeid som ikke skader barnets helse eller utvikling.
Beskyttelse av barnearbeidere: Konvensjonen krever at arbeid som utføres av barn under den fastsatte minimumsalderen, skal være strengt begrenset og underlagt spesielle beskyttelsestiltak for å sikre deres helse, sikkerhet og utvikling.
Forbud mot farlig arbeid: Konvensjonen krever at arbeid som er farlig eller skadelig for barnets helse, sikkerhet eller moral, skal være forbudt for barn under 18 år.
Skolegang: Konvensjonen krever at alle barn under 15 år skal ha tilgang til grunnskoleutdanning, og at skolegangen ikke skal hindres av arbeidet deres. Det kreves også at barn som utfører lett arbeid, skal få tilstrekkelig tid og mulighet til å delta i skolegangen.
Overholdelse og tilsyn: Konvensjonen krever at landene som har ratifisert den, skal overholde bestemmelsene i konvensjonen og skal ta nødvendige tiltak for å sikre at den blir effektivt håndhevet. Dette kan inkludere tilsyns- og inspeksjonsordninger for å overvåke at bestemmelsene i konvensjonen følges.
Det er viktig å merke seg at selv om konvensjonen setter en minimumsalder for arbeid, betyr ikke det at barn mellom 15 og 18 år kan arbeide under alle omstendigheter. Arbeid som er farlig eller skadelig for deres helse, sikkerhet eller moral, skal fortsatt være forbudt for denne aldersgruppen. Konvensjonen er et viktig skritt i retning av å beskytte barn mot farlig og utnyttende arbeid, og det er viktig at den blir effektivt håndhevet for å sikre barnas rettigheter og sikkerhet.
I juridisk språkbruk er en frist en tidsperiode innenfor hvilken en bestemt handling må utføres. Fristene kan være preklusive eller ikke-preklusive, avhengig av hvilken betydning de har for å beskytte en parts rettigheter i en sak. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på forskjellen mellom en preklusiv og en ikke-preklusiv frist.
Preklusiv frist
En preklusiv frist er en tidsbegrensning som hindrer en part i å utøve en rettighet eller gjøre en påstand dersom tidsfristen overskrides. Det betyr at hvis en part ikke overholder fristen, kan de miste retten til å gjøre en bestemt påstand eller kreve en bestemt handling. Preklusjonsfrister er ofte fastsatt i loven og må overholdes strengt. De kan ikke forlenges, og dersom de ikke overholdes, kan det ha alvorlige konsekvenser.
Et eksempel på en preklusiv frist kan være fristen for å bringe en sak for retten. Dersom fristen for å bringe en sak for retten er overskredet, vil ikke retten høre saken.
Ikke-preklusiv frist
En ikke-preklusiv frist er en tidsbegrensning som ikke hindrer en part i å utøve en rettighet eller gjøre en påstand dersom tidsfristen overskrides. Dette betyr at hvis en part ikke overholder fristen, kan de fortsatt gjøre sin påstand eller kreve sin handling, men de kan få redusert sine muligheter til å vinne saken.
Et eksempel på en ikke-preklusiv frist kan være fristen for å avgi et tilsvar i en rettssak. Hvis fristen for å avgi tilsvar er overskredet, kan saken likevel fortsette, men den part som har brutt fristen kan få redusert sin mulighet til å vinne saken.
Grunnbemanningen i barnehagene er en viktig faktor for å sikre en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet. Barnehageloven § 26 gir klare retningslinjer for bemanningen i norske barnehager.
Ifølge loven skal det være tilstrekkelig med ansatte for å drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet. Det betyr at bemanningen skal være tilpasset barnas behov og sikre at alle barna får den oppfølgingen de trenger.
Når det gjelder antall ansatte, fastslår loven at det skal være minst én ansatt per tre barn når barna er under tre år, og én ansatt per seks barn når barna er over tre år. Det er viktig å merke seg at barna regnes som over tre år fra og med august det året de fyller tre år.
Det er også mulig for kommunen å gi dispensasjon fra kravet til grunnbemanningen dersom særlige hensyn tilsier det. Dette kan være tilfelle for eksempel hvis det er mangel på kvalifiserte ansatte, eller hvis barnehagen ligger i en spesiell geografisk eller demografisk situasjon. Dispensasjonen kan gis for inntil ett år av gangen, og barnehageeieren må legge ved en uttalelse fra barnehagens samarbeidsutvalg ved søknaden.
Dersom kommunen vedtar å gi dispensasjon, kan vedtaket påklages til statsforvalteren. Dette er viktig for å sikre at dispensasjonen kun gis når det er strengt nødvendig.
Det er imidlertid viktig å merke seg at grunnbemanningen kun er en del av det totale antallet ansatte i barnehagen. Det betyr at barnehagen kan ha flere ansatte enn det som kreves av loven, og at det kan være nødvendig for å sikre en god og trygg drift av barnehagen.
Som foreldre eller foresatte til et barn i barnehagen er det viktig å være klar over grunnbemanningen og hva den betyr for barnets hverdag i barnehagen. Det er også viktig å være oppmerksom på om barnehagen overholder kravene til grunnbemanning, og å ta opp eventuelle bekymringer med barnehageledelsen eller kommunen.
I en fersk proposisjon fra Barne- og familiedepartementet, foreslås det endringer i flere lover for å innføre krav om barneomsorgsattest for å forebygge vold og overgrep mot mindreårige. Barneomsorgsattest er en politiattest som anvendes for personer som har ansvar for eller utfører oppgaver overfor mindreårige.
Forslaget går ut på å innføre krav om barneomsorgsattest for ansatte ved Barneombudet og familievernkontorene som skal utføre oppgaver som forutsetter et ansvars- eller tillitsforhold overfor mindreårige. Videre foreslås det å innføre krav om barneomsorgsattest for sakkyndige som oppnevnes av det offentlige i saker etter barnevernsloven og barneloven, samt representant for barnet som oppnevnes i saker etter barneloven. Til slutt foreslås det å innføre krav om barneomsorgsattest for eksterne meklere etter barneloven og ekteskapsloven.
Forslaget kommer som følge av Stortingets anmodningsvedtak nr. 606 fra april 2017, og departementet anser nå at anmodningsvedtaket er fulgt opp med denne lovproposisjonen.
Krav om barneomsorgsattest kan være et effektivt tiltak for å sikre at personer som skal jobbe med eller ha ansvar for mindreårige, ikke har en historikk med vold eller overgrep mot barn. Samtidig kan det også være en belastning for de som må levere inn en slik attest, og det vil derfor være viktig å sikre at ordningen håndteres på en god måte.
Alt i alt kan dette forslaget bidra til å skape et tryggere og mer omsorgsfullt samfunn for våre barn og unge, og det er derfor viktig at det blir grundig diskutert og vurdert av våre folkevalgte i Stortinget.
Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk er en viktig internasjonal avtale som har til formål å beskytte barn mot alle former for seksuell utnytting og overgrep. Konvensjonen ble utarbeidet i 2007 og trådte i kraft i 2010. Her er de fem viktigste punktene om konvensjonen:
Formål og definisjoner: Konvensjonen har som hovedformål å beskytte barn mot alle former for seksuell utnytting og overgrep. Den gir også en rekke definisjoner som skal sørge for at det ikke er tvil om hva som menes med ulike former for seksuell utnytting og overgrep mot barn.
Forebygging: Konvensjonen legger stor vekt på forebyggende tiltak, og understreker at det er viktig å sørge for at barn beskyttes mot risikofaktorer for seksuell utnytting og overgrep. Dette kan blant annet gjøres gjennom opplysning og utdanning, tiltak for å hindre tilgang til barnepornografi, og ved å sørge for at barn og unge har tilgang til helsetjenester og andre støttetjenester.
Beskyttelse: Konvensjonen fastslår at barn som er utsatt for seksuell utnytting eller overgrep skal beskyttes og at det skal sørge for deres fysiske, psykiske og sosiale velvære. Konvensjonen pålegger statene å sørge for at barn som er utsatt for seksuell utnytting og overgrep har tilgang til rettslig beskyttelse og hjelpetjenester.
Straffeforfølgning: Konvensjonen pålegger statene å sørge for at personer som begår seksuell utnytting og overgrep mot barn blir straffeforfulgt. Dette gjelder både personer som begår overgrep mot barn i eget land, og personer som begår overgrep mot barn i andre land.
Samarbeid og utveksling av informasjon: Konvensjonen legger stor vekt på samarbeid og utveksling av informasjon mellom land. Dette skal sikre at barn som er utsatt for seksuell utnytting og overgrep blir beskyttet, og at personer som begår overgrep blir straffeforfulgt. Konvensjonen oppfordrer også statene til å samarbeide med ikke-statlige organisasjoner og andre relevante aktører for å sørge for at barn blir beskyttet mot seksuell utnytting og overgrep.
Konvensjonen om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk er en viktig internasjonal avtale som har som hovedformål å beskytte barn mot alle former for seksuell utnytting og overgrep
Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som enhver person har krav på, uavhengig av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet. Disse rettighetene er nedfelt i ulike internasjonale avtaler og konvensjoner, inkludert Menneskerettskonvensjonen. Artikkel 8 i konvensjonen er en viktig bestemmelse som beskytter individets rett til privatliv.
Artikkel 8 i Menneskerettskonvensjonen lyder som følger:
«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.»
Artikkel 8 anerkjenner og beskytter individers rett til privatliv og familieliv. Dette inkluderer også retten til å ha et hjem, og til å kommunisere og utveksle informasjon via korrespondanse, enten det er gjennom brev, telefon eller elektroniske midler som e-post og sosiale medier. Artikkel 8 fastsetter at disse rettighetene ikke kan krenkes av myndighetene uten god grunn, og at enhver inngripen må være nødvendig og proporsjonal.
Artikkel 8 kan tolkes på forskjellige måter, avhengig av kultur og kontekst. For eksempel kan noen samfunn legge mer vekt på beskyttelse av familielivet og personlige forhold, mens andre kan legge mer vekt på beskyttelse av personlig informasjon og kommunikasjon.
I dagens digitale tidsalder har artikkel 8 fått økt relevans. Med stadig flere av oss som bruker internett og sosiale medier, har utfordringene for å beskytte personvernet økt. Artikkel 8 gir imidlertid en sterk rettighet for å beskytte mot overvåking og andre former for inngrep fra myndigheter og andre som truer vår privatlivssfære.
Det er viktig å understreke at artikkel 8 ikke bare beskytter mot statlig inngripen, men også mot private inngrep. Dette inkluderer arbeidsgivere, naboer og andre private aktører som kan true vår rett til privatliv og familieliv.
Konklusjonen er at artikkel 8 er en viktig bestemmelse i Menneskerettskonvensjonen som beskytter individers rett til privatliv og familieliv, samt deres hjem og korrespondanse. Denne retten har fått økt relevans i vår digitale tidsalder, og vi må fortsatt kjempe for å beskytte disse rettighetene fra statlig og privat inngripen.
Barnerettigheter er viktige for å beskytte og fremme barns velferd og utvikling. Dessverre er det mange vanlige misforståelser om barnerettigheter som kan føre til at barn ikke får den beskyttelsen og støtten de trenger. I dette innlegget vil vi gå gjennom fem vanlige misforståelser om barnerettigheter og forklare hva som faktisk er sant.
Misforståelse #1: Foreldre har ubegrenset autoritet over barna sine Mange tror at foreldre har ubegrenset autoritet over barna sine, men dette er ikke sant. Barnerettigheter inkluderer retten til å bli beskyttet mot vold og overgrep, samt retten til å bli hørt og respektert. Foreldre har ansvar for å ivareta barnas behov og rettigheter, men dette betyr ikke at de kan gjøre hva de vil med barna sine.
Misforståelse #2: Barn har ingen rettigheter før de når en viss alder Noen tror at barn ikke har noen rettigheter før de når en viss alder, men dette er heller ikke sant. Barnerettigheter gjelder for alle barn, uavhengig av alder eller kjønn. Selv små barn har rettigheter som må respekteres, inkludert retten til å bli beskyttet mot vold og overgrep, samt retten til å ha tilgang til grunnleggende behov som mat, vann og helsehjelp.
Misforståelse #3: Barnerettigheter går på bekostning av foreldreansvar Noen tror at barnerettigheter går på bekostning av foreldreansvar, men dette er en falsk motsetning. Foreldreansvar inkluderer å ivareta barnas behov og rettigheter, og barnerettigheter er en viktig del av dette. Ved å respektere barnas rettigheter og gi dem støtte og beskyttelse, kan foreldre oppfylle sitt ansvar på en god måte.
Misforståelse #4: Barnerettigheter er bare en formell rettighet Noen tror at barnerettigheter bare er en formell rettighet som ikke har noen reell betydning i praksis, men dette er ikke sant. Barnerettigheter er en viktig del av internasjonale konvensjoner og nasjonale lover, og de har en reell betydning for barns velferd og utvikling. Ved å respektere barnerettigheter, kan samfunnet og foreldre gi barna den støtten de trenger for å vokse opp til sunne og lykkelige individer.
Hvis du har behov for en advokat som jobber med barnerett kan du kontakte meg her:
«Folkehelseinstituttet (FHI) utga i 2012 rapporten «Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge» forfattet av Nilsen W, Skipstein A, Gustavson K.
Rapporten på 51 sider har kapitler/temaer som «Kognitiv-kontekstuell teori», «hypotesen om emosjonell trygghet», «Geografiske og kulturelle forskjeller» og «Familiestruktur og delt omsorg/bosted»
Fra 1. januar 2021 skiftet fylkesnemnda navn til Barneverns- og helsenemnda. Dette navneskiftet markerer en viktig endring i norsk barnevernssystem og representerer et forsøk på å styrke samarbeidet mellom barnevern og helsevesen.
Barneverns- og helsenemnda har ansvaret for å fatte vedtak i en rekke saker som angår barn og unge. Dette inkluderer blant annet omsorgsovertakelse, samværssaker og tvangsinnleggelse i psykisk helsevern for barn og unge under 16 år. Navneendringen viser til at helsevesenet også spiller en viktig rolle i disse sakene, og at det er behov for tett samarbeid mellom ulike deler av hjelpeapparatet.
Navneendringen har også en symbolsk betydning. Det viser at barnevernet og helsevesenet må samarbeide tett for å gi barn og unge den beste hjelpen og støtten. Ofte har barn og unge som har behov for hjelp fra barnevernet også utfordringer knyttet til sin fysiske og/eller psykiske helse. Ved å ha ett felles organ som jobber med både barnevern og helse, kan man sikre en mer helhetlig tilnærming til barnas behov.
Endringen i navn markerer også at det er viktig at det fokuseres på både barnevern og helsevesen når det gjelder barn og unges velferd. Tidligere var det to separate organer som jobbet med disse sakene. Barnevernet hadde ansvaret for å sikre at barn og unge hadde det bra, mens helsevesenet hadde ansvaret for å sikre at barn og unge fikk tilstrekkelig medisinsk hjelp og støtte. Med navneendringen understrekes det at disse to områdene henger tett sammen.
I en familiebarnehage, altså en barnehage hvor et privat hjem er basen, så kan det som utgangspunkt være maks fem barn over tre år som er tilstede samtidig. Hvis hjemmet er egnet for det er det mulig å få godkjent en dobbel gruppe. Altså maks ti barn. Hjemmets egnethet og dersom flertallet av barna er under 3 kan føre til at antallet som kan godkjennes blir redusert.
Hovedregelen er forøvrig at det skal være minst to barn i en familiebarnehage. Hjemmets egne barn som deltar i ordningen teller med.
Rammeplanen trer i kraft 1. august 2017. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 1. mars 2006 nr. 266 om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.
Livsmestring og helse
Barnehagen skal ha en helsefremmende og forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Barnas fysiske og psykiske helse skal fremmes i barnehagen. Barnehagen skal bidra til barnas trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd og forebygge krenkelser og mobbing. Om et barn opplever krenkelser eller mobbing, må barnehagen håndtere, stoppe og følge opp dette.
Barnehagen skal være et trygt og utfordrende sted der barna kan prøve ut ulike sider ved samspill, fellesskap og vennskap. Barna skal få støtte i å mestre motgang, håndtere utfordringer og bli kjent med egne og andres følelser. Barna skal ha mulighet til ro, hvile og avslapping i løpet av barnehagedagen.
Barnehagen skal være en arena for daglig fysisk aktivitet og fremme barnas bevegelsesglede og motoriske utvikling. Måltider og matlaging i barnehagen skal gi barna et grunnlag for å utvikle matglede og sunne helsevaner.
Gjennom den daglige og nære kontakten med barna er barnehagen i en sentral posisjon til å kunne observere og motta informasjon om barnas omsorgs- og livssituasjon. Personalet skal ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, og vite hvordan dette kan forebygges og oppdages. Personalet skal kjenne til opplysningsplikten til barnevernet,jf. barnehageloven § 22.
Ekteskapsloven § 22. Skilsmisse etter samlivsbrudd.
Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år.
Før skilsmisse kan innvilges må foreldre som har barn under 16 år mekle for å finne en god løsning for barna:
Ekteskapsloven § 26. Mekling m v.
Ektefeller med felles barn under 16 år, skal i saker om separasjon og skilsmisse etter §§ 20 og 22 møte til mekling før saken bringes inn for retten eller fylkesmannen, jf § 27. Formålet med meklingen er å komme fram til en avtale om foreldreansvaret, samværsretten eller om hvor barnet eller barna skal bo fast, hvor det legges vekt på hva som vil være den beste ordningen for barnet/barna. Barneloven §§ 52 til 54 gjelder tilsvarende. Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om hvem som kan foreta mekling etter første punktum, og om godkjenning av slike instanser.
Mekling etter første ledd kreves ikke når saken allerede er brakt inn for retten med påstand om skilsmisse etter § 23 eller oppløsning etter § 24. Mekling og orientering er heller ikke nødvendig når sak reises av vergen etter § 28 andre ledd.
Ektefellene plikter å møte personlig dersom ikke tvingende grunner er til hinder for det. Når mekling har vært forsøkt, skal det gis en bevitnelse om dette. Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om unntak fra plikten til å møte til mekling. Departementet fastsetter også regler om vilkårene for at det kan gis bevitnelse om at mekling er forsøkt.
Den som foretar mekling, har taushetsplikt om det som kommer fram om personlige forhold i forbindelse med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6, 7, 9 og 10 gjelder tilsvarende.
Departementet kan gi nærmere regler om meklingens innhold, og om innkallingen og fremgangsmåten.
Det følger av barneloven § 33 at barn skal gis mer og mer selvråderett gjennom oppveksten.I dette ligger en gradvis overføring av makt fra foreldreansvaret til barnet selv.
Barneloven § 33. Barnet sin sjølvråderett
Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.
Bestemmelsen favner vidt og fra tidlig alder. Bestemmelsen er ned å gir barn rett til å bestemme ting som hva de skal ha på seg, hvilke venner de skal omgås, fritidsaktiviteter og mye mer. Det er mange bestemmelser rundt om i lovverket som gir barn rett til å bestemme eller råde over konkrete ting.
Barn bestemmer selv når de er 15 år om de skal melde seg inn eller ut av trossamfunn. Lov om trudomssamfunn og ymist anna § 3
§ 3. Den som er over 15 år, kan melda seg inn i eller ut or trudomssamfunn.
Helserettslig myndighetsalder er 16 år.
Lov om pasient- og brukerrettigheter § 4-3 første ledd bokstav b
§ 4-3. Hvem som har samtykkekompetanse
Rett til å samtykke til helsehjelp har:
a)
personer over 18 år, med mindre annet følger av § 4-7 eller annen særlig lovbestemmelse, og
b)
personer mellom 16 og 18 år, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art.
Jenter bestemmer selv om de skal ta abort uansett alder. Her har foreldre ned foreldreansvar bare uttalelsesrett;
Abortloven § 4. Begjæringen om svangerskapsavbrudd skal fremsettes av kvinnen selv. Er hun under 16 år, skal den eller de som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg, med mindre særlige grunner taler mot det. Er kvinnen psykisk utviklingshemmet, skal hennes verge på tilsvarende måte gis anledning til å uttale seg.
Er kvinnen alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, kan begjæringen settes fram av vergen. Kvinnens samtykke skal innhentes såfremt det kan antas at hun har evne til å forstå betydningen av inngrepet.
Er kvinnen uten verge i tilfelle som nevnt i første ledd tredje punktum eller annet ledd, skal fylkesmannen etter begjæring fra hennes lege eller nemnda (jfr. § 7) oppnevne verge.
Seksuell lavalder i Norge er 16 år
Laveste alder for å kunne straffes er 15 år.
Videre inneholder vergemålsloven en del bestemmelser om barns selvråderett:
§ 10.Den mindreåriges adgang til å inngå arbeidsavtaler
En mindreårig som har fylt 15 år, kan selv inngå arbeidsavtale. En mindreårig som er under 15 år, kan inngå arbeidsavtale med vergens samtykke. En mindreårig kan uansett alder selv si opp en arbeidsavtale.
Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne. Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen med rimelig varsel heve arbeidsavtalen for den mindreårige.
§ 11.Den mindreåriges adgang til å drive næringsvirksomhet
Vergen kan med samtykke fra fylkesmannen gi tillatelse til at en mindreårig som har fylt 15 år, kan drive en bestemt næringsvirksomhet. Fylkesmannen kan samtykke til at den mindreårige i den forbindelse også gis råderett over midler som er under fylkesmannens forvaltning etter kapittel 7. En mindreårig som har fått tillatelse til å drive næringsvirksomhet, kan på egen hånd foreta de disposisjoner som faller innenfor virksomhetens område. Dette gjelder likevel ikke disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.
Vergen skal føre tilsyn med at den mindreårige ikke handler utenfor den tillatelsen som er gitt.
Vergen kan med samtykke fra fylkesmannen trekke tilbake tillatelsen dersom hensynet til den mindreårige krever det. I så fall bestemmer vergen med samtykke fra fylkesmannen om virksomheten skal fortsette for den mindreåriges regning eller avvikles. Tilbakekall etter første punktum får bare virkning for en tredjeperson hvis denne kjente eller burde kjenne til at tillatelsen var kalt tilbake.
§ 12.Rådighet over midler den mindreårige har tjent eller fått til egen rådighet
En mindreårig råder selv over midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler.
Rådigheten gir ikke den mindreårige adgang til å foreta disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.
Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen frata den mindreårige rådigheten over midler som nevnt i første ledd. Er den mindreårige fylt 15 år, kreves det samtykke fra fylkesmannen for å frata den mindreårige rådigheten.
§ 13.Mindreårige med egen husholdning
En mindreårig som har egen husholdning, kan foreta disposisjoner som er vanlige i en husholdning eller for oppfostring av egne barn, unntatt å inngå avtale om leie av husrom. Den mindreårige blir likevel ikke bundet dersom motparten forsto eller burde forstå at avtalen ikke var påkrevd.
Misbruker den mindreårige sin disposisjonsrett etter første ledd, kan vergen med samtykke fra fylkesmannen frata den mindreårige disposisjonsretten.
begge foreldrene er registrert bosatt sammen med barnet og har felles foreldreansvar, og den ene tar med seg barnet og flytter ut av felles hjem, må begge skrive under på flyttemeldingen.
barnet er registert bosatt sammen med begge foreldrene, men bare den ene har foreldreansvar, er det nok med dennes underskrift på flyttemeldingen.
barnet er registert bosatt hos den ene av foreldrene med felles foreldreansvar, holder det at denne skriver under på flyttemeldingen.
barnet er registert bosatt hos den ene av foreldrene med felles foreldreansvar, men det foreligger avtale om delt bosted. Da må begge foreldre skrive under flyttemeldingen.
barnet er registrert bosatt hos en forelder som ikke har foreldreansvar, skal den som har foreldreansvaret skrive under på flyttemeldingen.
Det følger av barneloven § 37 at den som har fast bosted for et barn har rett til å flytte barnet innad i Norge.
Barneloven § 37. Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
Gangen i alle sivile saker kan du lese om på domstolenes hjemmeside domstol.no
Hovedregelen er at saken tas opp til doms når hovedforhandlingen avsluttes. Det følger av tvisteloven § 19-4 (5) at dersom de er flere dommere er fristen 4 uker, mens dersom saken avgjøres av 1 dommer så er fristen 2 uker. Til eksempel er saker etter barneloven som regel behandlet av 1 dommer, mens saker etter barnevernloven behandles av 3 dommere. Derfor er det forskjellig frist for når dom må være avsagt for disse to sakstypene. Det er vanlig at disse fristene brytes. Som bestemmelsen antyder er det gode muligheter for å kreve seg mer tid som dommer.
§ 9-17.Saken tas opp til doms. Fortsatte forhandlinger
(1) Når saken i eller etter hovedforhandling er klar til avgjørelse, erklærer retten at saken tas opp til doms.
(2) Viser det seg etter at saken er tatt opp til doms, at det er nødvendig med ytterligere forhandlinger for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i saken, skal retten sørge for dette.
§ 19-4.Avsigelse
(1) En rettslig avgjørelse er bindende for retten når den er avsagt.
(2) Avgjørelsen er avsagt skriftlig når alle rettens medlemmer har undertegnet den. Rettens leder, eller en fagdommer denne utpeker, undertegner til slutt.
(3) Avgjørelsen er avsagt muntlig når den er opplest i rettsmøte. Retten kan innkalle partene til eget rettsmøte for muntlig avsigelse av avgjørelsen.
(4) Når en sak er behandlet muntlig i Høyesterett, avsies avgjørelsen ved muntlig avstemning. Avgjørelsen er avsagt når rettens leder som siste dommer har stemt.
(5) Avgjørelsen skal avsies senest fire uker etter avslutning av hoved- eller ankeforhandling. Fristen er to uker i sak med bare én dommer. Når saken er så arbeidskrevende at det ikke er mulig å overholde fristen, kan avsigelsen skje senere. Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i avgjørelsen. Når en sak er behandlet muntlig, skal retten ved forhandlingens avslutning meddele partene når avgjørelsen kan forventes avsagt.